thumb|300px|Kart over det nyassyriske rike Det nyassyriske rike var et rike i Mesopotamias historie som begynte i 934 f.Kr. og endte i 609 f.Kr.«National and Ethnic Identity in the Neo-Assyrian Empire and Assyrian Identity in Post-Empire Times» (PDF). Assyriology. Journal of Assyrian Academic Studies, Vol 18, No. 2. 2004. Sitat: «The Neo-Assyrian Empire (934-609 BC) was a multi-ethnic state composed of many peoples and tribes of different origins.» I løpet av denne perioden tok Assyria en posisjon som den mektigste nasjonen på Jorden, suksessfullt overgikk Babylonia, Egypt, Urartu/Armenia «The Black Obelisk of Shalmaneser III» og Elam i dominansen av Midtøsten, Anatolia, Kaukasus, Nord-Afrika, og den østlige delen av Middelhavet, skjønt det var ikke før reformene til Tiglat-Pileser III på 700-tallet f.Kr. at det ble et enormt imperium. Assyria var opprinnelig et akkadisk kongedømme som utviklet seg 2400 til 2300 f.Kr. De tidligste assyriske konger som Tudiya var relativt små herskere, og etter opprettelsen av det akkadiske rike, som varte fra 2334 f.Kr. til 2154 f.Kr., ble disse kongene underlagt Sargon av Akkad som forente de akkadisktalende og sumerisktalende folkene i Mesopotamia under en hersker.
Den urbaniserte akkadiske nasjonen Assyria (og fra 1894 f.Kr. kalt for Babylonia) utviklet seg hovedsakelig fra det oppløste akkadiske rike. I den gammelassyriske perioden i tidlig bronsealder, hadde Assyria vært et kongedømme i nordlige Mesopotamia (dagens nordlige Irak), tevlet for dominans med hattiere og hurrittere i Anatolia, og oldtidens syrisk-akkadiske bystatene som Isin, Ur og Larsa, og senere med Babylonia som ble grunnlagt av amorittene i 1894 f.Kr., og som ofte var underlagt kassittenes styre. I løpet av 1900-tallet f.Kr. etablerte Assyria kolonier i Anatolia, og under kong Ilushuma utførte Assyria flere suksessfulle krigstokt mot statene i sør. Landet fikk vekslende lykke i den midtre assyriske perioden, men hadde en storhetsperiode under Sjamsi-Adad I på slutten og på midten av 1800-tallet f.Kr. Det havnet deretter i korte perioder under babylonsk og mitannisk-hurrisk overherredømme på henholdsvis 1600- og 1400-tallet f.Kr. før landet igjen fikk en storhetsperiode fra 1365 til 1074 f.Kr. som omfattet styrene til store konger som Assur-Uballit I, Tukulti-Ninurta I og Tiglat-Pileser I. I oldtidens «mørke tidsalder» (se artikkelen Bronsealderens sammenbrudd) forble Assyria i en sterk og stabil nasjon i motsetning til sine rivaler.Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, Penguin, 3. utg. Fra med krigene til Adad-nirari II ble Assyria igjen en stormakt som veltet Egypts tjuefemte dynasti og erobret store og små nasjoner som Egypt, Babylonia, Elam, Urartu, Media, Persia, Mannai, Gutium, Fønikia/Kanaan, Aramea (Syria), Arabia, Israel, Judea, Filistia, Edom, Moab, Samarra, Kilikia, Kypros, Kaldea, Nabatea, Kommagene, Dilmun og hurrittene, Shutu og nyhettittene; drev ut nubiere, kusjittene og etiopierne fra Egypt; beseiret kimmeriere og skyterne; og utpresset tributter fra Frygia, majanerne og Punt blant andre.
Det nyassyriske rike etterfulgte den midtre assyriske perioden og det midtre assyriske rike (1300- til 900-tallet f.Kr.). En del forskere som eksempelvis Richard Nelson Frye har vurdert det nyassyriske rike som det første reelle imperiet i menneskehetens historie.Frye, Richard Nelson (1992): «Assyria and Syria: Synonyms» i: Journal of Near Eastern Studies. Sitat: «And the ancient Assyrian empire, was the first real, empire in history. What do I mean, it had many different peoples included in the empire, all speaking Aramaic, and becoming what may be called, «Assyrian citizens». That was the first time in history, that we have this. For example, Elamite musicians, were brought to Nineveh, and they were 'made Assyrians' which means, that Assyria, was more than a small country, it was the empire, the whole Fertile Crescent.» I løpet av denne perioden ble også arameisk rikets offisielle språk, ved siden av akkadisk.
Det nyassyriske riket ble til sist overvunnet av en sammenslutning av babylonere, mediere, skytere og andre i slaget ved Nineve i 612 f.Kr. og den påfølgende herjingen av rikets siste hovedstad Harran i 608 f.Kr. Mer enn et halvt århundre senere ble både Babylonia og Assyria provinser av Perserriket. Selv om assyrerne under kongedømmet til Asurbanipal ødela den elamittiske sivilisasjon, fikk den assyriske kulturen en innflytelse på etterfølgende rikene til mederne og perserne, indoeuropeiske folk som tidligere hadde blitt dominerte av Assyria.
Det assyriske rike før reformene 911-745 f.Kr. thumb|left|Kong Asurnasirpal II møter en høy embetsmann ved mottakelse av soldater og krigsfanger. Han er fulgt av en parasollbærer og er voktet over av en bevinget guddom. Han holder en bue og et par piler, symbolet på seier i krig. Fra nordvestpalasset ved Nimrod, i dag i British Museum. Etter Tiglat-Pileser Is død i 1076 f.Kr. var Assyria i en nedgang i de neste 150 årene. Perioden fra rundt 1200 til 900 f.Kr. var en mørk tidsepoke for hele Det nære østen, Nord-Afrika, Kaukasus, Middelhavet og regionen i Balkan, preget av stor uro og folkevandringer. Til tross for Assyrias åpenbare svekkelse, forble det sammenlignet med naborikene et solid, godt forsvart rike med de beste krigerne i verden. Assyria var i en sterkere posisjon gjennom denne perioden enn dets fremste rivaler som oldtidens Egypt, Babylonia, Elam, Frygia, Urartu, Persia og Media.Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, s. 282-283. Konger som Assur-bel-kala, Asjarid-apal-Ekur, Assur-rabi II, Tiglat-Pileser II og Assur-Dan II forvarte Assyrias grenser og opprettholdt stabilitet i landet til tross for den urolige epoken.
Den lange perioden med isolasjon endte med tiltredelsen til Adad-nirari II i 911 f.Kr. Han underkastet de områdene som tidligere var kun under formelt vasallforhold til Assyria, erobret og deporterte plagsomme arameiske og hurrittiske befolkninger i nord til fjerne steder annet steds. Adad-nirari II angrep deretter to gang og beseiret Samasj-mudammiq av Babylonia, annekterte et stort landområde nord for elven Diyala og byene Hīt og Zanqu i midtre Mesopotamia. Han tok større andeler av Babylonia under Nabu-shuma-ukin I senere i sitt styre. Adad-nirari II ble etterfulgt av Tukulti-Ninurta II i 891 f.Kr. som videre etablerte Assyrias posisjon og ekspanderte nordover i Anatolia og Zargosfjellene i løpet av sitt korte styre.
Den neste kongen, Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.), startet et omfattende ekspansjonsprogram, først erobret han folkene i nord så langt som Nairi ved Vansjøen, deretter erobret arameere og nyhettittere mellom elvene Khabur og Eufrat. Hans brutalitet utløste et opprør som ble avgjørende knust i et to dagers slag. Etter denne seieren dro han videre uten større motstand mot Aram (dagens Syria) og Anatolia så langt som til Middelhavet og presset tributt fra Frygia og Fønikia. Asurnasirpal drev også hærtokt i Zargosfjellene i dagens Iran, og utløste opprør om assyrisk styre fra lullubierne og guteerne. Ulikt noe annet tidligere begynte assyrerne å skryte av sin brutalitet og råskap i sine monumenter og inskripsjoner.Allen, Bruce Ware: «Sardanapalus, (? – 612 BC?)» Asurnasirpal flyttet også hovedstaden til byen Kalhu (Nimrud). Palassene, templene og andre bygninger som ble konstruert av ham bærer vitnemål av en betydelig utvikling i kunsten og rikdommen.«Nimrud (ancient Kalhu, Iraq)» , British Museum Asurnasirpal bygget også en rekke citadeller og festninger som Kar Asurnasirpal.
thumb|150px|left|Kurkhmonolitten Asurnasirpals sønn, Salmanassar III (858–823 f.Kr.), hadde et langt styre på 34 år mens hovedstaden ble omformet til en bevæpnet leir. Hvert år marsjerte de assyriske hærene ut på krigstokt. Babylon ble okkupert, og Babylonia redusert til en vasallstat. Han kjempet mot Urartu og marsjerte en hær mot en allianse av arameiske stater ledet av Hadadeser av Aram-Damaskus som omfattet også Akab av Israel, og de møttes i slaget ved Qarqar i 853 f.Kr. Til tross for Salmanassars beskrivelse av «fordrev motstanderne», synes det heller som om slaget endte uavgjort da de assyriske styrkene ble trukket tilbake kort tid etter. Slaget er nevnt på assyrisk på Kurkhmonolitten som i dag er bevart i British Museum.«The Monolith Inscription of Shalmaneser II», Sacred-texts.comYamada, Shigeo (2000): The Construction of the Assyrian Empire: A Historical Study of the Inscriptions of Shalmanesar III Relating to His Campaigns in the West, BRILL, s. 342
thumb|Shamshi-Adad V, detalj fra en stele på British Museum. Salmanassar III erobret den nyhettittiske staten Karkemisj i 849 f.Kr. og i 841 f.Kr. marsjerte en hær mot Hasael av Aram-Damaskus, beleiret Damaskus og tvang fram tributt, men tok ikke byen. Han skaffet seg også tributt fra Jehu av Israel, og de fønikiske bystatene Tyr og Sidon. Hans sorte obelisk, Kurkhmonolitten, nedtegnet mange av de militære hendelsene under hans styre. De siste fire årene av hans styre ble forstyrret av et opprør fra hans eldste sønn Ashur-nadin-aplu som nesten viste seg å bli skjebnesvangert for Assyria. 27 byer, inkludert Assur, Arbela, Arrapkha (Kirkuk) og andre steder fulgte kongsemnet. Opprøret var ikke rettet direkte mot kongen, men heller mot provinsguvernører som Dayan-Ashur som hadde samlet seg uforholdsmessig makt. Opprøret ble knust med store vanskeligheter av Shamshi-Adad V, Salmanassars andre sønn og som etterfulgte ham ved hans død i 824 f.Kr.
Den lange og bitre borgerkrigen hadde ført til at babylonerne i sør, mederne, mannaierne, og perserne i nord og øst, foruten arameerne og nyhettittene i vest i stor grad hadde ristet av assyrisk styre, og Shamshi-Adad V måtte benytte den gjenværende delen av sitt styre til sikre kontroll på nytt over disse folkene. I løpet av den samme perioden hadde Urartu grep anledningen til sikre sin innflytelse over region. Som et resultat av disse hendelsene hadde Assyria ikke ekspandert videre under Shamshi-Adad V. Ved hans død i 810 f.Kr. ble han etterfulgt av sin unge sønn Adad-Nirari III, og i fire år fram til 806 f.Kr. var det hans mor, dronning Sammuramat som styrte som regent i hans sted. Mange legender omgir denne dronningen, særlige legenden om Semiramis, imidlertid ble hun i liten grad nevnt i assyriske opptegnelser i samtiden.Roux, Georges (1992): Ancient Iraq, Penguin Books, London, ISBN 0-14-012523-X, s. 302. Da Adad-Nirari III vokste opp overtok han selv styringen av riket og invaderte Levanten og underkastet arameerne, fønikerne, filisterne, israelittene, nyhettittene, og edomittene. Han gikk mot byen Damaskus og tvang tributt fra dens konge Ben-Hadad III. Han vendte seg deretter mot det området som i dag er Iran og underkastet perserne, mederne og mannaierne, og dro så langt av sted som til Det kaspiske hav. Hans neste mål var kaldeerne og sutustammene i sørøstlige Mesopotamia som han erobret og reduserte til vasaller.
Nedgangstid, 782–745 f.Kr. Adad-Nirari III døde for tidlig i 782 f.Kr. og det første til en nedgangstid. Salmanassar IV (782–773 f.Kr.) synes å ha hatt liten autoritet, og en seier over Argishti I av Urartu er kreditert hærføreren, turtanu, ved navn Shamshi-ilu som ikke følte behov for å nevne kongens navn. Shamshi-ilu fikk også en del seirer over arameerne og nyhettittene, og tok igjen personlig ære for krigene på bekostning av kongen. Assur-Dan III kom tronen i 772 f.Kr. og viste seg å være lite dyktig hersker som ble plaget med indre opprør i byer som Assur, Arrapkha og Guzana. Han klarte heller ikke å skaffe framgang mot Babylonia og Aram (Syria). Hans styre var i tillegg preget av pest og en illevarslende solformørkelse. Assur-Nirari V ble konge i 754 f.Kr. og hans tid synes å ha vært jevnlig preget av opprør, revolusjon og uro, og han synes knapt å ha forlatt sitt palass i Nineve før han ble avsatt av Tiglat-Pileser III i 745 f.Kr som brakte med en fornyelse for Assyria.
Tiglat-Pileser III, 744-727 f.Kr. thumb|left|300px|De assyriske deportasjonene av jødene ved tre anledninger.