thumb|Tidsskriftets grunnlegger Henriette Bie Lorentzen som lærer ved Nansenskolen i 1939 thumb|Fogelstad slott er et gods i Katrineholm kommune i Sverige der kvinnegruppa Fogelstadsgruppen drev Kvinnliga medborgarskolan vid Fogelstad 1922–1954. Godseieren Elisabeth Tamm, liberal politiker, testamenterte herregården til tidsskriftet Kvinnen og Tiden, men testamentet ble omgjort da abonnementstallene sank. Kvinnen og Tiden var et tidsskrift med fokus på kvinnespørsmål utgitt og redigert av Henriette Bie Lorentzen og Kirsten Hansteen fra desember 1945 til 1955.
Historie
Henriette Bie Lorentzen var før andre verdenskrig del av kretsen som grunnla Nansenskolen og bidro til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge. Hun var fra etableringen en av Nansenskolens tre faste lærere sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller. I 1939 tok hun initiativ til Nansenskolens første kurs, «Hva er humanisme?», som rettet seg mot kvinner og som ble gjennomført i mai 1939, før den formelle åpningen. Dagbladet omtalte kurset som «humanisme som virkelighet, ikke bare en skjønn drøm». Hun var også redaksjonssekretær i Kristian Schjelderups kristenhumanistiske tidsskrift Fritt Ord. Under andre verdenskrig ble hun arrestert for sitt ikke-voldelige motstandsarbeid, torturert og deportert til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Hun skrev senere at hun under fangenskapet bestemte seg for at hvis hun overlevde ville hun grunnlegge et tidsskrift for kvinner. Hun så for seg et bredt, humanistisk og partipolitisk nøytralt opplysningsblad for alle kvinner, uansett «alder, yrke eller politisk farge».
Sommeren 1945, uker at hun vendte tilbake fra konsentrasjonsleir, henvendte hun seg til sin fetter, Cappelen-direktør Henrik Groth, og planene fra krigstiden begynte å ta form. På denne tiden leste hun i en avis om den illegale avisen Kvinnefronten. Bie Lorentzen skrev: «Det virket urasjonelt at det i Norge skulle utgis 2 temmelig parallelle kvinneblad. Jeg henvendte meg til Kirsten Hansteen og Aaslaug Aasland, og vi ble enige om å samarbeide om ett kvinneblad».
Bie Lorentzen hadde allerede skaffet seg forlagsavtale med Cappelen, som utga bladet fra det første nummeret i desember 1945. I åpningsnummeret stod det en hilsen fra kronprinsesse Märtha. For Bie Lorentzen var det humanistiske ståstedet bærebjelken i samfunnsengasjementet. Hun ble med i Norsk Kvinnesaksforening i midten av 1945 og holdt åpningstalen da foreningen startet virksomheten etter krigen. Der sa hun: «Sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett».
I redaksjonsrådet satt blant annet Aaslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog, Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen.
Selv om tidsskriftet ikke var kommunistisk, fikk det etterhvert problemer på grunn av Hansteens kommunistiske bakgrunn. Groth hadde frarådet kusinen å utgi tidsskriftet sammen med Hansteen, men hadde bøyd seg i 1945. Etterhvert som den kalde krigen ble skjerpet ønsket Cappelen fra 1947 ikke lenger å stå som utgiver. Etter en topp på abonnenter i januar 1947 slet tidsskriftet frem til nedleggelsen i 1955 med synkende opplagstall. Allerede i april 1947, etter at Cappelen hadde avbrutt samarbeidet, var abonnenttallet sunket til .
Tidsskriftet ble fra 1947 i en periode utgitt av et eget aksjeselskap, A/S Kvinnen og Tiden, der styret bestod av Henriette Bie Lorentzen, Eva Kolstad (senere Venstre-leder) og Kirsten Hansteen. Tidsskriftet ble finansiert av den svenske godseieren og liberale politikeren Elisabeth Tamm, som tilhørte en av Sveriges rikeste familier og var Sveriges første kvinnelige riksdagsmedlem. Hun testamenterte også Fogelstad slott og det meste av sin formue (flere millioner i 1949-kroner) til tidsskriftet, og det ble opprettet et fond til dette formålet med Bie Lorentzen, Hansteen, Gerda Evang, Eva Kolstad, Honorine Hermelin og en svensk advokat som styre. På Fogelstad ble det også holdt forskjellige kurs og arrangementer. Til tross for støtten fra Tamm gikk opplaget nedover, og hadde i 1955 sunket til 900. Bie Lorentzen og Hansteen besluttet derfor å legge ned tidsskiftet og bad Tamm omgjøre testamentet, fordi de ikke følte de kunne gjøre bruk av en så stor formue.Henriette Bie Lorentzen: «Kvinnen og tiden 1945–1955», i Kari Skjønsberg (red.), Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1979, s. 126ff.
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Publikasjoner etablert i 1945 Kategori:Publikasjoner nedlagt i 1955 Kategori:Politikk i 1945 Kategori:Politikk i 1955 Kategori:Nedlagte norske tidsskrifter