Røde Armé Fraksjon (RAF) var en venstreekstremistisk terrororganisasjon som var aktiv i Vest-Tyskland fra 1970-årene frem til begynnelsen av 1990-tallet. Den forårsaket stor uro, utførte bombeattentater, mordbranner, bankran, bortføringer og gisselaksjoner og drepte tallrike høyprofilerte tyske politikere, embedsmenn og næringslivsledere (i tillegg til et stort antall politimenn, sikkerhetsvakter og privatsjåfører), noe som førte til nasjonal krise høsten 1977 (den tyske høsten).
RAF hadde sine røtter i studentopprøret på slutten av 1960-tallet og ville etter forbilde av sydamerikanske revolusjonære grupper, f.eks. Tupamaros i Uruguay, føre væpnet kamp som «bygerilja» mot «systemet», som betød den herskende kapitalistiske staten og den amerikanske imperialismen». De hevdet også at NATO-landene, særlig Vest-Tyskland, var styrt av fascister. Navnet var inspirert av Den japanske røde armé, en lignende japansk terrororganisasjon, mens «Fraktion» skulle illustrere tilknytningen til en større marxistisk bevegelse. RAF var i konservativ tysk presse også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter to av medlemmene, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Det alternative navnet ble konstruert for ikke å forveksle gruppen med britiske Royal Air Force, som hadde flybaser og personell stasjonert i Vest-Tyskland. Selv om gruppen i offentligheten ble best kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden», brukte gruppen aldri selv dette navnet, og Meinhof var antagelig en mindre sentral lederskikkelse enn Baaders kjæreste Gudrun Ensslin.
I RAFs historie er det mulig å skille mellom tre ulike «generasjoner», med liten eller ingen personlig sammenheng seg imellom.
Historie Opprinnelse RAFs røtter kan spores tilbake til studentopprøret i siste halvdel av 1960-årene og i særlig grad til den radikaliserte og militante studentbevegelsens aktivistmiljøer i Vest-Berlin. Studentopprøret var et internasjonalt fenomen hvor kampen mot USAs krigføring i Vietnam var en viktig fellesnevner, men det fikk i Vest-Tyskland et særlig preg av oppgjør mot den nazistiske foreldregenerasjonens ugjerninger under andre verdenskrig og dennes mangel på selvoppgjør i de første ti-årene etter krigsslutt. Hatet mot «Auschwitz-generasjonen» sto også sentralt i den politiske ideologien til RAFs grunnleggere.
Den første RAF-generasjonen kom i hovedsak fra den militante fløyen av ulike venstregrupperinger, kommunistiske utbryterpartier («K-grupper») og av den oppløste («utenomparlamentariske») opposisjonelle studentbevegelsen (APO, Außerparlamentarische Opposition). I perioden fra 1965 til 1966 og fram til RAFs dannelse i 1970 var også flere av dem direkte eller indirekte tilknyttet SDS (Sozialistischer Studentenbund), som etter bruddet med moderpartiet SPD på begynnelsen av 1960-tallet hadde utviklet seg til å bli det ledende organisatoriske uttrykk for den stadig voksende opprørsbevegelsen blant Vest-Tysklands studenter. En annen drivkraft bak de mange demonstrasjoner og happenings som preget Vest-Berlin i siste del av 1960-tallet, og som utgjorde en viktig del av omlandet til de kommende grunnleggerne av RAF, var det aksjonistiske og anarkistiske bokollektivet «Kommune 1».
I Tyskland ledet studentopprøret til store uroligheter da sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi, besøkte Vest-Berlin i begynnelsen av juni 1967. Etter en dag med voldelige protester hvor eksiliranere og tyske studenter deltok, besøkte sjahen Deutsche Oper. Etter forestillingen ble studenten Benno Ohnesorg – som deltok på sin første demonstrasjon – skutt i hodet og drept av vesttysk politi. Datoen for drapet – 2. juni – ble et viktig symbol for flere generasjoner av terrorister og ga senere også opphav til RAFs søsterorganisasjon «Bewegung 2. Juni».
Det vesttyske politiets reaksjon mot studentdemonstrasjonene kan i dagens øyne sees på som ganske brutale. Dette, sammen med forestillingen om statlig brutalitet i forbindelse med andre protester, og sterk opposisjon mot Vietnamkrigen og USA fikk Andreas Baader og Gudrun Ensslin sammen med Thorwald Proll og Horst Söhnlein 2. april 1968 til å sette fyr på to varehus i Frankfurt, etter strategidiskusjoner i studentbevegelsen om legitimiteten til «vold mot ting».
En annen hendelse som bidro sterkt til videre radikalisering av den utenomparlamentariske bevegelsen, var attentatet mot den karismatiske studentlederen Rudi Dutschke i Vest-Berlin 11. april 1968. Dutschke var en sentral skikkelse i miljøet rundt SDS og en viktig inspirator for og kampfelle med mange av de personer som senere skulle bli sentrale i RAF. Skuddene mot Dutschke ble avfyrt av den unge nynazisten og malersvennen Josef Bachmann. Det regnes som dokumentert at Bachmann ble påvirket til å utføre sin handling gjennom vedvarende hets og propaganda fra den berlinske boulevardpressen, herunder særlig avisen Bild Zeitung. Attentatet resulterte i blokade, steinkasting og brannstifting mot Springerkonsernets (utgiver av Bild Zeitung) hovedkvarter i Berlin. En av aktivistene var den senere lederskikkelsen i RAF, Ulrike Meinhof. Dutschke overlevde etter intensiv legebehandling, men døde 11 år senere av senskader fra attentatet. Etter attentatet fortsatte han sin kamp for den radikale studentbevegelsens mål, men han tok etter hvert klart avstand fra RAFs terroristiske metoder og ble utover 1970-årene et viktig forbilde for de delene av den nye revolusjonære bevegelsen som avviste RAFs metoder som politisk og moralsk feilslåtte.
thumb|Ulrike Meinhof som ung journalist Brannstifterne fra varehusbrannen i Frankfurt ble arrestert etter kort tid, og den 31. oktober 1968 ble Baader, Ensslin, Proll og Söhnlein dømt til mangeårige fengselsstraffer. Under rettssaken traff Ensslin journalisten Ulrike Meinhof for første gang. Saken ble anket til føderal høyesterett, og de fire slapp ut av fengselet med plikt til å melde seg for politiet regelmessig.
Da høyesterett stadfestet den tidligere dommen gikk brannstifterne under jorden. Sammen med forsvareren deres, Horst Mahler, bestemte de seg for å grunnlegge en bygerilja-tropp etter latinamerikansk forbilde (jf. Minihandbuch des Stadtguerilleros av Carlos Marighella og «fokusteorien» til Che Guevara og Régis Debray). Denne planen ble ikke gjennomført på grunn av arrestasjonen av Andreas Baader. Den første aksjonen til RAF regnes derfor som den følgende frigjøringen av Baader fra fengsel.
Frigjøringen ble gjennomført 14. mai 1970. Andreas Baader var ført til Berlins Institutt for sosiale spørsmål da Ulrike Meinhof hevdet hun ville skrive en bok om barnehjemsbarn sammen med ham. Anledningen ble benyttet til å frigjøre Baader ved hjelp av skytevåpen, og en ansatt ved instituttet, Georg Linke, ble alvorlig skadet av et skudd.
Noen uker etter frigjøringen av Baader reiste en gruppe på ca. 20 personer, herunder Baader, Ensslin, Meinhof og RAF-advokaten Horst Mahler, til en leir for våpentrening i Jordans ørken. Ansvarlig for våpentreningen var gruppens forbundsfeller i den radikale palestinske frigjøringsorganisasjonen PFLP. Forbindelsen til de militante og til dels terroristiske delene av den palestinske frigjøringsbevegelsen ble etter hvert et viktig grunnlag for RAFs aksjoner i Vest-Tyskland. Støtten tok form av våpenleveranser, våpenopplæring, tilbud om skjulesteder ved ulike steder i Midtøsten og annen logistisk bistand.
Selv om det diskuteres om brannstiftelsene i Frankfurt var den egentlige grunnleggelsen av RAF, regnes oftest frigjøringen av Baader som grunnleggelsen. Dette svarte også til gruppens selvforståelse.
Den første generasjonen thumb|Bombeangrep på Terrace Club i Frankfurt am Main i mai 1972 Den «første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Holger Meins, Ulrike Meinhof, Jan-Carl Raspe og andre) var aktive fra 1970 til 1972. I oppbyggingsfasen gjennomførte gruppen en rekke bankran og kjøretøy- og dokumenttyverier for å bygge opp et liv i dekning. RAF steg ut i offentligheten i april 1971 med strategiskriftet «Bygeriljakonseptet» (das Konzept Stadtguerilla). Skriftet la grunnlaget for en riksomfattende jakt på de omkring femti gruppemedlemmene. I juli 1971 måtte for første gang en av gruppens medlemmer bøte med livet, da Petra Schelm ble skutt under forsøk på pågripelse i en større politiaksjon i Nord-Tyskland. Gruppens første drap skjedde i Hamburg 22. oktober 1971, da politbetjenten Norbert Schmid ble skutt ned på åpen gate under forsøk på arrestasjon av Ulrike Meinhof og to andre RAF-medlemmer. To måneder senere ble politibetjenten Herbert Schoner skutt ned og drept av et RAF-medlem under et bankran i Kaiserslautern.
Rett før fengslingen av de ledende medlemmene i juni 1972 gjennomførte RAF en rekke bombeangrep mot representanter for maktinstitusjonene gruppen hadde erklært krig, herunder USAs militære hovedkvarter i Frankfurt og Heidelberg, Springerforlagets hovedsentral i Hamburg, politidireksjonen i Augsburg og bilen til dommeren Wolfgang Buddenberg. Resultatet av aksjonene, den såkalte «Mai-offensiven», var 4 døde og 41 skadede.
I løpet av to uker i juni 1972 ble medlemmene Baader, Meins, Raspe, Ennslin og Müller arrestert under politiaksjoner i Hamburg, Frankfurt og Hannover. Det ble reist tiltale mot de ledende medlemmene i mai 1975. Etter en spektakulær og nesten to år lang rettsprosess i det spesialbygde Stammheim-fengselet, ble medlemmene dømt til livsvarig fengsel for bl.a. mord.
I fengselet klaget terroristene over de skjerpede fengslingsvilkårene som ble stilt dem. De omtalte vilkårene som «isolasjonstortur» (jf. menneskerettskonvensjonen), og krevet bl.a. å få status som krigsfanger. For å knytte vekt til kravene sine ble det gjennomført flere sultestreiker. En av de mest symboltunge av disse var Holger Meins' flere måneder lange sultestreik i Wittlich-fengselet høsten 1974. Tross tvangsforing resulterte sultestreiken i at Meins døde 9. november 1974. Det er sannsynlig at dødsårsaken delvis kan knyttes til at de ansvarlige justismyndighetene, tross innstendige oppfordringer fra hans advokat, nektet å sørge for nødvendig legetilsyn i de siste dagene før hans død. Det spredte seg på dette grunnlag en oppfatning i store deler av offentligheten om at myndighetene var skyld i Meins død, noe som resulterte i massive demonstrasjoner. Meins død skal ha ført til økt sympati for terroristenes sak på den ekstreme venstrefløyen og til nyrekruttering av RAF-medlemmer og støttespillere.
I hele RAFs historie spilte bevegelsens advokater en viktig rolle, og noen av dem ble også rettsforfulgt for deltagelse i terroristenes virksomhet (blant annet Horst Mahler og Klaus Croissant). RAF-advokatene fungerte bl.a. som kurerer mellom de innsatte i Stammheim-fengselet og det illegale RAF utenfor fengselet. Blant den første RAF-generasjonens kjente forsvarere finnes senere politikere for De grønne, som Hans-Christian Ströbele og Otto Schily. Schily ble senere også innenriksminister for SPD. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre fikk møte Baader i Stammheim-fengselet 4. desember 1974 og skrev deretter en artikkel i den franske avisen Libération hvor han kritiserte de fengslede RAF-medlemmenes soningsforhold.
Under ambassadeokkupasjonen i Stockholm 1975 okkuperte seks tyske medlemmer av «Kommando Holger Meins» deler av den vesttyske ambassaden i Stockholm 24. april med krav om at 26 fengslede RAF-medlemmer skulle løslates. To gisler og to gisseltakere ble drept. thumb|right|Stammheim-fengselet. Gruppen ble etterlyst i Norge 26. april 1975, siden det ble antatt at flere RFA-medlemmer befant seg i Skandinavia.«Etterlyste terrorister er neppe her i landet», Aftenposten 26. april 1975