Antigonos II Gonatas (gresk: Ἀντίγονος B΄ Γονατᾶς; født 319 f.Kr. – død 239 f.Kr.) var en mektig hersker som slagkraftig etablerte antigoniddynastiet i kongeriket Makedonia og ble kjent for hans seier over keltisktalende barbarer som invaderte Balkan.
Antigonos Gonatas ble født en gang i 319 f.Kr., antagelig i Gonnoi i Thessalia, om ikke Gonatas er avledet fra en jernplate som beskyttet knærne (gresk: gonu, flertall gonatos). Han var i slekt med de mektigste diadokene, generalene etter Aleksander den store og som delte hans veldige rike mellom seg etter hans død i 323 f.Kr. Antigonos' far var Demetrios I Poliorketes, igjen sønn av Antigonos I Monofthalmos som han ble oppkalt etter. Hans mor var Fila, datter av den mektige Antipatros. Sistnevnte kontrollerte Makedonia og Hellas og ble anerkjent som regent av Aleksanders rike som i teorien forble forent. I dette året døde imidlertid Antipatros, noe som førte til kriger for landområder og dominans.
General hos sin far thumb|left|Demetrios I Poliorketes avbildet på tetradrakme. Karrierene til Antigonos' bestefar og far viste store svingninger i deres framgang og tilbakegang. Etter å ha kommet nærmere enn noen andre i å gjenforene riket til Aleksander, ble Antigonos I Monofthalmos beseiret og drept i det store slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. og området han tidligere kontrollerte ble fordelt mellom hans fiender, Kassandros, Ptolemaios, Lysimakhos, og Selevkos.
Skjebnen til Antigonos Gonatas, nå 18 år, var nært knyttet til hans fars skjebne. Demetrios I Poliorketes klarte å unnslippe fra slaget ved Ipsos med 9000 soldater. Sjalusi blant seierherrene førte til at han kunne gjenvinne mye av den makten som hans far hadde tapt. Han erobet Athen og mye av Hellas, og i 294 f.Kr. hadde han tatt tronen i Makedonia fra Aleksander V, den tredje og yngste sønnen til Kassandros.Elder, Edward (1867): «Alexander» i: William Smith: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 115.
Ettersom Antigonos Gonatas var barnebarn av Antipatros og nevø av Kassandros via sin mor, bidro hans tilstedeværelse å forlike tilhengerne av de tidligere kongene til styret til hans far.
I 292 f.Kr., mens Demetrios drev krigføring i greske Boiotia, fikk Gonatas høre at Lysimakhos, herskeren av Trakia og sin fars fiende, hadde blitt tatt til fange av Dromikaetes, en konge av getere ved Donaus nedre løp. I håp om å overta Lysimakhos' områder i Trakia og i Anatolia, delegerte Demetrios kommandoen av sine styrker i Boiotia til Gonatas og marsjerte øyeblikkelig nordover. Mens han var borte gikk folket i Boiotia igjen i opprør, men ble beseiret av Antigonos Gonatas som klemte dem inne i Theben.
Etter ikke å ha klart å vinne fram i sitt militære hærtokt i Trakia, dro Demetrios sørover igjen og deltok i sønnens beleiring av Theben. Da folket i byen forsvarte seg med stor stahet, tvang Demetrios sine soldater til angripe byen til tross for det førte til store tap og selv uten store håp om seier. Det ble sagt Antigonos Gonatas ble frustrert over de store tapene og spurte sin far: «Hvorfor, far, skal vi la disse livene bli unødvendig kastet vekk?» Demetrios svarte: «Vi trenger ikke fø på døde.» «Best of Sift: David Ross Erickson» , 14. desember 2011 Han viste tilsvarende liten respekt for sitt eget liv og ble hardt såret ved beleiringen da en nagle rammet ham i nakken.
I 291 f.Kr. erobret Demetrios endelig byen etter å ha brukt rambukker og beleiringsmaskiner for å bryte ned murene. Kontrollen over Makedonia og det meste av Hellas var kun et skritt på vegen for hans planer om ytterligere erobringer. Hans mål var intet mindre enn å samle Aleksanders rike. Han begynte å gjøre krigsforberedelser i stor skala, beordret byggingen av en flåte på 500 skip, mange av dem i en størrelse som tidligere knapt hadde vært sett.
Disse forberedelsene og den opplagte hensikten bak dem, alarmerte de andre kongene, Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, og Pyrrhos av Epirus, som umiddelbart gikk inn i en allianse. Våren 288 f.Kr. kom Ptolemaios' egyptiske flåte fram til Hellas, hisset opp de greske byene til opprør, og på samme tid angrep Lysimakhos Makedonia fra øst mens Pyrrhos gjorde det samme fra vest. Demetrios etterlot Antigonos Gonatas med kontrollen i Hellas mens han selv skyndte seg tilbake for å forsvare Makedonia.
Makedonerne selv hadde for lengst fått avsky for Demetrios' arroganse og store kostnader, og var ikke innstilt på å kjempe en vanskelig krig for ham. I 287 f.Kr. erobret Pyrrhos den makedonske byen Verroia, og Demetrios' hær deserterte og gikk over til ham. Pyrrhos hadde stort ry i Makedonia for sin tapperhet etter krigene i Italia.Richard, Carl J. (2003): Twelve Greeks and Romans who Changed the World. Oxford, Rowman and Littlefield Publishers, Incorporated. ISBN 0-7425-2791-3. Ved dette følte Filia, Antigonos' mor, at situasjonen var blitt for vanskelig og drepte seg selv med gift.Smith, William (1867): «Phila (2)» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Boston Samtidig gjorde Athen opprør, og Demetrios vendte om for å beleire byen. Snart mistet han tålmodigheten og besluttet å gjøre et langt mer dramatisk grep. Han lot Antigonos Gonatas sitte med krigen i Hellas, og samlet alle sine skip og dro ut i 288 f.Kr. med 11 000 infanterister og sitt kavaleri for å angripe Karia og Lydia i Anatolia, provinser som tilhørte Lysimakhos.
Ved å skille seg fra sin sønn og dra til Anatolia, var det som om Demetrios tok sitt dårlige hell med seg. Med ansvaret alene klarte Antigonos Gonatas seg bra. Ptolemaios' egyptiske flåte ble fordrevet og Athen overga seg.
Krigen mot barbarer thumb|Mynt med Antigonos II Gonatas. British Museum thumb|Mynt med Antigonos II Gonatas. Inskripsjonen sier: ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΑΝΤΙΓΟΝΟΥ, («av kong Antigonos»). I 285 f.Kr. var Demetrios blitt brutt ned av sin fruktløse krigføring og overga seg til sist til Selevkos I Nikator. Han skrev til sin sønn og sine hærførere i Athen og Korint for å fortelle dem at fra nå av måtte de betrakte ham som en død mann og overse alle andre brev de måtte få med hans underskrift segl. Makedonia hadde imidlertid blitt delt mellom Pyrrhos og Lysimakhos, men ikke lenge etter ble de to allierte uenige, og til sist fordrev Lysimakhos den andre og tok over hele kongedømmet.
Etter at hans far var tatt til fange, viste Antigonos seg som en pliktfull sønn. Han skrev til alle kongene, særlig Selevkos, og tilbød å overgi alle de områdene han kontrollerte og foreslo seg selv som gissel for å få sin far løslatt, men uten resultat. I 283 f.Kr. døde Demetrios i fangenskap i Syria, 55 år gammel, etter sigende drakk han seg til døde.«Demetrius Poliorcetes» , Livius.org Da Antigonos hørte at hans fars levninger ble fraktet til ham, dro han til sjøs med hele sin flåte, møtte Selevkos' skip i nærheten av Kykladene, overtok levningene som ble ført til Korint under en stor seremoni. Deretter ble levningene gravlagt i byen Demetrias i Thessalia som hans far hadde grunnlagt.
I 282 f.Kr. erklærte Selevkos krig mot Lysimakhos og det neste året beseiret og drepte ham i slaget ved Korupedion i Lydia. Deretter krysset han over til Europa for å gjøre krav på Trakia og Makedonia, men Ptolemaios Keraunos, en forvist sønn av Ptolemaios I Soter, myrdet ham og klarte deretter å overbevise makedonerne om gjøre ham til deres konge. Det var antagelig på denne tiden at Antigonos Gonatas besluttet at det var på tide å begynne å gjenvinne sin fars kongedømme. Han marsjerte nordover, men hans hær ble beseiret av Keraunos' makedoniske hær.
Keraunos' suksess var derimot av kort varighet. Vinteren 279 f.Kr. kom stor mengde keltisktalende barbarere nordfra og invaderte Makedonia. De knuste Keraunos' hær, drepte ham og i to år herjet de rundt i landet. Etter å ha plyndret Makedonia dro de sørover og inn i Hellas. Antigonos Gonatas samarbeidet om forsvaret av Hellas mot barbarene, men det var kontingenten fra Aitolia som tok ledelsen i forsvaret mot gallerne. I 278 f.Kr. sto en gresk hær med en stor andel fra Aitolia imot gallerne ved Thermopylene og ved Delfi, påførte angriperne store tap og tvang dem til å trekke seg tilbake.Guizot, François (1838): History of France Chapter II. The Gauls out of Gaul Delbrück, Hans (1990): Warfare in Antiquity, bind 1, University of Nebraska Press, s. 92
Det neste året, 277 f.Kr., seilte Antigonos Gonatas til Hellespont, gjorde landgang i nærheten av Lysimakeia og da en hær av gallere under ledelse av en Kerethrios nærmet seg, la Gonatas seg i bakhold. Han forlot leiren og trakk skipene opp på land, og skjulte sin menn. Gallerne kom og herjet leiren, men da de begynte å angripe skipene, stormet Antigonos' menn og angrep gallerne bakfra. Gonatas vant en stor seier og gjorde deretter krav på Makedonias trone.
Det var under disse fordelaktige jærtegn at hans sønn og etterfølger, Demetrios II Aitolikos ble født av Fila, hans hustru og niese, og dessuten datter av Selevkos I Nikator.«Phila II» , Livius.org Antigonos Gonatas var rundt 37 år gammel da han giftet seg med sin unge niese Fila, som antagelig var rundt 18 år. Demetrios II Aitolikos ble hans eneste legitime barn. Antigonos hadde dog en annen sønn med Demo, en athensk hetære, som het Halkynoeos og som ble født da Antigonos var i slutten av tyveårene. Begge sønnene fikk betydelig oppmerksomhet fra sin far. Han legitime sønn med Fila ble involvert i monarkiet fra tidlig av, blant annet i navnet ledet en hær mot Epirus ca 264 f.Kr. da han var rundt fjorten år.Gabbert, Janice J. (1997): Antigonus II Gonatas: A Political Biography, Routledge, s.3-4
Konge av Makedonia Antigonos mot Pyrrhos thumb|Byste av Pyrrhos Pyrrhos, den aldrende konge av Epirus, Makedonias nabo i vest, var en hærfører som var kjent for sin tapperhet, men var ofte uvøren. Da gallerne hadde beseiret og drept Ptolemaios Keraunos og Makedonias trone sto ledig, var Pyrrhos opptatt av oversjøisk krigføring. I håp om å erobre Italia og deretter Afrika, drev han krig mot Roma og Kartago, de to mektigste statene i den vestlige delen av Middelhavet, men tapte han støtten fra de greske byene i sørlige Italia og Sicilia grunnet sin hovmodig oppførsel. I behov for forsterkninger, skrev han til Antigonos som en gresk konge til en annen og ba om tropper og penger. Antigonos avslo i all høflighet. I 275 f.Kr. kjempet romerne mot Pyrros i slaget ved Beneventum som endte uten avgjørelse, men krigføringen hadde slitt så mye på Pyrros' ressurser at han besluttet å avslutte krigen i Italia og dra tilbake til Epirus.«Pyrrhus the Eagle, King of Epirus: 319 - 272 BC», h2g2 18. mai 2005
At Pyrrhos kom tilbake til Epirus med en svær hær på 8000 fotsoldater og 500 hester, og i sterkt behov for penger for å betale dem, var dårlig nyheter for Antigonos. Pyrrhos trengte en ny krig, og året etter, forsterket med galliske leiesoldater, invaderte han Makedonia. Krigen gikk bedre enn forventet. Han gjorde seg til herre over flere byer og 2000 desertører gikk over til hans side, og han besluttet å angripe Antigonos direkte. De møttes i et smalt fjellpass. Antigonos' makedonere begynte å trekke seg tilbake, men hans tropp med galliske leiesoldater som hadde ansvaret for hans krigselefanter sto urokkelig inntil de ble omringet av Pyrrhos' soldater og overga seg. Pyrrhos jaget etter Antigonos og restene av dennes hær som demoralisert av nederlaget nektet å slåss videre. Da de to hærene igjen sto overfor hverandre, gikk Pyrrhos fram og ropte navnene til motstandernes offiserer. Han overtalte hele infanteriet til å bytte side. Antigonos klarte å rømme ved å skjule sin identitet. Pyrrhos tok kontrollen over øvre Makedonia og Thessalia mens Antigonos forsøkte å holde ut i noen greske kystbyer.