thumb|SCOTIA REGNUM cum insulis adjacentibus. Nederlandske kart over kongeriket Skottland fra 1654 thumb|Statue av William Wallace i Aberdeen Den skotske uavhengighetskrig var en serie militære felttog og kamper som ble utkjempet mellom Skottland og England på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet.
Den første krigen (1296–1328) startet med at England invaderte Skottland i 1296 og sluttet med at Edinburgh-Northampton-traktaten ble signert i 1328. Den andre krigen (1332–1357) begynte med at Edvard Balliol og «de arveløse» invaderte i 1332, og endte rundt 1357 med signeringen av Berwick-traktaten. Krigene var en del av en stor nasjonale krise for Skottland og perioden ble en av de mest avgjørende øyeblikk i skotsk historie. På slutten av begge kriger hadde Skottland fortsatt sin status som en fri og selvstendig nasjon. Skotsk selvstendighet var drivkraften gjennom hele konflikten. Krigen var også betydningsfull av andre årsaker, som utviklingen av langbuen som et nøkkelvåpen i middelalderens krigføring, og at Skottland fikk tette forbindelser til Frankrike.
Skottland fikk to store helter i den tidlige krigen. Den første var den ikke-adelige William Wallace (1270-1305) som til sist ble henrettet av engelske myndigheter. Den andre var Robert Bruce (1274-1329) som etter store vanskeligheter ble kronet som skottenes konge. På tidspunktet for uavhengighetskrigene var England en langt rikere og mektigere nasjon enn Skottland, og den hadde i det minste delvis lykkes med å underlegge alle sine nære naboer, inkludert Wales og Irland, og var innstilt på å erobre Frankrike.Scottish Wars of Independence Til tross for den formidable krigsmaskinen som England representerte, klarte Skottland ved to avgjørende anledninger å påføre engelskmennene knusende og ydmykende tap: Slaget ved Stirling Bridge den. 11. september 1297;«The Battle of Stirling Bridge», Scotland Magazine og slaget ved Bannockburn mellom 23. og 24. juni 1314.Castelow, Ellen: «The Battle of Bannockburn», Historic UK
Bakgrunn og opptakt thumb|upright=0.88|Statue av Aleksander III på vestdøren i St Giles-katedralen i Edinburgh I iveren etter å skaffe seg en mannlig arving red kong Aleksander III av sted gjennom natten i et fryktelig uvær til sin unge brud Yolande av Dreux den 19. mars 1286. Ingen vet hva som skjedde, men han synes å ha blitt kastet av hesten og omkom, 44 år gammel. Han ble gravlagt i klosteret Dunfermline Abbey, og Skottland sørget over sin døde konge. Et stykke sørgevers ble bevart av Andrew av Wyntoun:
Hans død kastet Skottland inn i en konstitusjonell krise som til sist førte det ut i en kamp for sin eksistens og uavhengighet som nasjon og kongerike mot England, et allmektig naborike og en fryktelig fiende. Magnusson (2000), s. 106
I henhold til Walter Scott pedagogiske fortelling om Skottlands historie: «De fulle konsekvensene av ondskapen var ikke synlige i begynnelsen; for selv om alle Aleksanders barn var døde før ham, hadde likevel en av dem, som hadde giftet seg med Eirik, Norges konge, etterlatt seg en datter som het Margaret...» Scott, Walter (1828-1830): Tales of a Grandfather, A & C Black, kapittel VI. Etter Alexanders død i Kinghorn ble tomrommet i styring fylt av seks av de fremste adelsmenn og biskoper i Skottland, communitas regni Scotie, kjent som Guardians of Scotland (vokterne eller vergene av Skottland). De besto av to biskoper: William Fraser av St. Andrews og Robert Wishart av Stirling; to jarler: Alexander Comyn, 2. jarl av Buchan og Duncan III MacDuff, jarl av Fife; og to baroner: James Stewart og John Comyn, lord av Badenoch. Tre av dem skulle regjere var fra nord for Firth of Forth og tre av sør for denne bukten, men den mektige adelsfamilien i sørvestlige Skottland, huset Bruce, var påtagelig ikke representert. Magnusson (2000), s. 109 Det var heller ikke John Balliol av Galloway, svoger av John Comyn, en utfordrer ved slektskap til den skotske tronen, slik også Robert Bruce av Annandale var det. Straks kongen var død sendte Wishart og Fraser to dominikanermunker sørover til kong Edvard I av England, den avdøde kongens svoger fra hans første ekteskap og til nå en venn av Skottland, med beskjed om hva som hadde skjedd.MacNair Scott (1982), s. 16.
Edvard var i Gascogne og forhandlet med den franske kongen over uenigheter om grenser og mottok de skotske utsendingene i byen Saintes i september 1286. Han ønsket vergene velvilje, men innad begynte han å utpensle en annen visjon for Skottlands framtid.MacNair Scott (1982), s. 17. I henhold til Fiona Watson, forfatter av en biografi over Edvard I: «Fra Skottlands ståsted var det svært uheldig at vi hadde en dynastisk krise i en tid da England hadde en så dynamisk konge. Jeg tror det er en av de største tragediene i perioden.»Watson, Fiona J. (1998): Under the Hammer: Edward I and Scotland, 1286-1306, Tuckwell Press
thumb|upright=0.88|Margrete, «jomfruen fra Norge», framstilt på glassmaleri i Lerwick Town Hall I 1286 var Aleksanders arving til tronen den mindreårige Margrete av Norge, antatt tronarving allerede i 1284 («vår dame og rettmessige arving»). Da dronning Yolandes påstand om at han var gravid var beviselig en illusjon, samlet vergene adelen og kirkens øverste geistlige på Scone Abbey for å sverge troskap til «dronningen over vannet». Den lille Margrete var datter av Aleksanders datter Margaret (som døde i barselseng i 1283) og kong Eirik Magnusson av Norge. Edvard I krevde at den unge tronarvingen i Norge skulle gifte seg med hans to år gamle sønn, den kommende Edvard II. Det var flere problemer med dette. Et ekteskap mellom skottenes dronning og den framtidige arvingen til Englands trone ville ha dyptgående dynastisk betydning, og ville antagelig føre til en union mellom de to rikene under en monark. Ikke alle ønsket dette, særskilt ikke Skottlands kirke, som absolutt ikke ønsket å bli underkastet Englands kirke og i særdeleshet erkebiskopen i York. Magnusson (2000), s. 109 Fra norsk side var man opptatt av kongens unge datters utsikter i sentrum for de mange stridende fraksjoner i Skottland, men også dypt bekymret for blodskam. Margretes mor og og far til Edvard II var søster og bror, noe som var forbudt i henhold til kanonisk lov. Magnusson (2000), s. 110
thumb|left|Framsiden og baksiden av Eirik Magnussons segl fra 1298 I det norsk-skotsk-engelske trekantforhandlingene tok Edvard I føringen. Allerede våren 1286 sørget Edvard I for sette den norsk kongen i personlig avhengighet var å yte ham et personlig lån på 2000 mark sterling.MacNair Scott (1982), s. 18. Norge var også avhenghig av et godt forhold til England, i første omgang for å tilrettelegge den viktige handelssjøfarten over Nordsjøen.Helle, Knut (1995): Under kirke og kongemakt 1130-1350, Aschehough, s. 202 Det samme året fikk Edvard I paven til å utstedte en bulle som ga dispansjon mot hindring til det nære slektskapet og legitimere ethvert avkom fra det planlagte ekteskapet. Edvard I insisterte også på at Antony Bek, biskop av Durham, skulle være hans løynant i Skottland på vegne av det unge paret og krevde at de skotske vergene skulle adlyde ham. Magnusson (2000), s. 111 I mai 1290 sendte Edvard I «et stort skip» fra Yarmouth for å frakte hans framtidige svigerdatter fra Norge. Skipet var lastet med fiken, sukkerbrød, honningkaker og godsaker han mente en ung pike ville sette pris på, men kong Eirik insisterte på at en prinsesse fra Norge skulle fraktes med et norsk fartøy, og det engelske skipet måtte gjøre vendereis. Tiden trakk ut, og det norsk skipet seilte først fra Bergen da høststormene satte inn i september med kurs for Leith. Underveis brøt tilsynelatende helsen til den lite robuste pike, hun ble syk, så dårlig at de måtte gjøre landgang på Orknøyene (fortsatt norsk territoium), hvor hun døde den 26. september 1290 i armene på biskopen av Bergen som var hennes ledsaker. Med henne døde dynastiet MacMalcolm ut, og Skottland hadde fortsatt ingen framtidig monark. Hele avtaleverket med Norge falt i grus. De norske sendebudene gikk senere med til å kreve utbetaling av årsavgiften av Sudrøyene, som Skottland var trege til, og andre økonomiske krav som tilsynelatende kom langt nede på listen. Kong Eirik giftet seg igjen, da med Isabella Bruce, en sønnedatter av en skotsk tronkandidat fra huset Bruce,Moseng, Ole Georg, et al (2007): Norsk historie I. 750-1537, Universitetsforlaget, s. 153 og søster av en framtidig konge av Skottland.
Den første uavhengighetskrig: 1296-1328 Utfyllende artikkel: Konkurrentene til den skotske trone Opptakt til krigen: 1286-1292 thumb|Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder. Etter at Margrete fra Norge var død, var det igjen åpen hvem som skulle ta den skotske tronen. 13 utfordrere sto frem. De to hovedutfordrerne var Robert Bruce, 5. lord av Annandale (bestefar til den framtidige kong Robert Bruce) og John Balliol, lord av Galloway.
I frykt for borgerkrig mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til Edvard I av England og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt Wales. Han ville være hersker over alle De britiske øyer.
thumb|left|upright|Edvard I og sønnen Edvard II, prins av Wales I 1291 kom Edvard nordover og slo fast at han kom som overkonge av Skottland for å handle som rådgiver til etterfølgeren av den skotske krone. Den som ble skottenes konge måtte anerkjenne ham som overkonge. Det satte skottene i en vanskelig situasjon. Gjennom alle forhandlingene hadde Edvard sin profesjonelle arme stående klar i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Skottene fikk tre uker på å bestemme seg. Men uten konge og uten en hærstyrke tilgjengelig hadde skottene ikke noe valg. De godtok Edvard som overkonge og ville akseptere hans råd. Deres beslutning kan ha vært influert av at majoriteten av de skotske adelsmennene hadde store eiendommer i England som ville ha gått tapt om de avviste Edvard.
Den 11. juni ga Edvard I, i egenskap som skotsk overkonge, ordre om alle skotske festninger og slott skulle på «temporær basis» være under hans kontroll og at alle skotske tjenestemenn skulle gå av og at nye ville bli innsatt av ham selv. To dager senere samlet Vokterne og de ledende skotske adelsmenn seg i Upsettlington for å sverge troskap til kong Edvard som deres overkonge. Alle skotter ble også pålagt å betale skatt til Edvard, enten personlig eller ved et av de utpekte stedene innen 27. juli 1291.
Det var 13 møter fra mai til august 1291 i Berwick hvor utfordrerne til tronen redegjorde for sine krav foran Edvard i det som ble husket som Den store anledningen (the Great Cause). Kravene til de fleste ble avvist ettersom deres tilhørighet til tronen var av illegitim avstamming. Valget sto igjen mellom Balliol, Bruce og John de Hastings, 2. baron Hastings.
Hastings ønsket at kongedømmet skulle bli delt i tre like store deler mellom de tre mennene, mens både Bruce og Balliol slo fast at riket var udelelig. Skottene ønsket å holde landet samlet, og Hastings ble derfor diskvalifisert.
Den 3. august ba Edvard både Balliol og Bruce om å velge 40 dommere hver, mens hans selv ville ha 24 til å avgjøre tvisten. Det ble så en utsettelse til juni 1292. Da de kom sammen klarte de 104 dommerne ikke gjøre et klart valg. Det ble en ny utsettelse inntil 10. oktober 1292, og denne gangen fikk Edvard dommerne til å bli enes om at han – som overkonge – hadde retten til å tildele kongeverdigheten på samme måte som han kunne tildele et baroni eller et grevskap.
England bestemmer thumb|upright=0.88|John Balliol og hans kone.