Den anglo-zanzibarske krigen ble utkjempa mellom Storbritannia og Zanzibar 27. august 1896. Konflikten varte i 38 minutter, og er historiens korteste krig. Årsaken til krigen var den britiskvennlige sultanen Hamad bin Thuwainis dødsfall 25. august 1896 og sultan Khalid bin Barghashs tiltreden. De britiske myndighetene foretrakk Hamud bin Muhammad, som var mer britiskvennlig. En betingelse i en traktat fra 1886 var at den britiske konsulen skulle godkjenne tronfølgeren, og Khalid hadde ikke fått denne godkjennelsen. Britene anså dette som et casus belli og sendte et ultimatum til Khalid med krav om at han skulle trekke seg og forlate palasset. Khalid svarte ved å tilkalle palassgarden og barrikadere seg inne i palasset.
Ultimatumet utløp 27. august kl. 09.00 østafrikansk tid, og britene hadde da samlet tre kryssere, to kanonbåter, 150 marinesoldater og sjøfolk og 900 zanzibarere i havneområdet. Royal Navys kontingent ble kommandert av kontreadmiral Harry Rawson, mens zanzibarerne ble kommandert av brigadegeneral Lloyd Mathews for den zanzibarske hæren. Rundt zanzibarere forsvarte palasset; de fleste ble rekruttert fra sivilbefolkninga, men tallet inkluderer også palassgarden og flere hundre tjenere og slaver. Forsvarerne hadde flere kanoner og maskingeværer som blei plassert foran palasset med front mot de britiske skipene. Et bombardement som begynte kl. 09.02 satte fyr på palasset og satte artilleriet ut av funksjon. Et lite sjøslag senket det zanzibarske sultanskipet og to mindre båter, og noen skudd ble avfyrt mot de britiskleda zanzibarske troppene da de gikk mot palasset. Palassflagget ble skutt ned og skuddvekslinga sluttet kl. 09.40.
Omkring 500 av sultanens soldater ble drept eller såret, mens kun én britisk sjømann ble skadet. Sultan Khalid fikk asyl i det tyske konsulatet før han flyktet til Tanganyika. Britene innsatte raskt sultan Hamud som leder for en marionettregjering. Krigen var slutten på Zanzibars sjølstendighet og begynnelsen på en periode med tung britisk innflytelse.
Bakgrunn thumb|Kart som viser hvor Zanzibar ligger og hvor de tyske og britiske delene av Øst-afrika var. Zanzibar var et øyland i Indiahavet, utenfor kysten til Tanganyika; i dag er øygruppen en del av Tanzania. Øya hadde vært under de omanske sultanenes styre siden 1698, da de fordrev portugiserne, som hadde hatt kontrollen over Zanzibar siden 1499. Sultan Majid bin Said erklærte sultanatet Zanzibar uavhengig av sultantatet Oman i 1858, noe som ble anerkjent av Storbritannia. De etterfølgende sultanene etablerte Zanzibar by som hovedstad og regjeringssete, hvor de reiste et palass ved havnen. I 1896 bestod dette av sjølve palasset; Beit al-Hukm, et harem tilknytta palasset; og Beit al-Ajaib eller «Undrenes hus» – et seremonielt palass som sies å være den første bygningen i Øst-Afrika som fikk elektrisitet. Komplekset ble bygget med lokale materialer og var ikke laget som en defensiv struktur. Alle tre bygningene lå på rekke og rad og var knytta til hverandre med trebroer over gatehøyde.
Storbritannia hadde i en lang periode hatt relasjoner med Zanzibar og anerkjente øyas suverenitet og dens sultanat i 1886. Som et resultat av dette var det vennlige forhold mellom Storbritannia og Zanzibars sultaner. Tyskland var imidlertid også interessert i Øst-Afrika, og de to stormaktene rivaliserte om kontroll over handelsrettigheter og territorier i området gjennom slutten av 1800-tallet. Sultan Khalifah hadde overlatt Kenya til Storbritannia og Tanganyika til Tyskland, en prosess som førte til et forbud av slaveri i disse områdene. Mange i den arabiske overklassen var opprørt over denne forstyrrelsen av en verdifull handelsvirksomhet, noe som resulterte i noe uro. I tillegg nekta tyskerne i Tanganyika å heise sultanatets flagg, noe som førte til sammenstøt mellom tyskerne og lokalbefolkninga. En slik konflikt i Tanga førte til at 20 arabere blei drept.
Sultan Khalifah sendte zanzibarske styrker leda av general Lloyd Mathews, en tidligere løytnant i Royal Navy, for å gjenopprette orden i Tanganyika. Operasjonen var for det meste vellykka, men det zanzibarske folket hadde fortsatt negative holdninger til tyskerne. Videre blei det konflikter i Bagamoyo, hvor 150 lokale blei drept av tyske militærstyrker, og ved Ketwa, hvor tyske embetsmenn og deres tjenere blei myrda. Khalifah bevilga deretter utvida handelsrettigheter til Det britiske østafrikanske kompani, som satte i verk en sjøblokade i samarbeid med tyskerne for å stoppe den innenlandske slavehandelen. Da Khalifah døde i 1890 blei Ali bin Said sultan. Sultan Ali bannlyste all slavehandel i landet (men ikke slavehold), erklærte Zanzibar som et britisk protektorat, og oppnevnte en brite som førsteminister for regjeringa si. Britene blei også gitt vetorett ved utnevning av framtidige sultaner.
Samme år som Ali blei sultan signerte Storbritannia og Tyskland Helgoland–Zanzibar-traktaten. Denne traktaten avgrensa offisielt landenes interessesfærer i Øst-Afrika og overførte Tysklands herredømme over Zanzibar til Storbritannia. Dette ga den britiske regjeringa større innflytelse i Zanzibar, noe de tenkte å bruke til å utrydde slaveriet der, et mål de hadde hatt siden 1804.
Sultan Alis etterfølger var Hamad bin Thuwaini, som blei sultan i 1893. Hamad opprettholdt et nært forhold til britene, men det var dissens blant hans undersåtter på grunn av den økende britiske kontrollen over landet, den britiskleda hæren og avskaffelsen av slaveriet. For å få kontroll over dissensen godkjente britene at sultanen kunne opprette en palassgarde på menn, men disse blei snart involvert i sammenstøt med det britiskleda politiet. Det blei også mottatt klager på palassgardens aktiviteter fra europeiske beboere i Zanzibar by.
25. august Sultan Hamad døde plutselig kl. 11.40 EAT 25. august 1896. Hans 29-årige nevø Khalid bin Barghash, som av noen blei mistenkt for å ha drept onkelen, flytta inn i palasskomplekset i Zanzibar by uten britisk godkjenning, i strid med traktaten som var inngått med Ali. Den britiske regjeringa foretrakk en annen kandidat, Hamud bin Muhammad, som var mer britiskvennlig. Khalid blei advart av konsul og diplomatisk utsending til Zanzibar, Basil Cave, og general Mathews, om å tenke seg godt om før han gjorde noe uopprettelig. Denne framgangsmåten hadde fungert tre år tidligere, da Khalid hadde forsøkt å kreve sultanatet etter Alis død, men den britiske generalkonsulen, Rennell Rodd, hadde fått ham fra dette ved å overbevise ham om farene dette innebar.
Khalid ignorerte Caves advarsler, og styrkene hans begynte å samle seg ved palassplassen under kaptein Saleh som kommandant for palassgarden. Da dagen var omme, var personer med rifler og musketter samla. Flesteparten var sivile, men styrken inneholdt også 700 zanzibarske askarisoldater som tok Khalids side. Sultanens artilleri, som besto av flere Maxim maskingevær, et gatlingvåpen, en bronsekanon fra 1600-tallet og to tolvpunds feltkanoner, var innsikta mot de britiske skipa i havna. Tolvpundskanonene hadde blitt gitt til sultanen av den tyske keiseren Vilhelm II. Sultanens soldater tok også kontrollen over den zanzibarske flåten, som besto av én treslupp, HHS «Glasgow», bygd som sultanskip av sultanen i 1878 basert på den britiske fregatten HMS «Glasgow».
Mathews og Cave begynte også å samle styrkene sine; de hadde allerede 900 zanzibarske askarisoldater under løytnant Arthur Edward Harington Raikes fra Wiltshire-regimentet, han hadde blitt sekondert til den zanzibarske hæren og hadde rangen brigadegeneral. 150 sjømenn fra den armerte krysseren HMS «Philomel» og kanonbåten HMS «Thrush» som var ankra opp i havna. Marinestyrken, under kaptein O'Callaghans kommando, kom i land etter femten minutter, etter å ha blitt bedt om hjelp til å håndtere opptøyer av sivilbefolkninga. En mindre kontingent med sjømenn under løytnant Watson fra «Thrush» blei satt på land for å vokte det britiske konsulatet, hvor britiske beboere blei bedt om å søke tilflukt. En annen kanonbåt, HMS «Sparrow», kom inn i havna og kasta anker ved siden av «Thrush».
Noen britiske diplomater satte spørsmål ved påliteligheten til Raikes' askarisoldater, men de viste seg å være profesjonelle soldater herda av eksersis og flere ekspedisjoner i Øst-Afrika. De blei seinere de eneste landstyrkene som blei beskutt av forsvarerne. Raikes' tropper var bevæpna med to Maxim-gevær og en nipundskanon, og var stasjonert ved tollbygninga i nærheten. Sultanen forsøkte å få den amerikanske konsulen, Richard Dorsey Mohun, til å anerkjenne hans rett til sultantrona, men sendebudet hans fikk beskjed om at «siden hans tiltredelse ikke hadde blitt anerkjent av hennes majestets regjering, er det umulig å svare.».
Cave fortsatte å sende meldinger til Khalid for å få ham til å trekke tilbake troppene sine, forlate palasset og dra hjem, men disse blei ignorert, og Khalid svarte at han ville erklære seg som sultan kl. 15.00. Cave erklærte at dette ville være en opprørsk handling og at Khalids sultanstatus ikke ville anerkjennes av den britiske regjeringa. Kl. 14.30 blei sultan Hamad begravd, og nøyaktig 30 minutter etter annonserte en salutt fra palasskanonene at Khalid var sultan. Cave kunne ikke åpne ild uten den britiske regjeringas godkjennelse, og telegraferte følgende melding til Foreign and Commonwealth Office ved Lord Salisburys regjering i London: «Har vi tillatelse til å skyte mot palasset fra manovarene dersom det viser seg umulig å få til en fredelig løsning?». I mellomtida informerte Cave alle andre utenlandske konsuler om at det skulle flagges på halv mast til ære for Hamad. Det eneste flagget som ikke fløy på halv stang var et stort rødt flagg over Khalids palass. Cave informerte også andre konsuler om ikke å anerkjenne Khalid som sultan, noe de godtok.
26. august mini|HMS «St George» og HMS «Philomel» i havna. Kl. 10.00 26. august ankom panserkrysseren HMS «Racoon» Zanzibar by og blei ankra opp ved «Thrush» og «Sparrow». Kl. 14.00 ankom panserkrysseren HMS «St George», flaggskip for Cape- og Øst-Afrika-stasjonen. Ombord var kontreadmiral Harry Rawson og flere britiske marinesoldater og sjømenn. Rundt samme tid kom Lord Salisburys svar, som godkjente at Cave og Rawson kunne bruke de ressursene de hadde tilgjengelig til å fjerne Khalid fra makta. I telegrafmeldinga sto det: «Du har min godkjennelse til å bruke de midler du finner nødvendige, og dine handlinger vil støttes av hennes majestets regjering. Gjør imidlertid ingenting om du ikke er sikker på å kunne lykkes.»
Cave fortsatte å forsøke å forhandle med Khalid, men dette feila, og Rawson sendte et ultimatum som krevde at Khalid skulle fire flagget og forlate palasset innen kl. 09.00 27. august, ellers ville de åpne ild. I løpet av ettermiddagen blei alle handelsfartøy fjerna fra havna, og britiske barn og kvinner blei flytta til «St George» og et fartøy fra British-India Steam Navigation Company for sin sikkerhet. Samme natt noterte konsul Mohun at: «Stillheten over Zanzibar den natta var fryktelig. Vanligvis hører man lyden av trommer og barneskrik, men den natta var det ikke en lyd å høre.»
27. august mini|Disponeringen av marinestyrkene og skuddvekslingen ved utbruddet av krigen, 27. august 1896 kl 09.00 Kl. 08.00 27. august, etter at et sendebud hadde blitt sendt av Khalid for å be om fredssamtaler med Cave, svarte konsulen at han kun ville bli redda om han sa seg enig i ultimatumets vilkår. Kl. 08.30 erklærte et nytt sendebud fra Khalid at «vi ikke har noen planer om å fire flagget vårt, og tror ikke dere vil åpne ild mot oss.»; Cave svarte: «vi ønsker ikke å åpne ild, men vil utvilsomt gjøre det om dere ikke gjør som vi ber om.» Kl. 08.55, uten flere meldinger fra palasset, heiste Rawson signalet «gjør klar for strid» fra «St George».