Arājskommandoen (tysk: Sonderkommando Arajs) var en gruppe latviske militsmenn som samarbeidet med tyske Einsatzgruppe A i Latvia under den andre verdenskrigen. Arājskommando var formelt en reservepolitistyrke.miniatyr|Kvinner og barn i Liepaja samlet sammen før de ble myrdet av latvisk milits. Arājskommando ble ledet av Viktors Arājs og anses for å ha tatt livet av minst sivile i Latvia, i hovedsak jøder, etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen inkludert Baltikum 22. juni 1944. Det var omkring jøder i Latvia da tyske styrker tok kontroll over landet og nær 99 % av disse ble myrdet.Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.
Arājskommando deltok blant annet i massakren i Liepāja i midten av desember 1941. Kommandoen deltok i drap på flere tusen sivile i Hviterussland under tysk okkupasjon. Under masseskytingene i Latvia besto kommandoen av noen hundre mann, ved anti-partisan-operasjonene i Hviterussland var styrken på godt over 1000. Alle masseskytinger var på tysk initiativ.Plavnieks (2018) s. 68 Mannskap fra kommandoen tjenestegjorde til dels som vakter i Salaspils konsentrasjonsleir.
Etter at Arājs ble arrestert i 1975 og stilt for retten begynte amerikanske myndigheter å identifisere og rettsforfølge krigsforbrytere fra nazistenes regime bosatt i USA. Office of Special Investigations stilte 13 latviere for retten, av disse var syv personer som hadde deltatt i Arājskommandoen. Det var sovjetiske myndigheter som hovedsakelige straffeforfulgte gjerningsmennene. Sovjetisk myndigheter brukte rettssaken politisk og la vekt på antikommunisme som motiv hos gjerningsmennene. Gjerningsmennene lot trolig til en viss grad hat mot Sovjetunionen (som hadde okkupert landet et år tidligere) gå ut over jødiske latviere.
Rekruttering Medlemskap i kommandoen var i den tidlige fasen relativt flytende der folk meldte seg frivillig og sluttet når de ønsket. Da SS tidlig i 1942 omgjorde kommandoen til en militær enhet som skulle delta i kamp og ikke bare henrette sivile, ble da vanskeligere å slutte seg til eller gå ut av kommandoen. Denne endringen skjedde blant ved at medlemmene ble sendt til SS-skolen i Fürstenberg i Tyskland på opplæring.Plavnieks (2018), s. 44.
Pērkonkrusts Den nystartede latviske avisen Tēvija («Fedreland») annonserte 4. juli 1941 at medlemmer av Pērkonkrusts («Tordenkors», et antisemittisk og svært nasjonalistisk parti), studenter, offiserer og andre som ville medvirke aktivt til utrensking av «skadelige elementer» fra Latvia kunne registrere seg hos sikkerhetskommandoens hovedkvarter. Arājs ønsket å sette sammen en kommando av radikale nasjonalister fra samfunnets elite som offiserer og studenter, men før kommandoen nådde 1200 mann det meste hadde også bønder og arbeidere blitt rekruttert.Plavnieks (2018), s. 30-31.
miniatyr|Salaspils konsentrasjonsleir, tysk propagandafoto, desember 1941.
Plavnieks beskriver Pērkonkrusts som en liten fascistisk «hatgruppe» av fanatiske nasjonalister og antikommunister, på det meste hadde de 6000 medlemmer. Pērkonkrusts var anti-tyske samtidig som de bisto den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen var at Latvia i 700 år hadde blitt dominert av en etnisk tysk minoritet og motviljen mot disse var langt sterkere enn motviljen mot jøder og russere. Forestillingen var at selvstendighet for Latvia forutsatte at «utlendinger» måtte fjernes. De tyske nazisten var lite interessert i å samarbeide med Pērkonkrusts og ble til slutt forbudt av okkupasjonsmakten. En del Pērkonkrusts-medlemmer sluttet seg til Arājskommandoen.Plavnieks (2018), s. 32-33.
Aizsargi Arājs ønskete å rekrutterte personer med bakgrunn fra Aizsargi, en paramilitær styrke i et slags heimevern. Aizsargi hadde støttet Kārlis Ulmanis kupp i 1934. Mange av Aizsargi hadde deltatt i uavhengighetskampen etter den russiske revolusjonen og var mål for sovjetisk forfølgelse under mellomspillet i 1940-1941. De var i 1941 litt for gamle til å være soldater. Arājs hadde mer suksess med tidligere militære personer og kommandoens første medlemmer var tidligere militære. En del av disse var bitre over at Latvias militære styrker hadde latt Sovjetunionen okkupere landet uten kamp og deltakelse i kommandoen ble trolig sett som en mulighet til gjenvinne ære og selvrespekt. Noen hadde også blitt tvangsinnrullert i Den røde armé og hadde trolig stort behov for å bevise sin lojalitet til den nye okkupanten.Plavnieks (2018), s. 33-35.
Studentforeninger Arājs rekrutterte fra studentforeninger (korporacija) og disse ble etter krigen beskrevet som skjelettet i kommandoen. I mellomkrigstiden hadde slike studentforeninger høy status og var bastioner for borgerskapets elite og nasjonalister. Foreningene ble umiddelbart forbudt av den sovjetiske okkupanten. Arājs var selv medlem av Lettonia, den største og meste prestisjetunge foreningen. Medlemmer av Lettonia utgjorde en god del av kommandoens tidlige rekrutterte medlemmer. Mange ble også rekruttert gjennom Arājs personlige nettverk og en del meldte seg mer på slump fordi de trengte jobb. Etter hvert som kommandoen vokste i størrelse til en profesjonell stående avdeling, ble personer fra alle sosiale lag rekruttert, blant annet industriarbeidere og gårdsarbeidere, og disse utgjorde til slutt flertallet.Plavnieks (2018), s. 36-38.
Motiv
Forskningen og rettsoppgjøret tyder på at anti-kommunisme var et viktig motiv for å slutte seg til kommandoen. Før krigen var det lite anti-semittisme i Latvia. Viktors Arājs selv var ikke særlig antisemittisk. Mange jøder så i utgangspunktet positivt på den sovjetisk okkupasjonen i 1939-1940 fordi det sovjetiske regimet ble antatt å være tryggere enn de rasistiske nazistene.
I den nazistiske propagandaen ble «jøde» og «kommunist» brukt om hverandre, og anti-semittisme ble avledet av mange latvieres intense anti-sovjetiske holdning. I de tyske styrkene var det allerede etablerte en forestilling om kobling eller sammenfall mellom jøder og bolsjeviker med «jøde-bolsjevismen». Denne forestillingen ble spredt blant latviere blant annet med eksempler på jøder i ledende posisjoner blant annet i NKVD. Blant personer som sluttet seg til kommandoen var det en vanlig misforståelse av NKVD stort sett var jøder. Familiemedlemmer av personer deportert eller drept av NKVD var særlig ivrige til å melde seg til tysk tjeneste.
Den tyske okkupanten tvang sommeren 1941 ortodokse jøder til å grave opp lik av personer drept av den sovjetiske okkupanten. Fotografier av jøder stående over likene med gråtende latviske kvinner som tilskuere hadde trolig propagandaeffekt. Under tysk okkupasjon spredte den nazi-vennlige pressen en forestilling om at alle jøder var kommunister og hadde kollektivt og individuelt ansvar for sovjetiske forbrytelser mot Latvia. Det ble også fremstilt som at den tyske hæren var Latvias eneste beskyttelse mot at jøde-bolsjevikene skulle komme tilbake, og i denne sammenhengen ble latvisk bidrag til tysk politikk fremstilt som en forutsetning for tysk beskyttelse.Plavnieks (2018), s. 52-57. Historikeren Richards Plavnieks tror at gjerningsmennene kan ha utviklet antisemittisme som en konsekvens av å deltakelse i massedrapene og den dehumanisering av ofrene som følger med. Plavnieks konkluderer med at antisemittismen som var synlig fra 1941 var et resultat av nazistenes manipulering i en labil situasjon.Plavnieks (2018), s. 73.
Deltakelse i kommandoen var økonomisk attraktivt. Deltakelse i massakren innebar liten risiko for den enkelte og frem til midten av 1942 var kommandoen langt fra østfronten. I tillegg til fast lønn fikk deltakerne god tilgang på mat og sprit. Det var også utsikt til uoffisiell betaling i form av verdisaker, klær og fullt møblerte leiligheter. Mange mente det var gunstig å holde seg inne med den nye okkupanten. Under den foregående sovjetiske okkupasjonen hadde mange fått sin bankinnskudd, kjøretøy, leiligheter og andre eiendeler helt eller delvis beslaglagt.Plavnieks (2018), s. 60.
Den tyske okkupanten ble i utgangspunktet og av de fleste latviere tatt mot som landets frigjører og redning. Ingen andre steder var det så lett for Wehrmacht å mobilisere frivillige. Viktor Arajs søkte spesielt etter personer som anså seg som patrioter, blant annet i offiserskorpset, veteraner, politimenn, blant studenter og medlemmer av ultranasjonalistiske Perkonkrust. Han rekrutterte også soldater som tørstet etter hevn.Plavnieks (2018) s. 63
Richard Plavnieks tror at de foregående årene under Ulmanis autoritære regime kan ha gjort unge menn mer vant til å akseptere ordrer. I nazistenes raseteori var latviere rangert lavere enn skandinaver, men høyere enn russere. Noen ledende nazister lekte med ideer om demografisk omstilling av Baltikum der verdifulle elementer skulle germaniseres, mens resten skulle drepes eller forsvinne gjennom hardt arbeid. Kommandoen massakrerte flere hundre psykiatriske pasienter i april 1942. Alle masseskytinger skjedde på tysk initiativ eller ordre. Den tyske okkupasjonsmakten var opptatt av å kontroll over alle våpen som fantes i okkupert område. Latvierne kunne i denne situasjonen unnskylde seg med at det var tyskerne planla det hele og ga ordrer, mens tyskerne kunne unnskylde seg med at drapene ble utført av latviere.Plavnieks (2018) s. 64-68
Holocaust
miniatyr|Restene av den korale synagogen i Riga. miniatyr|Minnesmerke over massakren i Rumbula-skogen, reist 1964. Arājskommando medvirket ved denne massakren hovedsakelig som vakter, mens 12 tyske soldater henrettet nær 30 000 jøder med maskingevær.Rozett & Spector (2013) s. 50Rislakki, J. (2014). The Case for Latvia. Disinformation Campaigns Against a Small Nation: Fourteen Hard Questions and Straight Answers about a Baltic Country (Vol. 15). Rodopi.
Til å begynne med herjet kommandoen nokså fritt og bare delvis kontrollert av Einsatzkommando 2 (del av Einsatzgruppe A). Reinhard Heydrich ønsket å involvere lokale i massedrapene for å gi inntrykk av spontane pogromer som skjedde utenfor tysk kontroll. De trengte seg blant annet inn i boliger tilhørende jøder, arresterte menn og plyndret eiendom.
I juli og august 1941 utførte Arājskommando såkalt «ville aksjoner» blant annet brenning av synagogene i Riga. Arājs og hans menn satte fyr på den store «korale» synagogen på Gogol-gaten (4. juli 1941) etter ordre fra Einsatzkommando 2. De første aksjonene ble gjennomført lokalt i Riga. Kommandoen etablerte base i et bankbygg på Valdemars-gaten sentralt i Riga, bygget blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter og tilhørte tidligere jødiske latviere. Det var en solid bygning blant annet en kjeller der internerte kunne holdes midlertidig og mye tyder på at kvinnelige fanger ble voldtatt. Fra basen i Valdemars-gaten ble kommandoen sendt på ulike oppdrag som eskortering av tvangsarbeidere, vakthold ved konsentrasjonsleirer (i Salaspils, Jumpravmuiža og Mežaparks), arrestasjoner, beslag av eiendom og massehenrettelser.Plavnieks (2018), s. 39-40.
Biķernieki-skogen Masseskytingene i Biķernieki-skogen var den første store utført av Arājskommandoen. Internerte jøder ble fraktet til skogen med busser eller lastebiler som regel tidlig på dag før andre hadde stått opp. Kjøreturen tok 20-30 minutter fra Riga. Arājs selv sammen med tyske offiserer var på plass i god tid før.
Hver runde med henrettelser omfattet 200-300 ofre opp til 1000. Massegravene var klargjort av sovjetiske krigsfanger. Ofrene ble stilt opp i grupper på 10 mens 20 skyttere i to rekker (en stående, en sittende) fyrte av en salve for hver gruppe. Skytterne brukte kraftige militære rifler og i noen tilfeller ble en skytter per offer ansett som tilstrekkelig.