thumb|right|Grunnlovens §100 har siden 1814 vært det rettslige grunnlaget for ytringsfriheten i Norge. Faksimile av trykt utgave fra 1814 med opprinnelig dansk språk og fraktur. Ytringsfrihet omhandler retten til å ytre seg og til å gi eller motta opplysninger (informasjonsfrihet), uansett hvilket medium som benyttes, og uten innblanding fra myndighetene.NOU 1995: 3 Mangfold i media, Utredning fra Eierskapsutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. oktober 1993. Avgitt til Kulturdepartementet 21. februar 1995. Grunnlovens §100: «Ytringsfrihet bør finne sted. […] Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. […] Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»Sitat fra §100 I et totalitært samfunn beskytter myndighetene informasjonen sin, men vil ha utstrakt innsyn i innbyggernes liv. I et liberalt demokrati er det omvendt: Innbyggerne er etter loven sikret utstrakt innsyn i myndighetenes pengebruk og øvrige avgjørelser, mens innbyggernes privatliv i stor grad er vernet.
Ytringsfriheten omfatter også negative ytringsfriheter, retten til å forholde seg taus og retten til å ikke bli informert om noe man ikke ønsker å vite. I praksis finnes det ingen stater med absolutt ytringsfrihet, for den kan begrenses av hensyn til personvernet; for å hindre ærekrenkelse; og overfor oppfordringer til å begå kriminalitet, rasisme, pornografi. Ytringsfriheten reguleres i praksis ikke bare av formelle lover, men også av samfunnets normer og fordeling av ressurser (som tilgang til medieutstyr).
Ytringsfrihet regnes som en viktig del av et rettssamfunn og grunnleggende for demokratiet. Akademisk frihet bygger grunnleggende på ytringsfriheten, men går også lengre.
Ytringsfrihet som en menneskerettighet Ytringsfrihet er dekket av FNs menneskerettighetserklæring.
I forståelse med den, og som et skritt i retningen av en felles gjennomføring av noen av rettighetene, vedtok Europarådet Den europeiske menneskerettskonvensjon i 1950, i kraft fra 1953. Artikkel 10. Ytringsfriheten i denne:
Ytringsfrihetens historie Med boktrykkerkunsten ble det mulig å masseprodusere tekst, og med fremveksten av trykkerier utover 1600- og 1700-tallet vokste dette etter hvert frem aviser og en offentlig sfære hvor man kunne få tilgang til flere meninger og opplysninger. Ytringsfrihet var derfor i utgangspunktet tett knyttet til trykkefrihet fordi en stat effektivt kunne sensurere ytringer ved å kontrollere trykkerier. Ideene om ytringsfrihet vokste frem for fullt i opplysningstiden, og utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller frykt for straff, skulle trygge demokratiet og forhindre at styret blir korrupt. I den norske Grunnloven §100 fra 1814 står det at «Trykkefrihed bør finde Sted» – i 2007 endret til «Ytringsfrihed bør finde Sted».
I England kom første lovgivning i 1689 som omhandlet «ytringsfrihet i parlamentet» (Bill of Rights of 1689 artikkel 9), og etter den franske revolusjonen i 1789 ble det slått fast fri meningsutveksling for alle i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter artikkel 11. I 1791 kom det første tillegget (artikkel 3) til USAs grunnlov, som hindrer kongressen i å vedta lover som begrenser ytringsfriheten. Internasjonalt er ytringsfriheten slått fast i 1948 av FNs menneskerettighetserklæring artikkel 19 og i 1950 av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10.
Gjennom fremveksten av massemedier har flere meninger og informasjon kunne mangfoldiggjøres gjennom aviser, radio, TV og internett. Mye av dette finansieres gjennom reklame, og flere har gitt uttrykk for at kommersialisering av massemedier og eierskapskonsentrasjon er en utfordring for ytringsfriheten i dag.St.meld. nr. 26 (2003-2004), Om endring av Grunnloven §100: 7 Infrastrukturkravet, se punktet om mediepolitikkEdward Herman and Noam Chomsky "A Propaganda Model ". Media and culture studies. Keyworks. Red. Meenakshi Gigi Furham and Douglas M Kellner. Blackwll Publishin Ltd, 2006; s. 257
Internett Internett har gitt folk tilgang til mer informasjon og tilgang til flere kilder, samt gitt folk flere og enklere muligheter til å uttrykke sine meninger. Internett skiller seg fra tradisjonelle massemedier ved at det ikke er bare én avsender (alle kan produsere innholdet) og at det ikke er begrenset i tid eller rom; alle som har tilgang til en datamaskin og internett kan få tilgang til alt innholdet, overalt og alltid. Mens ytringsfrihet tradisjonelt har handlet om å sikre trykkerier og kringkastere mot å avhenge av myndighetenes forhåndsgodskjenning, ble dette mindre aktuelt med fremveksten av internett, der begrensning av ytringsfriheten først og fremst kan komme som ettervirkende sanksjoner.
Dette er vanskeliggjort ved at det er mulig å publisere meninger og informasjon anonymt.«Hatefulle ytringer på nett», Likestillings- og diskrimineringsombudet (s. 21)
Sosiale medier på Internett spilte en stor rolle i å spre informasjon mellom demonstranter under den arabiske vår og protestene ved valgene i Iran 2009-2010. Land som Myanmar/Burma, Cuba, Iran, Kina, Nord-Korea, Saudi-Arabia, Syria, Turkmenistan, Usbekistan og Vietnam driver omfattende sensur av Internett for sine innbyggere.Internet Enemies , Reporters Without Borders, Paris, March 2011 Samtidig kommer mange innbyggere seg rundt sensuren ved å bruke programvarer som kan unngå brannmuren.
WikiLeaks dukket opp i 2007 og skapte to store debatter om ytringsfrihet og Internett, da initiativet sprer gradert materiale fra anonyme varslere. Den ene debatten gikk på hvor sårbare moderne stater er mot informasjonssamfunnet, og hvor lett sensitiv informasjon kan komme på avveie som en direkte trussel mot statenes og innbyggernes sikkerhet. Den andre debatten handlet om hvordan tjenestemenn graderer informasjon som burde blitt kjent for offentligheten, for å beskytte seg selv. 25. juli 2010 ble det for eksempel avslørt flere hundre urapporterte drap på sivile av amerikanske soldater i Afghanistan.Afghanistan war logs: Massive leak of secret files exposes truth of occupation, The Guardian 25. juli 2010 Samtidig viser WikiLeaks at det er vanskelig for stater å regulere ytringsfriheten på Internett, da informasjon kan være lagret på servere i land hvor ytringen er lovlig.
Med Internett har vi også fått fenomener som nettsjikane og ulovlig elektronisk overvåkning av privatpersoner.
Ytringsfriheten i verdens land Frankrike thumb|Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter Frankrike var tidlig ute med ideer om ytringsfrihet. I Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter artikkel 11, fra 1789, heter det:
Fri kommunikasjon av tanker og meninger er en av de viktigste rettighetene for menn: enhver borger kan altså snakke, skrive og trykke fritt, bortsett fra ved misbruk av denne friheten i de tilfeller fastsatt ved lov.
Frankrike er i dag tilsluttet Den europeiske menneskerettskonvensjon og er medlem av Den europeiske menneskerettsdomstol
Ifølge fransk lov er det ulovlig å benekte Holocaust og det er også nyere tilfeller av statlig sensur av Frankrikes rolle i Algeriekrigen.France censors violence against Algerians: report, HurriyetDailyNews 25. januar 2012Guerre d'Algérie : Un historien censuré par le ministère de la Culture , FranceSoir 25. januar 2012, på fransk1962 : fin de la guerre d’Algérie (h2012) : texte censuré !, Guy Pervillés hjemmeside, på fransk
I 2004 kom en ny lov som forbyr homofobiske, rasistiske, sexistiske og xenofobiske kommentarer. Man kan risikere en bot på € og/eller 12 måneder i fengsel. Loven ble blant annet kritisert av Reportere uten grenser som mente loven kunne true ytringsfriheten.
Tyskland I Tyskland er ytringsfrihet garantert i grunnloven. Imidlertid er Volksverhetzung, altså hat mot et spesielt segment i befolkningen, forbudt. I 1994 kom en ny lov som eksplisitt sier at det er ulovlig å benekte holocaustNo Room for Holocaust Denial in Germany, Deutsche Welle og Tyskland arbeider for å få et forbud i hele EU.Push for EU Holocaust denial ban, BBC 15. januar 2007
Ytringsfrihetens begrunnelser I mange sammenhenger blir ytringsfriheten fremstilt som en umiddelbar, naturrettslig rettighet som ikke behøver nærmere begrunnelse, feks: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.» Verdenserklæringen om Menneskerettighetene, artikkel 19 «Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. [...]» Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, 1. avsnitt
Ut fra dette utgangspunktet kan begrensninger i ytringsfriheten kun foretas på grunn av spesielt tungveiende hensyn: «Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet» Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 10, 2. avsnitt
Da Ytringsfrihetskommisjonen la frem sitt forslag til ny Grunnlov §100 la de vekt på at ytringsfrihet skal verne tre prosesser: sannhetssøkingen, individets frie meningsdannelse og demokratiet.St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven §100, 2.1.1 Ytringsfrihetens begrunnelser og funksjoner De tre begrunnelsene sammenfattes av kommisjonen med betegnelsene sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet («individets frie meningsdannelse») og demokratiprinsippet.
Sannhetsprinsippet handler om at søken etter sannhet best oppnås ved fri meningsutveksling. Gjennom debatt og felles fornuftbruk kan feil korrigeres, det er jo vanskelig å vite om man har rett hvis man ikke har hørt motargumenter mot det man mener. Autonomiprinsippet handler om at ytringsfriheten har en oppdragende rolle. Ytringsfriheten hjelper den enkelte med å utvikle seg gjennom samtale og diskusjon. Demokratiprinsippet handler om at borgerne i et samfunn må ha åpenhet og kritikk rundt beslutningsprosesser for å opprettholde et fungerende demokrati. Tre aspekter nevnes spesielt av ytringsfrihetskommisjonen: informasjonsfrihet, offentlig meningsutveksling og offentlighet som kontroll.
Ut ifra ytringsfrihetens begrunnelse er det i Norge slik at ytringer som kan bidra til bedre innsikt skal ha særlig beskyttelse, men det betyr ikke at andre ytringer skal forbys, bare at de har et svakere vern.
Ytringsfrihet i Norge I Norge er ytringsfriheten grunnlovsfestet, og videre regulert gjennom ulike lover. Norge har i tillegg skrevet under flere menneskerettighetserklæringer og konvensjoner som tar sikte på å sikre ytringsfriheten. Brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan ankes til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.