thumb|En av de som gjorde «We Shall Overcome» kjent var Pete Seeger.
«We Shall Overcome» (bokstavelig; «Vi skal overvinne») er en protestsang som ble en av de fremste hymnene til borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968). Sangens tittelen og struktur er avledet fra en tidligere gospelsangen og salmen, «I'll Overcome Someday», av den afroamerikanske komponisten Charles Albert Tindley, utgitt i 1901. Protestsangen ble utgitt i 1947 som «We Will Overcome» i People's Songs Bulletin (en utgivelse av People's Songs, en organisasjon hvor Pete Seeger var direktør og styrende ånd). Den opptrådte i utgivelsen som et bidrag av og med en innledning av Zilphia Horton, daværende musikkdirektør av Highlander Folk School i Monteagle i Tennessee, en skole for voksenopplæring som underviste fagforeningsmedlemmer. Det var hennes favorittsang, og hun lærte den til tallrike andre, blant annet Pete Seeger,Seeger, Pete (1993-97): Where Have All the Flowers Gone: A Musical Autobiography, s. 34 som tok den med i sitt repertoar. Det samme gjorde mange musikalske aktivister, blant annet Frank Hamilton og Joe Glazer, som spilte den inn på plate i 1950.
Sangen ble assosiert med den amerikanske borgerrettsbevegelsen fra 1959 da Guy Carawan hoppet inn som sangleder ved Highlander som da var fokusert på aktivisme som ikkevold og medborgerlige rettigheter. Den ble raskt bevegelsen uoffisielle hymne. Seeger og andre kjente folkesangere tidlig på 1960-tallet, slik som Joan Baez, sang sangen ved møter og forsamlinger, musikkfestivaler for folkesang og viser, og konserter i de amerikanske Nordstatene. Det gjorde at den ble svært kjent. Etter at den ble berømt har sangen og andre sanger basert på den, som oversettelser og varianter, blitt brukt av en rekke protestmøter, forsamlinger og minnekonserter verden over. Blant annet ble den sunget av Bruce Springsteen ved minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012 grunnet terrorangrepene i Norge 2011.
Opprinnelse som gospel-, folke-, og arbeidersang thumb|upright|Charles Albert Tindley (1851-1933) «I'll Overcome Someday» var en salme eller gospelsang komponert av pastor Charles Albert Tindley fra Philadelphia som kom sammen med syv andre sanger i et hefte med salmer utgitt i 1901.Den er reprodusert for oppslaget om Charles Albert Tindley på nettstedet for Taylor House Museum i Berlin i Maryland, Tinleys fødested. Som en kjent prest for African Methodist Episcopal Church, var Tindley forfatter av 45 innflytelsesrike gospelsanger hvor «We'll Understand It By and By» og «Stand By Me» er blant de mest kjente. Den utgitte sangteksten hadde epigrafen «Ye shall overcome if ye faint not», avledet fra Det nye testamentes Paulus' brev til galaterne 6:9: «And let us not be weary in doing good, for in due season we shall reap, if we faint not.» (På norsk: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.») Nettbibelen: Paulus’ brev til galaterne 6:9 Det leste:
The world is one great battlefield With forces all arrayed. If in my heart I do not yield, I'll overcome some day.
Tindleys sanger ble skrevet i et formspråk som hadde sine røtter afroamerikanske folketradisjoner, benyttet seg av pentatoniske intervaller med rikelige rom for improviserte innskudd, tillegget av «blå» tredjedeler og syvendedeler, og hyppig bruk av korte refreng hvor menigheten kunne bli med.Den pentatoniske skala som er hyppigst benyttet afroamerikanske spirituals og folkesanger er komponert med stor sekund (hovedtone) og en ters. Av de 45 sangene i Tindleys katalog er femten, rundt regnet en tredjedel, som benytter seg av diatonisk skala; fjorten som benytter pentatonisk skala, og de gjenværende sytten benytter ulike skalaer. Se Boyer, Horace Clarence (Høsten 1983): «Charles Albert Tindley: Progenitor of Black-American Gospel Music» i: The Black Perspective in Music 11: No. 2, s. 103-132. Tindleys betydning var imidlertid hovedsakelig som lyriker og poet hvor hans ord talte direkte til menighetens følelser, mange av dem hadde blitt fri fra slaveriet kun 36 år tidligere før han først utga sine sanger, og hvor mange av dem var svært fattige, analfabeter og nylig ankommet i Nordstatene.«Tindley var en komponist for dem hvor sangteksten utgjorde en den viktigste andelen; mens melodien ble omhyggelig behandlet, var de uansett underordnet teksten.» (Boyer, , s. 113.) «Selv i dag», skrev musikkologen Horace Boyer i 1983, «siterer prester hans tekster midt i sine prekener som de var dikt, noe de faktisk er».Boyer (1983), s. 113.
Etter dens første suksess ble interessen for «I'll Overcome» dalende for en tid gospelverden. Imidlertid, et brev som ble trykt på omslaget av gruvearbeiderbladet United Mine Workers Journal i februar 1909 hevdet at «I fjor ved en streik åpnet vi alle møtene med en bønn og sang den gode gamle sangen «We Will Overcome».» Pete Seeger har hevdet i et intervju med Amy Goodman (9. september 2006) at en «professor fra Pennsylvania» sendte ham denne informasjonen i 2004. Om dette refererte til Tindleys sang fra 1902 kan ikke bli avgjort ettersom sangteksten og melodien ikke har blitt bekreftet. Denne omtalen er likevel betydningsfull ettersom det er det første gang det er nevnt at sangen ble sunget i en ikkekirkelig, sekulær sammenheng og av folk av blandet etnisk opphav.The United Mine Workers, fagforeningen De forente gruvearbeidere, var etnisk integrert fra dens grunnleggelse og kjent for å ha hatt en stor andel sorte mennesker, særlig i Alabama og Vest-Virginia. Førstnevnte avdeling, hvor andelen var tre fjerdedeler sort, ble særlig møtt med voldsom, rasistisk motstand i løpet av en streik i 1908 og ble knust. Se Letwin, Daniel (August 1955): «Interracial Unionism, Gender», og «Social Equality in the Alabama Coalfields, 1878–1908» i: The Journal of Southern History LXI: 3, s. 519–554. Om sitatet er korrekt er det også første gang bruken av flertallspronomenet «vi» i en sang for en aktivistbevegelse framfor entallsbetegnelsen «jeg» som var vanlig i gospel- og spiritual-tradisjonen.Seeger har spekulert at, «it’s probably a late 19th century union version of what was a well-known gospel song, «I’ll overcome, I’ll overcome, I’ll overcome some day».» Dette er en hypotese fra Seegers del, om ikke Tindleys komposisjon var, noe som er meget mulig, en omarbeidelse fra en folkesang eller en sang fra arbeiderbevegelsen. Det synes rimelig å anta at denne mer militante versjonen, eller dens minne vedvarte i undergrunnen til arbeiderbevegelsen i løpet av 1920-tallet for deretter å dukke opp på nytt da den atter ble tatt i bruk på 1930- og 1940-tallet.
thumb|upright|Johann Gottfried Herder Utenfor arbeiderbevegelsen ble Tindleys salme forenklet og framføringer begynte å minne om en andre folkemusikkbaserte spiritual, «I'll Be All Right», som det eksisterer mange versjoner av.Pastor Gary Davis, som opprinnelig kom fra Nord-Carolinas Piedmont-region, synger en versjon av «I'll Be All Right» med frasen «Deep in my heart, I do believe» og med melodien til «We Shall Overcome» som ble innspilt i 1960 (tilgjengelig på YouTube). Imidlertid, Davis, som har bodd i New York siden slutten av 1940-tallet, og en viktig figur innenfor oppsvinget til folkemusikken på 1950- og 1960-tallet, hadde på den tid uten tvil hørt den kjente hymnen fra den moderne borgerrettsbevegelsen. Tindleys opprinnelige refreng, «If in my heart, I do not yield», ble forenklet til «Deep in my heart, I do believe», og ytterligere improviserte vers ble lagt til. I henhold til David Wallechinsky og Irving Wallace, var sangteksten og melodien ved 1945 kommet sammen i en sang som fortsatt ble kalt det som også var Tindleys tittel, «I'll Overcome Some Day», med ytterligere ord av Atron Twigg og et revidert musikalsk arrangement av Chicago-komponisten, arrangøren, og utgiveren, Kenneth Morris. Den legendariske gospelsangeren, pianisten, og komponisten, Roberta Martin, også basert i Chicago, komponerte en annen versjon av «I'll Overcome», de siste 12 taktene av hva som er i den nåværende versjonen av «We Shall Overcome».David Wallechinsky og Irving Wallace: The People's Almanac, (New York: Doubleday, 1975). Tre bøker utgitt i 1975, 1978 og 1981 Således ved slutten av 1945 var det flere utgaver av «I Will [I'll] Overcome» som fungerte som en gospelsang mens det i streikevaktlinjen i Sør-Carolina sang Lucille Simmons og andre streikende tobakksarbeidere en langsommere utgave av sangen som «We Will Overcome».
Tindleys «I'll Overcome Someday» således ga strukturen for «We Shall Overcome», både i henhold til sangtekst og melodi, men hvor begge deler hadde gjennomgått en endringsprosess. Melodi hadde blitt endret slik at den nå hadde et ekko av begynnelsen og slutten til den mektige gjenlydende 1800-tallets «No More Auction Block For Me»,James Fuld har forsøksvis tilskrevet endringen til Antron Twigg og Kenneth Morris' versjon. Se Fuld, James J. (1966): The Book of World-Famous Music: Classical, Popular, and Folk (noted by Wallace and Wallechinsky); New York: Dover, 1995). I henhold til Alan Lomax' The Folk Songs of North America hadde «No More Auction Block For Me» sin opprinnelse i Canada og ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at Storbritannia (hvor Canada var en del av) forbød slaveri i 1833. også kjent for sitt refreng «Many Thousands Gone».Southern, Eileen (1971): The Music of Black Americans: A History, 2. utg., Norton, ss. 546-547, 159-160. Dette var nummer 35 i Thomas Wentworth Higginsons samling av spirituals som ble publisert i magasinet Atlantic Monthly for juni 1867 med en kommentar av Higginson som reflekterte over hvordan slike sanger ble komponert (det vil si om det var arbeidet til en enkelt forfatter eller gjennom det som ble kalt for «felles komposisjon»).The Atlantic Monthly: «Negro Spirituals» (Juni 1867) 19: 116: 685–694.
Tilfeldigvis har Bob Dylan hevdet at han benyttet akkurat den samme melodiske motivet fra «No More Auction Block» for sin komposisjon «Blowin' in the Wind».Fra albumnotatene til Bob Dylans Bootleg Series Volumes 1-3: «...it was Pete Seeger who first identified Dylan's adaptation of the melody of this song [«No More Auction Block»] for the composition of «Blowin in the Wind»». Faktisk har Dylan selv innrømmet gjelden i 1978 da han fortalte journalisten Marc Rowland at: ««Blowin' in the Wind» has always been a spiritual. I took it off a song called «No More Auction Block» - that's a spiritual, and «Blowin in the Wind» sorta follows the same feeling...» Således er likhetene i melodiske og rytmiske mønstre overført kulturell og emosjonell resonans («the same feeling») til tre forskjellige og historisk svært betydningsfulle sanger.
Det har også blitt pekt ut at toneleieprogresjonen i melodien har også en merkbar familiær likhet med den berømte folkelige katolske salmen «O Sanctissima» (i Norden også kjent som en «julesalme», «Å du hellige, å du salige»), samlet eller komponert i Italia av Johann Gottfried Herder på slutten av 1700-tallet.Ingen har noen gang funnet utgitte versjoner av melodien i Italia, skjønt en versjon som går forut Herders versjon med noen få år ble utgitt i London. Men det synes som om Herder, enten han samlet eller komponerte den, hadde basert sin sang på en italiensk folkemusikktradisjon. Sangen ble oversatt til svensk i 1859, og i den nyeste utgivelsen, Julens önskesångbok, 1997, under rubrikken «Traditionella julsånger», er den oppgitt som en «Siciliansk julvisa». Muligens en enda nærmere likhet er til «Caro Mio Ben», en komposisjon tilskrevet den napolitanske komponisten Giuseppe Giordani, som også er en italiensk sang fra slutten av 1700-tallet,«Caro mio ben (Giuseppe Giordani)», ChoralWiki
Highlander Folk School thumb|upright|Lucky Strike-tårnet i Durham til American Tobacco Company i 2008.