Medusa (gresk: Μέδουσα, Médousa; «vokter, beskytter»)Antagelig tilstedeværelse av hunkjønnsutgaven av partisippet medein, «å beskytte, herske over»; American Heritage Dictionary, sammenlign med Medon, Medea, Diomedes etc. Om ikke er det likevel fra samme rotord, og er dannet etter samme partisipp. Oxford English Dictionary 2001, oppslagsord; «medein» i A Greek–English Lexicon var i henhold til gresk mytologi et monster, en av gorgonene, generelt beskrevet som å ha ansiktet til et fryktelig kvinnemenneske med levende, giftige slanger som hår. Ved å se direkte på henne ville man bli forvandlet til stein. De fleste kilder beskriver henne som datter av gudene Forkys og Keto, Som hos Hesiod: Theogonien 270, og Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, 1.10. men forfatteren Hyginus i Fabulæ setter inn en generasjon, og oppgir Medusa med et annet ktonisk par som foreldre. Hyginus: Fabulæ 151, «fra kjempen Tyfon og Ekhidna ble Gorgon født... Medusa, datter av Gorgon og Neptunus...»
Medusa ble halshogd av helten Persevs som deretter benyttet hennes hode som et våpenBullfinch, Thomas: «Bulfinch Mythology – Age of Fable – Stories of Gods & Heroes» . «...and turning his face away, he held up the Gorgon’s head. Atlas, with all his bulk, was changed into stone.» inntil han ga det bort til Athene som plasserte det på sitt skjold. I klassisk tid fungerte bildet av Medusas hode generelt som apotropaion, særskilt som Gorgoneion, det vil si i avskrekkende hensikt for å avvise eller forsvare seg mot det onde. Vassilika, Eleni (1998): Greek and Roman Art in the Fitzwilliam Museum. Cambridge University Press. ISBN 0-521-62557-2. s. 20.
I antikkens mytologi De tre gorgonsøstrene — Medusa, Stheno, og Euryale — var alle avkommet av de arkaiske havguddommene Forkys og hans søster og make Keto, ktoniske guder eller monstre fra den tidligste mytologiske tid. Deres slekt er delt med andre søstre, som graiene, fortalt om i dramatikeren Aiskhylos' skuespill Promethevs i lenker, som plasserer begge treenighetene med søstrene langt unna «på Kisthenes forferdelig slette»:
Nær dem deres søstre tre, gorgonene, bevinget Med slanger til hår — hatet av jordiske menn
Mens de eldste greske vasemalere og relieffskulptører forestilte seg Medusa og hennes søstre som født som monstre, begynte skulptører og vasemalere på 400-tallet f.Kr. å forestille seg henne som vakker, om enn skremmende. I en ode skrevet i 490 f.Kr. av Pindaros snakkes det allerede om «Medusa med vakre kinn».Pythian Ode 12. Note ved Marjorie J. Milne i diskusjon av rødfigurvase i stilen til Polygnotos, ca. 450–30 f.Kr. i Metropolitan Museum of Art; Milne merket seg at «Det er en av de tidligste illustrasjonene av fortellingen som viser gorgonen ikke som et avskyelig monster, men som en vakker kvinne. Kunst i denne henseende kom etter poesien.» Milne, Marjorie J. (januar 1946): «Perseus and Medusa on an Attic Vase» i: The Metropolitan Museum of Art Bulletin New Series, 4.5 (s. 126–130) s. 126.
I en sen versjon av Medusa-myten, fortalt av den romerske poeten Ovid, Ovid: Metamorfoser 4.770 var Medusa opprinnelig en henrivende vakker ungkvinne, «den sjalu lengselen til mange friere», men da hun ble fanget og voldtatt av Poseidon, «havets herre», i Athenes eget tempel, lot den rasende Athene hennes hår bli forvandlet til slanger og endret hennes ansikt på slikt forferdelig vis at ingen kunne å se på henne uten å stivne til og bli til stein. Innebygget i denne fortellingen er en grov sjåvinistisk moral ved at den voldtatte får skylden for voldtekten, men Ovid lar Persevs beskrive straffen til Minerva (= Athene) som rettferdig og vel fortjent.
Medusas død thumb|Persevs med hodet til Medusa, skulptur av Benvenuto Cellini, 1554 I de fleste versjoner av fortellingen ble hun halshogd av helten Persevs som var blitt sendt ut for å skaffe hennes hode av Polydektes, konge på øya Serifos (lokalisert i vestlige Kykladene). I hans erobring mottok han fra Athene et skjold så blankt at det var som et speil, fra Hermes sandaler av gull og med vinger, fra Hefaistos et sverd og fra Hades en usynlighetskappe. Medusa var den eneste av de tre gorgonene som var dødelig, og for å unngå å bli gjort til stein benyttet Persevs skjoldspeilet for å kunne se henne indirekte og således kunne drepe henne. På denne tiden var Medusa gravid med Poseidons avkom, og da Persevs halshogde henne, sprang Pegasus, en bevinget hest, og Khrysaor, en kjempe med et gyllent sverd, ut fra hennes sår.
Forskeren Jane Ellen Harrison har argumentert for at «hennes innflytelse begynte først da hennes hode ble adskilt, og at innflytelsen var iboende i hodet; hun er i et ord en maske med kropp som senere ble føyd til... grunnlaget for Gorgoneion som et kultobjekt, en rituell maske som er misforstått.» Harrison (1903): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 187.
I Odysseen nevner ikke Homer gorgonen Medusa særskilt, men som et av de fryktelige fantomer i Hades:
ti jeg var redd at den stolte Perséfone selv skulle sende Gorgo fra Hades, hint utyske fælt med det grufulle åsyn.Homer: Odysseen, ellevte sang, 633, s. 174 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976
Harrisons tolkning er at «gorgonen var skapt av frykten, ikke frykten som var gjort av gorgonen».
I henhold til Ovid at Persevs i nordvestlige Afrika flyktet forbi titanen Atlas som sto der og holdt himmelen opp, og Persevs forvandlet ham til stein (jf. Atlasfjellene) da titanen forsøkte å angripe ham. Roger Lancelyn Green foreslår i sin Tales of the Greek Heroes skrevet for barn at Athene benyttet Aigis (skjoldet) mot Atlas. På tilsvarende vis var det sagt at korallrevene i Rødehavet var blitt dannet av Medusas blod som rant over algene da Persevs la fra seg det halshogde hodet ved siden av kysten i løpet av sitt korte opphold i Etiopia hvor han berget og giftet seg med sin framtidige hustru, den vakre prinsesse Andromeda. Enn videre var det sagt at de giftige slangene i Sahara hadde kommet fra spilte dråper av Medusas blod. Apollonios Rhodios: Argonautika 4.1515; Ovid: Metamorfoser 4.770; Lucanus: Pharsalia 9.820 Blodet til Medusa ble også til avkommet Amphisbaena (en drage med slangehode til hale) da Persevs fløy over Den libyske ørken med hodet i hånden.
Persevs fløy deretter til øya Serifos hvor hans mor var i ferd med å bli tvunget inn et ekteskap med kong Polydektes. Han ble forvandlet til stein etter et blikk på Medusas hode. Deretter ga Persevs gorgonens hode til Athene som plasserte det på sitt skjold, Aigis. Smith (1873): «Perseus».
En del klassiske referanser viser til tre gorgonere; Harrison betraktet Medusa som treenighet som ble gjort til en trio av søstre var et sekundær opplegg i myten:
«Den trefoldig formen er ikke primitive, det er kun et tilfelle av en generell tendens... som gjør hver kvinneguddom til en treenighet, noe som har gitt oss horaene, kharitene, erinnyene, og en rekke av andre trefoldige grupper. Det er umiddelbart opplagt at gorgonene er ikke virkelige tre, men en + to. De to ikke drepte søstrene er kun tilbehør grunnet sedvane; den virkelige gorgon er Medusa.»
Moderne tolkninger thumb|En arkaisk gorgon, rundt 580 f.Kr., avbildet på det triangulære fronton på tempelet til Artemis på Korfu. thumb|Mosaikk av Medusa fra romersk tid, Arkeologiske museum i Athen. Historiske Et antall av tidlige klassiske lærde tolket myten om Medusa som kvasihistorisk, eller som et «forfinet» minne av en faktisk invasjon.Graves, Robert (1955): The Greek Myths. Penguin Books. s. 17, 244. Sitat: «A large part of Greek myth is politico-religious history. Bellerophon masters winged Pegasus and kills the Chimaera. Perseus, in a variant of the same legend, flies through the air and beheads Pegasus’s mother, the Gorgon Medusa; much as Marduk, a Babylonian hero, kills the she-monster Tiamat, Goddess of the Seal. Perseus’s name should properly be spelled Perseus, ‘the destroyer’; and he was not, as Professor Kerenyi has suggested, an archetypal Death-figure but, probably, represented the patriarchal Hellenes who invaded Greece and Asia Minor early in the second millennium BC, and challenged the power of the Triple-goddess.» Harrison, Jane Ellen (, opptrykk 1991): Prolegomena: To The Study Of Greek Religion. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0691015147. s. 187–188. Robert Graves har foreslått historisk gyldighet til myten i The Masks Of God (1968): Legenden om Persevs som halshogger Medusa betyr særskilt at grekerne oversvømmet gudinnens fremste helligdommer og rev gorgonmaskene av hennes prestinner, disse var apotropeiske masker som ble båret for å skremme vekk det profane. Det er å si det skjedde tidlig på 1200-tallet f.Kr., et faktisk historisk brudd, en form for sosiologisk traume som har blitt registrert i denne myten. Det minner mye som Freuds konsept om det latente innhold av en nevrose som er manifestert i innholdet av en drøm; registret, skjønt skjult, registrert i det ubevisste, dog ukjent eller misforstått av det bevisste sinn. Campbell, Joseph (1968): The Masks Of God: Occidental Mythology, bind 3, London, s. 152–153
Psykoanalytisk I 1922 skrev Sigmund Freud Das Medusenhaupt («Medusas hode»; utgitt 1940) og essayet la rammeverket for hans betydelig bidrag til kritikken som omga monsteret. Medusa er presentert av Freud som «den fremste talisman som gir bildet av kastrasjon — assosiert i barnets sinn med oppdagelsen av moderlig seksualitet — og dens benektelse.» Freud, Sigmund: Das Medusenhaupt (Medusas hode). Først publisert posthumt i Int. Z. Psychoanal. Imago, 25 (1940), 105; opptrykt i Ges. W., 17,47. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen. Manuskriptet er datert 14. mai 1922, og synes å være en skisse for et mer omfattende verk. Freud argumenterer at halshogging er likestilt med kastrasjon. Medusas skrekk er således en redsel for kastrering som er knyttet til synet av noe. Talløse analyser har gjort oss kjente med hendelser som dette: det skjer når en gutt, som hittil har vært uvillig til å tro på trusselen om kastrasjon, får se de kvinnelige genitalier, antagelig som voksen, omgitt av hår, og særlig de til hans mor.
Psykoanalysen har fortsatt drevet arketypisk litterær undersøkelser av Medusa-myten fram til den dag i dag: Beth Seelig analyserte Medusas straff i henhold til aspektet av forbrytelsen i Athenes tempel. Straffen av Medusas må ses i lyset av Athenes fiendtlighet overfor andre kvinner, noe som tolkes som et resultat av gudinnens egne uløste konflikter med sin far Zevs. Det ubevisste bruddet representerer kvinner som selvsikre, falliske og farlige, eller alternativt som passive, kastrerte og reseptive som resultatet av defensiv benektelse av tanken på at en kvinne kan både være aktivt selvsikker og samtidig også kvinnelige og seksuell. Athenes rasende avstraffing med å forvandle den vakre unge kvinnen Medusa til et monster som straff for hennes forbrytelse av å bli voldtatt er resultatet av Athenes egen mangel på oppløsning av den lille pikens tidlige triangulære konflikter. Seelig, B.J. (2002): «The Rape of Medusa in the Temple of Athena: Aspects of Triangulation» i: International Journal of Psycho-Analysis, 83, s. 895–911.
Feminisme