Henologi (fra gresk τò ἕν to hen, «en» eller «enhet») dreier seg om de dialektiske grunnbegrepene enhet og annethet, hvor det ene betegner et høyeste og absolutt transcendent prinsipp. Selv om begrepet oppstår allerede hos før-sokratikerne, er det først med Platon at begrepet betraktes som transcendent og som altets årsak. Siden begrepet om det ene er absolutt transcendent kan man ikke tilskrive det noen bestemmelser, heller ikke væren. Det har et universelt og et individuelt bruksområde. Universelt har det sin opprinnelse som system i den platonske dialogen Parmenides, hvor det ene framstår som noe absolutt transcendent. Individuelt kan det bl.a. ha et ikke-kristent (Plotin), såvel som et kristent (Pseudo-Dionysius) eller et ikke-europeisk (Nagarjuna) substansgrunnlag.Henologische Perspektiven II at Google Books Hentet 18. September 2012 Henologi står i motsetning til flere andre filosofiske disipliner. Det ene anses som hevet over epistemologiske og ontologiske spørsmål, og disse ses på som underordnede arbeidsfelter.
I Norge er henologien representert spesielt ved filosofen Egil A. Wyller.
Terminologi Gresk heis, mia, hen («det», «den maskulint», «det feminint» ene) har forskjellige betydninger. Det viser til tallet ett, et individ som sådan og en helhet og dens deler forent som enhet. I den siste betydningen beror enheten på at delene har til felles at de konstituerer en helhet. I den filosofiske språkbruken er tre aspekter vesentlige: Udelelighet i samme forstand som individet betraktes som udelelig enhet Foreningen av elementer til en enhetlig helhet Det faktum at «ett» som tall uttrykker en spesiell og privilegert posisjon i gresk filosofi og matematikk. Tallet «ett» er de andre tallenes runnleggende prinsipp, ut ifra hvilket de alle måles. Slik betraktet er det selv ikke noe tall, men heller overordnet hele tallverdenen.
I forskningslitteraturen dukker uttrykket «henological» opp så tidlig som i 1943. Teologen Eric Lionel Mascall brukte det som betegnelse på et gudsbevis av Thomas Aquinas, hvori guds enhet oppsto fra tingenes mangfoldighet. Den franske filosofen Étienne Gilson brukte begrepet «énologie» i 1948. Gilson brukte det som en betegnelse på den nyplatonske enhetstenkning innenfor den europeisk-kristne middelaldertradisjonen for å skille det fra kristne ontologiske ideer.Étienne Gilson: L’être et l’essence, Paris 1948, S. 42. Fagbegrepet «henologi» ble først definert av den norske filosofihistorikeren Egil A. Wyller. I 1960 førte hans avhandling til at begrepet «enhetslære» ble skilt fra «værenslæren» (ontologien). Han ville forankre det fundamentale skillet mellom det værende og det værenstranscendente som ble understreket av antikkens filosofer, i moderne forskingsterminologi. Wyller betegnet denne motsatsen som «henologisk differens». Han regnet alle filosofiske tradisjoner som fulgte en idealistisk lære som en helt transcendent enhet, og som virkeområdet for henologien, eksempelvis også Johann Gottlieb Fichtes enhetsbegrep.Egil A. Wyller: Henologie. In: Joachim Ritter (Hrsg.): Historisches Wörterbuch der Philosophie, Band 3, Basel 1974, Sp. 1059f. I nyere språkbruk blir begrepet «henologi» vanligvis ikke forstått på denne omfattende måten, men spesielt knyttet til enhetslæren hos antikkens platonikere.
Førsokratikerne
Ideen om en absolutt transcendent enhet var fremmed for de førsokratiske filosofene. De forsøkte derimot å finne et enhetlig urstoff de kunne føre hele virkeligheten tilbake på. Med det var de forløpere til den senere enhetsmetafysikken. Men deres lære skiller seg fra den henologiske ved at deres urstoff ikke er overordnet væren.
Xenofanes
Aristoteles forteller at det begynte med Xenofanes. Han var den første tenkeren som forutsatte enheten, og han identifiserte det ene med Gud.Aristoteles, Metaphysik 986b Imidlertid har han ikke forklart hva han mente med det ene. Fra de overlevende fragmentene av lærediktet hans viser det seg at han utviklet en henoteistisk modell som utfall av hans splid med den panteismen i homerisk og heseodisk diktning. Han tok utgangspunkt i en ikke-antropomorfisk høyeste guddom, og påsto at denne ene gud var «størst blant guder og mennesker». Denne guddommen var ubevegelig, kunne uanstrengt påvirke alt gjennom sine tanker, og kunne tenke, se og høre som «en helhet».Xenophanes, Fragmente DK 21 B 23, 21 B 24, 21 B 25, 21 B 26. Siehe dazu Christian Schäfer: Xenophanes von Kolophon, Stuttgart 1996, S. 144–207; Michael C. Stokes: One and Many in Presocratic Philosophy, Cambridge (Massachusetts) 1971, S. 66–85.
Heraklit
Heraklit, en yngre samtidig av Xenofanes, befestet ikke enheten som en motsats til det mangfoldige og motsetningsfylte, men kun i motsetningenes sammenfall. Etter hans lære viser enheten seg i kontrasten mellom to motpoler ved at den er uttrykket for motpolens samhørighet. Polene er innbyrdes avhengige av hverandre, er alltid sammenvevd og slår over i hverandre. I et fragment etter Heraklit sies det: «Det ene er gjort av alle ting, og alt stammer fra det ene».Heraklit, Fragment DK 22 B 10. Med det mente Heraklit at det ene består i sammenvirkningen mellom det motsetningsfulle og mangfoldige. Den forenende grunn som gjør kosmos' universelle enhet og mangfold mulig, er logos.Die einschlägigen Heraklit-Fragmente sind zusammengestellt und übersetzt bei Laura Gemelli Marciano (Hrsg.): Die Vorsokratiker, Band 1, Düsseldorf 2007, S. 300–307.
Eleatene
Den eleatiske skolen representerte en streng monistisk ontologi. I deres verdensbilde spilte den uoverstigelige motsetningen mellom væren og ikke-væren en sentral rolle. For Parmenides, den mest kjente representanten for denne retningen, ga totaliteten av værender uttrykk for å være "ett", en udelelig enhet, som han holdt for å være den eneste eksisterende udelelighet. Han betraktet det værende som helheten som utelukker alt annet. Han er også overbevist om at væren av natur er uforanderlig. Herav følger at kun det uforanderlige kan betraktes som virkelig værende. Alt som er foranderlig eller forgjengelig betegnet Parmenides som ikke-værende, en villedende skinnverden som faktisk ikke eksisterer. Han beskrev det værende som tidløst, fullkomment, og siden det ikke var gjenstand for endring, som ubevegelig. Det værende betraktet han som udifferensiert, i seg selv avgrenset og romlig utstrukket, han lignet den med en kule. Det værende fattet på denne måten skiller seg fundamentalt fra den ikke-romslige og værenstranscendente henologiske ene man finner hos platonikerne. Et fellestrekk er at Parmenides' ene som platonikerns ene unndrar seg anskuelsen.Karl Bormann: Parmenides. Untersuchungen zu den Fragmenten, Hamburg 1971, S. 150–182.
Mens væren hos Parmenides bare foreligger i det enes begrep som predikat, kom Zenon fra Elea og Melissos med uttalelser om det ene som subjekt. Melissos holdt det ene for å være legemsløst, ubevegelig, homogen og romslig og tidsmessig grenseløs.Zu Melissos’ Lehre siehe Christof Rapp: Vorsokratiker, München 1997, S. 162–171. Vgl. zu seinem Verständnis von „eines“ und „viele“ Michael C. Stokes: One and Many in Presocratic Philosophy, Cambridge (Massachusetts) 1971, S. 148–152. Zenon, en student av Parmenides, forsøkte å bevise at å forutsette mangfoldighet ville føre forskjellige entiteter til paradoksale konsekvenser, og at de derfor ikke kunne være korrekte. Derfor var det mangfoldige ikke-værende, og kunne ikke være det ene. Denne må være ubevegelig, fordi å forutsette bevegelse fører, akkurat som å forutsette det mangfoldige, til at man må trekke paradoksale slutninger.Zu Zenons Argumentation siehe Christof Rapp: Vorsokratiker, München 1997, S. 152–161; Hermann Fränkel: Wege und Formen frühgriechischen Denkens, München 1968, S. 198–236.
De tidlige pytagoreerne
De tidlige pytagoreerne anså ikke det ene for å være det værendes transcendente, absolutt enhetlige kilde, men heller så de det som et blandingsprodukt av det begrensede og det ubegrensede, og derfor avledet av disse begrepene. Det ene var for de et blandingsprodukt som var immanent i kosmos.Detlef Thiel: Die Philosophie des Xenokrates im Kontext der Alten Akademie, München 2006, S. 115f., 118–121. Vgl. Carl A. Huffman: Philolaus of Croton, Cambridge 1993, S. 226–230.
Den første pytagoreer som er kjent for å ha behandlet det ene fra et filosofisk standpunkt, var Filolaus, som levde i det femte århundre f.Kr. Hans teori lignet den platonske prinsipplæren i den forstand at han førte hele virkeligheten, kosmos som helhet og enkeltting, tilbake på sammenvirkningen mellom to enslige motsetningspar. Hans tenkning dreide seg om motsetningen mellom det ubegrensede gitte (ápeira), og de begrensende faktorene (peraínonta). Ifølge hans lære stammet alt fra forbindelsen mellom det ubegrensede og det begrensende, harmonien kom til som en tredje faktor for å sørge for at de to motpolene virket sammen. Takket være de begrensende faktorene kunne det gitte fattes matematisk.
Til forskjell fra den platonske idealismen mente Filolaos derimot ikke abstrakte prinsipper som uendelighet og endelighet, heller handlet det om at det eksisterte en uttrykkbar struktur i tallene som kunne begripes av forstanden. Denne strukturen tolket han som et resultat av de begrensende faktorenes innvirken på det ubegrensede gitte. Det ene betegnet han som «det første sammenføyde», som var «i kulens midte» og som ble betegnet som «ovn». Med det mente han en ild som befant seg i ting, og som ifølge pytagoreeisk kosmologi var universets midtpunkt.Philolaos, Fragment DK 44 B 7. Innenfor forskningen er det motstridende meninger om hvordan det skal forstås at ilden tolkes som «det ene».Carl A. Huffman: Philolaus of Croton, Cambridge 1993, S. 226–230; Hermann S. Schibli: On ‚The One’ in Philolaus, Fragment 7, in: Classical Quarterly 46, 1996, S. 114–130; Leonid Zhmud: Wissenschaft, Philosophie und Religion im frühen Pythagoreismus, Berlin 1997, S. 263f. und Anm. 12; Charles H. Kahn: Pythagoras and the Pythagoreans. A Brief History, Indianapolis 2001, S. 27–29.
Hos Filolaos kan ingen av de to prinsippene avledes av den andre, derfor er systemet hans dualistisk. Noe som betyr at det er en grunnleggende forskjell fra det monistisk-henologiske platonske systemet, hvor det tilkommer det ene en absolutt forrang.Detlef Thiel: Die Philosophie des Xenokrates im Kontext der Alten Akademie, München 2006, S. 113.
Platon Platon visste om og utnyttet ideer fra eleatenes og pytagoreernes tankegods, men han slo inn på en helt ny vei. Som førsokratiske tenkere arbeidet han med forholdet mellom enhet og mangfold og forsøkte å finne et enkelt utspring for det mangfoldige og komplekse. Derfor fulgte han prinsippet om at det enhetlige, enkle og allmenne alltid må være årsaken til det mangfoldige, kompliserte og spesielle. For hvert sett av elementer som har noe til felles må det finnes noe som stifter deres enhet, på hvilket det tingene har til felles tuftes, massens enhet. Det kan bare være en slik enhet for hvert fellesskap, og det må ikke bare være forestilt, men ha reell eksistens. Dette kalles prinsippet om det ene over det mangfoldige (gresk hen epi pollōn, eller i forskningen «one over many».)Eine Einführung in diese Thematik gibt Giovanni Reale: Zu einer neuen Interpretation Platons, Paderborn 1993, S. 175–177.
Enhet og annethet i idélæren → Hovedartikkel: Idélæren