Isabella av Frankrike (1295−1358)

Isabella av Frankrike (født 1295, død 22. august 1358) var dronning av England som hustru til Edvard II, og regent av England fra 1326 til 1330. Hun var den yngste overlevende barnet og den eneste overlevende datteren til Filip IV av Frankrike og Johanna I av Navarra. Dronning Isabella var kjent i sin tid for sin skjønnhet, diplomatiske dyktighet og intelligens.

Isabella kom til England 12 år gammelCastor (2011), s. 227 i en periode med voksende konflikt mellom kongen og mektige fraksjoner blant adelen. Hennes nye ektemann var beryktet for de fordeler han øste ut over sin favoritt, Piers Gaveston, men dronningen støttet Edvard i disse første årene, opprettet et fungerende forhold med Piers og benyttet sitt forhold til det franske monarkiet til etablere sin egen autoritet og makt. Etter at Gaveston drept av adelen i 1312, vendte Edvard seg mot en ny favoritt, Hugh Despenser den yngre, og forsøkt å ta hevn over adelen, noe som førte til Despenserkrigen og en periode av indre undertrykkelse i England. Isabella kunne ikke tolerere Hugh Despenser og ved 1325 var hennes ekteskap med Edvard på sammenbruddets rand.

Under dekket av at hun var på en diplomatisk reise til Frankrike, innledet Isabella et utenomekteskapelig forhold med Roger Mortimer, og de to ble enige om å få avsatt Edvard og utkonkurrert Despenser-familien. Dronningen reiste tilbake til England med liten hær av leiesoldater i 1326, forflyttet seg raskt over England. Kongens hær forlot ham, Isabella avsatte ham og ble regent på vegne av sin sønn Edvard III. Etter at Edvard II ble drept, var det mange som mente at Isabella var den som sto bak. Regimet til Isabella og Mortimer begynte å smuldre, delvis grunnet hennes overdådige pengebruk, men også ettersom dronning avviklet diplomatisk de langvarige krigene med Skottland da mange ville heller ha en militær løsning.

I 1330 avsatte Isabellas sønn Edvard III på sin side Mortimer, tok tilbake sin autoritet og henrettet Isabellas elsker. Dronningen ble imidlertid ikke straffet, og levde i mange i betydelig luksus, skjønt ikke ved Edvards hoff, inntil hun døde i 1358. Isabella ble en populær «femme fatale» i skuespill og litteratur i årenes løp, vanligvis framstilt som en vakker, men grusom og manipulerende kvinne. Hun ble negativt omtalt som «Ulvetispen fra Frankrike» av Thomas Gray.

Tidlig liv og ekteskap: 1295–1308 thumb|300px|Isabellas franske familie, avbildet i 1315: (fra venstre) Isabellas brødre Karl og Filip, Isabella selv, hennes far Filip IV, hennes bror Ludvig, og hennes onkel, Karl av Valois.

Isabella ble født i Paris på en usikker dato, men på grunnlag krøniker og den eventuelle dato for hennes ekteskap, ble hun antagelig født mellom mai og november 1295. Hun er beskrevet som født i 1292 i Wigmore-annalene, og den nær samtidige historikeren Peter Langtoft er enig ved å hevde at hun var 7 år gammel i 1299. De franske kronikørene Guillaume de Nangis og Thomas Walsingham betegnet henne derimot som 12 år da hun ble gift i januar 1308, noe som plasserer hennes fødsel mellom januar 1295 og 1296. En pavelig dispensasjon fra pave Klement V i november 1305 ga tillatelse til at hun ble gift ved stedfortreder, til tross for det faktum at hun antagelig var kun 10 år gammel. Ettersom hun hadde nådd den kanonisk alder av 7 år før hennes forlovelse i mai 1303, og 12 år før hun ble gift i januar 1308, antyder disse bevisene at hun ble født en gang mellom mai og november 1295.Weir (2006), s. 8-9. Hennes foreldre var kong Filip IV av Frankrike og dronning Johanna I av Navarra. Hennes brødre var Ludvig, Karl og Filip, som alle ble konger av Frankrike.

Isabella ble født i en kongelig familie som styrte den mektigste stat i Vest-Europa. Hennes far, kong Filip, kjent le Ble («den smukke») grunnet sitt gode utseende, var en merkelig ufølsom mann; de samtidige beskrev ham som «verken et menneske eller et dyr, men en statue»;Weir (2006), s. 11. moderne historikere har merket seg at han «kultiverte et omdømme for kristent kongedømme og viste få kjødelige svakheter.»McKitterick, Rosamond; Jones, Michael (1995): The New Cambridge Medieval History: Volume 6, C.1300-c.1415, Cambridge University Press, s. 394. Filip bygde opp en sentralisert kongelig makt i Frankrike, framkalt en rekke konflikter for ekspandere eller konsolidere fransk autoritet over regionen, men hadde kronisk knapphet på penger gjennom hele sitt styre. Faktisk synes han bortimot besatt på å skaffe seg rikdommer og landområder, noe også hans datter ble anklaget for sent i livet.Weir (2006), s. 12. Isabellas mor døde mens hun selv var ganske ung.

thumb|left|Seglet til Edvard II Isabella ble oppfostret i og rundt Château du Louvre og the Palais de la Cité i Paris.Weir (2006), s. 13. Isabella ble passet på av barnepiken Théophania de Saint-Pierre, gitt en god utdannelse og utviklet en kjærlighet til bøker. Slik som det var vanlig i samtiden ble alle Filips barn giftet unge for politiske årsaker. Isabella ble lovet bort i ekteskap av sin far til Edvard, barnesønnen til kong Edvard I av England, i den hensikt å løse konflikten mellom Frankrike og England over sistnevntes besittelse av Gascogne og krav på Anjou, Normandie og Aquitaine.Weir (2006), s. 13-14. Pave Bonifatius VIII hadde innstendig oppfordret for dette ekteskapet så tidlig som 1298, men det ble forsinket grunnet kranglingen over ekteskapskontrakten. Edvard I forsøkte å bryte forlovelsen flere ganger for å dra politisk fordel, og kun rett før han døde i 1307 ble bryllupet holdt som planlagt.

Isabella og Edvard II ble endelig gift ved Boulogne-sur-Mer den 25. januar 1308. Isabellas garderobe gir en del indikasjoner på hennes rikdom og stil – hun hadde kjoler av silke, fløyel, taft og tøy, sammen med tallrike pelsverk; hun hadde over 72 hodekledninger og kveiver; hun brakte med seg sine to gullkroner, spiseservise i gull og sølv, og 383 meter med sengetøy.Weir (2006), s. 25. På den tiden da hun ble gift var hun antagelig 23 år og ble beskrevet av den franske kronikøren Geoffrey av Paris i panegyriske vendinger som «skjønnhetenes skjønnhet... i hele kongeriket, om ikke i hele Europa.» Det var kanskje ikke bare overdreven smiger, også Isabellas far og brødre ble betraktet som meget staselige menn av samtiden, og hennes ektemann kom til å kalle henne for «Isabella den skjønne». Etter sigende skal Isabella ha lignet på sin far, ikke på sin mor, som etter sigende var en lubben og enkel kvinne. Det kan indikere at Isabella var slank og lys i huden, skjønt moten på denne tiden var blonde og udekket ansikt, og Isabella kan ha oppfylt denne stereotypen.Weir (2006), s. 26. Gjennom hele sin karrière ble Isabella bemerket som sjarmerende og diplomatisk med en særskilt talent for å overbevise andre om hennes egne valg.Weir (2006), s. 243. Uvanlig for middelalderen, de samtidige kommenterte også hennes høye intelligens.Mortimer (2004), s. 36.

Dronning Som dronning sto unge Isabella over en rekke utfordringer. Edvard var en kjekk ung mann, men meget ukonvensjonell, og gikk muligens i et nært romantisk forhold til først Piers Gaveston og deretter med Hugh Despenser den yngre. Han havnet også på kant med ledende menn innen adelen, særskilt hans søskenbarn, Thomas, 2. jarl av Lancaster, mens han fortsatte den pågående krigen med skottene som han hadde arvet fra sin far Edvard I. Ved å benytte seg av sine egne tilhengere ved hoffet, og støtte fra sin franske familie, forsøkte Isabella å finne en politisk vei gjennom disse utfordringene. Hun lyktes å oppnå en allianse med Gaveston, men etter at han ble drept av baronene ble hennes posisjon stadig mer prekær. Edvard begynte å ta hevn over sine fiender, og utnyttet en stadig mer brutal allianse med familien Despenser, særskilt sin nye favoritt, Hugh Despenser den yngre. Ved 1326 hadde Isabella havnet på kant med både Edvard og Hugh, til sist førte det til at hun selv aktet å kreve makt over den engelske tronen.For et sammendrag over denne perioden, se Weir (2006), kapitlene 2–6; Mortimer (2006), kapittel 1; Doherty (2003), kapitlene 1–3.

Gavestons fall: 1308–1312 thumb|upright|Henrettelsen av Piers Gaveston, her vist liggende halshogd foran Guy de Beauchamp, illustrasjon fra 1400-tallet.

Isabellas ektemann Edvard var en uvanlig figur ved middelalderens standarder. Han så ut som den perfekte Plantagenet-konge: han var høy, atletisk og enormt populær i begynnelsen av sitt styre.Weir (2006), s. 39. Han avviste de fleste tradisjonelle sysler for perioden, som turneringer, jakt og krigføring, og isteden var han begeistret for musikk, poesi, og ruralt håndverk.Weir (2006), s. 37. I tillegg er det spørsmål om Edvards seksualitet i en periode da enhver form for homofili ble betraktet som en synd og en forbrytelse, men det er ingen direkte bevis på hans seksuelle orientering. Samtidens kronikører har gjort mye ut av hans nære samhørighet med en rekke av mannlige favoritter; en del fordømte Edvard for å elske dem «hinsides mål» og «unikt», mens andre uttrykkelig refererte til en «ulovlig og syndig forening».Doherty (2003), s. 37. Uansett fødte Isabella fire barn med Edvard som far, noe som har fått en del historikere til ikke å utelukke at Edvards affærer med sine mannlige favoritter kunne ha vært platoniske.

Da Isabella først ankom England som følge av sitt ekteskap var hennes ektemann allerede midt i et forhold til Piers Gaveston, en «arrogant, prangende» soldat med en «hensynsløs og sta» personlighet som åpenbart appellerte til Edvard.Doherty (2003), s. 38. Isabella, som da var 12 år gammel, ble effektivt satt på sidelinjen av dette paret. Edvard valgte heller å sitte sammen med Gaveston framfor sin unge brud i bryllupsfeiringen,Doherty (2003), s. 46. noe som opprøret hennes onkler Ludvig, greve av Évreux, og Karl, greve av Valois, og deretter nektet å gi henne verken hennes egne landområder eller egen husholdning.Doherty (2003), s. 47. Edvard ga også Isabellas egne smykker til Gaveston som han bar offentlig.Hilton, Lisa (2008): Queens Consort, England's Medieval Queens. Great Britain: Weidenfeld & Nichelson, ISBN 978-0-7538-2611-9, s. 247 Det var på innblanding fra Isabellas far Filip IV før Edvard begynte å sørge mer passende for henne.

Isabellas forhold til Gaveston var komplisert. Baronenes opposisjon til Gaveston, fremmet særlig av Thomas av Lancaster, var økende, og Filip IV begynte i hemmelighet å finansiere denne fraksjonen ved å benytte Isabella og hennes husholdning som mellomledd.Doherty (2003), s. 47-48. I en tid ble Edvard tvunget til å forvise Gaveston til Irland, og begynte å vise Isabella langt større respekt, foruten å gi henne betydelige landområder og støtte. Som svar begynte Filip IV å minske sin støtte til de engelske baronene. Gaveston kom imidlertid tilbake fra Irland, og ved tidsrommet 1309-1311 synes det som de tre sameksisterte stort sett greit.Doherty (2003), s. 49. Faktisk betraktet Gavestons fremste fiende, Thomas av Lancaster, dronningen til å være en alliert av Gaveston. Isabella hadde begynt å skaffe seg sine egne støttespillere ved hoffet, hovedsakelig familien de Beaumont, i seg selv i opposisjon til huset Lancaster, og hadde sin opprinnelse fra Frankrike, som hun selv. Seniormedlemmet av familien, Isabella de Vesci, hadde vært en nær fortrolig til Edvards mor Eleonore av Castilla. Støttet av sin bror Henry de Beaumont, hadde Isabella de Vesci blitt en nær venn av dronning Isabella.