Førsteamanuensis er en vitenskapelig stilling og et formelt akademisk kompetansenivå (betegnet førsteamanuensiskompetanse) under professornivå ved universiteter og høyskoler i Norge. Fra 1995 er førsteamanuensis (med overgangsordninger) gradvis standardisert som den nest øverste vitenskapelige stillingen i Norge, med formalkrav om forskningskompetanse på doktorgradsnivå. Stillingen er faglig og administrativt likeverdig med stillingen seniorforsker (forsker II) i instituttsektoren, med identiske krav til vitenskapelig kompetanse. I European Framework for Research Careers tilhører førsteamanuensis og seniorforsker idag generelt den nest høyeste kategorien, R3. Stillingen førsteamanuensis rommer likevel et sprik fra relativt nyutdannede forskere med doktorgrad (særlig ved mindre institusjoner og i mer praktiske fag) til forskere som nesten er på professornivå med vitenskapelig arbeid tilsvarende mange doktorgrader (særlig ved de mest etablerte universitetene).
Førsteamanuensis var opprinnelig en underordnet lærer ved universitetene. Den var gjennom mye av 1900-tallet den tredje høyeste vitenskapelige stillingen ved universitetene i Norge etter professor og dosent, frem til disse stillingene ble slått sammen i 1985. Førsteamanuensis rangerte over de såkalte mellomstillingene, ved universitetene amanuensis og universitetslektor. Stillingen ble i etterkrigstiden også tatt i bruk ved høgskolene. Kompetansekravene til stillingen var forskjellige ved universitetene og høgskolene. Ved universitetene skjedde opprykket på grunnlag av forskningskompetanse, mens opprykket til førsteamanuensis ved høgskolene la betydelig vekt på ren ansiennitet innen undervisning, uten samme krav om forskerkompetanse. Ved høgskolene var førsteamanuensis frem til 1995 den nest høyeste stillingen etter høgskoledosent. I 1995 ble universitetene og høgskolene underlagt samme regelverk og uniforme krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå for alle førsteamanuensisstillinger ble innført, mens høgskoledosent som en stilling mellom førsteamanuensis og professor ble utfaset fra 2006. Den tidligere førsteamanuensisstillingen ved høgskolene ble i praksis videreført som den nye stillingen førstelektor. Kravet om forskerkompetanse på doktorgradsnivå ble ikke gitt tilbakevirkende kraft for allerede ansatte førsteamanuenser. Førsteamanuenser ved universitetene fikk fra 1993 mulighet til å søke personlig opprykk til professor etter kompetanse; fra 1995 fikk førsteamanuenser ved høgskolene også denne muligheten.
Dagens førsteamanuensisstilling oversettes til engelsk som associate professor, og tilsvarer generelt den amerikanske stillingsbetegnelsen associate professor og den britiske stillingsbetegnelsen senior lecturer.
Historie Førsteamanuensis er opprinnelig en opprykksstilling i amanuensisgruppen. Ordets latinske opphav er «(servus) a manu», som betyr «(tjener/slave) for hånd» og som i romerriket var navn på en tjener eller slave som var skriver og førte regnskap. På 1600-tallet ble selve tittelen amanuensis tatt i bruk som tittel for den som utførte faglig arbeid for en annen, men gjerne i form av renskrivning eller kopiskriving av andres arbeider, dvs. en sekretær. Amanuenser og førsteamanuenser var i Norge fra 1800-tallet underordnede vitenskapelige tjenestemenn ved landets eneste universitet, Det Kongelige Frederiks Universitet. Opprinnelig var stillingene forstått som rene assistenter for professorene, og hadde dermed mest til felles med den moderne vit.ass.-stillingen.
Førsteamanuensis (tidligere skrevet kalt 1ste Amanuensis, første Amanuensis og 1. amanuensis) ble innført i andre halvdel av 1800-tallet som en litt høyere variant av stillingen amanuensis, og det ble opprinnelig ikke skilt så sterkt mellom stillingene. Forskjellen var primært av lønnsmessig art. Opprinnelig ble stillingen amanuensis og dermed også førsteamanuensis bare brukt ved universitetet. Begge var underordnede stillinger, og innføringen av en førsteamanuensisstilling var omstridt ved universitetet. I debatter i Stortinget ble det sagt at «en første Amanuensis kunde umulig erstatte en Professor, da han manglede den nødvendige Autoritet». Frem til midten av 1900-tallet ses tittelen førsteamanuensis sporadisk brukt, men det var først i 1950-årene at førsteamanuensisstillingen begynte å bli en viktig del av den vitenskapelige stillingsstrukturen ved landets universiteter og vitenskapelige høyskoler. Stillingen var den tredje høyeste vitenskapelige stillingen etter professor og dosent. Ikke alle universitetene hadde førsteamanuensisstillinger, og førsteamanuensisstillingen var frem til 1990-årene et mindre markant innslag i stillingsstrukturen enn amanuensis og andre «grunnstillinger». Lenge ble akademiske stillinger delt i tre hovedgrupper, professor-/dosentgruppen (toppstillinger), mellomstillinger og rekrutteringsstillinger, der førsteamanuensis inngikk i mellomgruppen sammen med grunnstillingen amanuensis. Stillinger på dette nivået ble normalt utlyst som amanuensis, mens førsteamanuensis primært var en opprykksstilling. Fra siste del av 1900-tallet ble «førstestillinger» i økende grad forstått en egen gruppe, over mellomgruppen og under dosentnivået.
I etterkrigstiden begynte distriktshøgskolene og de andre høgskolene etterhvert å delvis kopiere stillingsstrukturen fra universitetene (med noen unntak; bl.a. hadde ikke høgskolene rett til å bruke professortittelen før i 1995). Førsteamanuensis ble dermed også brukt som opprykksstilling for amanuensis ved distriktshøgskolene og lektor (høgskolelektor) ved de andre høgskolene. Opprykk til stilling som førsteamanuensis skjedde etter forskjellige regelverk ved universitetene og høgskolene, og det var ikke krav om doktorgrad eller forskningsnivå på doktorgradsnivå ved høgskolene. I stedet ble det ved høgskolene lagt vekt på ren ansiennitet innen undervisning. Hernesutvalget (NOU 1988:28) foreslo å definere stillingen som en undervisningsstilling og endre stillingsbetegnelsen fra førsteamanuensis til førstelektor, og samtidig innføre en ny stilling plassert over den eksisterende førsteamanuensisstillingen, kalt assosiert professor (jf. associate professor i USA) med krav om doktorgradsnivå. Etter utvalgets forslag ville eksisterende førsteamanuenser ved alle institusjoner kunne søke om opprykk til assosiert professor etter kompetansebedømmelse, eller bli innplassert som førstelektorer. Forslaget ble ikke vedtatt i denne formen. I 1995 ble universitetene og høgskolene underlagt den felles lov om universiteter og høgskoler, og dagens krav om forskerkompetanse på doktorgradsnivå uavhengig av institusjon ble innført. Samtidig ble det fra 1995 innført en ny stilling som førstelektor som i praksis var en videreføring av førsteamanuensisstillingen ved høgskolene, der vekten ble lagt på pedagogisk kompetanse. Stillingen førsteamanuensis har siden 1990-årene blitt forstått som likeverdig med associate professor i det amerikanske stillingssystemet, og blitt oversatt med denne betegnelsen. Gjennom innføringen av uniforme krav til vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå ble førsteamanuensis fra 1995 også regnet som likeverdig med forsker II (seniorforsker) i instituttsektoren, som lenge hadde hatt et slikt krav.
Førsteamanuenser i det norske akademiske hierarki
Hierarki faset inn fra 1995 ← forskningsintensiv – undervisningsintensiv → Formalnivå(European Frameworkfor Research Careers) Forskerstigen(tradisjonelti instituttsektoren) Forsknings- ogundervisningsstigen(lektor–professor-stigen)(tradisjoneltved universiteter) Undervisningsstigen(lektor–dosent-stigen)(tradisjoneltved høgskoler) ProfessornivåR4 Leading Researcher Forsker I / forsker medprofessorkompetanse(SKO 1183)(Research Professor)Kjerneoppgaver:Forskning, forskningsledelse,doktorgradsveiledning, formidling Professorherunder professor II(SKO 1013/1404)(Professor)Kjerneoppgaver:Forskning, undervisning/veiledning,formidling Dosent (2006–)Undervisningsdosent (2003–2006)(SKO 1532)(Teaching Professor)Egne kompetansekrav:DosentkompetanseKjerneoppgaver:Undervisning, pedagogiskutvikling, formidling Felles kompetansekrav: Professorkompetanse← mobilitet på tvers → FørsteamanuensisnivåR3 Established Researcher Forsker II / seniorforsker(SKO 1109)(Senior Researcher)Kjerneoppgaver:Forskning, formidling Førsteamanuensis(SKO 1011)(Associate Professor)Kjerneoppgaver:Forskning, undervisning/veiledning,formidling Førstelektor(SKO 1198)(Associate Teaching Professor)Egne kompetansekrav:FørstelektorkompetanseKjerneoppgaver:Undervisning, pedagogiskutvikling, formidling Felles kompetansekrav: Doktorgradnormalt krav utover dette← mobilitet på tvers → Rekrutteringsstillingmed doktorgradR2 Recognised Researcher Postdoktor(SKO 1352)(Postdoctoral Fellow)Kjerneoppgaver:Forskning Mellomstillinger Forsker III / forsker(SKO 1108)(Researcher)Kjerneoppgaver:Forskning Amanuensis (SKO 1010)´Universitetslektor (SKO 1009)Høgskolelektor (SKO 1008)(Assistant Professor)Kjerneoppgaver:Undervisning Felles kompetansekrav: Høyere grad← mobilitet på tvers →Rekrutteringsstillingeruten doktorgradR1 First Stage Researcher Stipendiat (SKO 1017/1378)(Research Fellow)Kjerneoppgaver:Forskning under veiledning Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019/1018)(Research Assistant)Kjerneoppgaver:Forskningsassistanse
«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.
Utvikling fra andre halvdel av 1900-tallet Ikke alle universiteter brukte samme hierarki. Ved noen universiteter ble f.eks. ikke førsteamanuensisstillingen brukt i 1970-årene. Det fantes en rekke spesialiserte titler (av typen prosektor, geolog, sjefpsykolog og lignende). Den første figuren gir dermed et bilde av den relative plasseringen av de mest typiske stillingene i andre halvdel av 1900-tallet, før 1985. Dosentstillingen fylte før 1985 den funksjonen som er definert som R3 i rammeverket, mens førsteamanuensis tradisjonelt ble forstått som opprykksstilling innen amanuensisgruppen med krav til en viss forskningserfaring, men ikke nødvendigvis doktorgrad og klart under dosentnivået som gjerne ble regnet som forskningsarbeid tilsvarende to doktorgrader. Etter 1985 hadde ikke Norge noen egentlig stilling på R3-nivået, men førsteamanuensisstillingen har i praksis overtatt denne funksjonen i hierarkiet i tråd med at kravene til og konkurransen om disse stillingene ble skjerpet fra 1990-årene, og at stillingen da ble definert som den nest høyeste stillingen i stedet for den tredje høyeste stillingen. Formalkravet til førsteamanuensis (vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå) er likevel lavere enn kravene til R3-stillinger i andre land.
European Frameworkfor Research Careers Stillinger før 1985 R4 ProfessorR3 Dosent R2Førsteamanuensis Amanuensis, universitetslektor R1Vitenskapelig assistent, stipendiat
European Frameworkfor Research Careers Utvikling fra 1980- og 1990-åreneR4 ProfessorR2–R3(utvikling mot R3)FørsteamanuensisR2(fases gradvis inn)Postdoktor (ny) R2(fases gradvis utved universiteter) Amanuensis, universitetslektorR1StipendiatVitenskapelig assistent
Kompetansekrav