thumb|Menneske utkledd som vampyr. thumb|Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897 En vampyr er et mytologisk og folklorisk vesen som lever og ernærer seg av livsessensen (vanligvis i form av blod) fra levende vesener, uansett om de er udøde eller levende vesener.Dundes, Alan (1998): The Vampire: A Casebook. University of Wisconsin Press. ISBN 0299159248: s. 13.Oppslagsordet «Vampire» i Encyclopaedia Britannica. 27. Encyclopaedia Britannica Company. 1911. ss. 876. Vampyriske instanser har blitt nedtegnet i mange kulturer og til tross for spekulasjoner av litteraturhistorikeren Brian Frost at «troen på vampyrer og blodsugende demoner er så gamle som mennesket selv», og kan gå tilbake til «forhistorisk tid»,Frost, Brian J. (1989): The Monster with a Thousand Faces: Guises of the Vampire in Myth and Literature, Univ. of Wisconsin Press: s. 3. ble begrepet vampyr ikke vanlig før tidlig på 1700-tallet etter en tilstrømning av vampyrovertro til vestlige Europa fra områder hvor vampyrlegender var hyppig, som Balkan og Øst-Europa.Silver & Ursini: The Vampire Film, ss. 22–23. Det eksisterte også en del lokale varianter i områder som grenset opp mot de nevnte områdene, og som hadde andre navn, eksempelvis vrykolakas i Hellas og strigoi i Romania. Det økte nivået av vampyrovertroen i Europa førte til massehysteri og i en del tilfeller til at lik ble spiddet og noen mennesker ble også anklaget for å være vampyrer.
Selv om vampyrene i folkeminnet på Balkan og i Øst-Europa framsto i en mangfoldig framtoning fra bortimot menneskelig til oppsvulmende, råtne lik var det suksessen til legen og forfatteren John Polidoris roman fra 1819, The Vampyre (Vampyren), som etablerte forestillingen om det karismatiske og sofistikerte vampyren i skjønnlitteraturen. Denne romanen er uten tvil er det mest innflytelsesrike tekst om vampyrer fra tidlig på 1800-tallet, og inspirerte verker som James Malcolm Rymers Varney the Vampire; or, The Feast of Blood, og ikke minst Bram Stokers Dracula.Frayling, Christopher (1996): «Nightmare: The Birth of Horror; Dracula». [TV-serie]. England: BBC.
Det var imidlertid Dracula, Stokers roman fra 1897, som er husket som den mest vesentlige fortelling om vampyrer, og som har dannet grunnlaget for den moderne vampyrfiksjonen. Dracula lånte fra tidligere mytologier om varulver og tilsvarende fiktive demoner og som «ga stemme til tidsalderens angst» og engstelsen til «det senviktorianske patriarkatet».Sellers, Susan. Myth and Fairy Tale in Contemporary Women's Fiction, Palgrave Macmillan. s. 85. Den enorme suksessen til denne romanen alene førte til en særegen vampyrsjangre, fortsatt populært på 1900-tallet og ikke minst i dag, med bøker, filmer, videospill, og fjernsynsshow. Vampyren er en slik dominerende figur i skrekksjangeren at litteraturhistorikeren Susan Sellers har plassert dagens vampyrmyte i «den samtidige trygghet i marerittets fantasi».
Etymologi
Vampyr har sin opprinnelse i det kazan-tatariske (et tyrkisk språk fra Kaukasia) ordet ubyr, som betyr heks. Det ble lånt inn i russisk som upyr, og derfra fant det sin vei inn i serbisk som vampir. Til engelsk og videre til norsk kom det enten fra franske vampyre eller tyske vampir. Anvendelsen av orden i form av en blodsugende flaggermus ble introdusert på 1700-tallet av den franske biologen Buffon.Ayto, John (1999): Dictionary of Words Orgins, Bloomsbury, side 554Norske ordbøker mener at vampyr kom [til norsk?] fra serbiske vampir Oxford English Dictionary daterer den første ankomsten av ordet vampyr fra 1734 i en reisebeskrivelse kalt Travels of Three English Gentlemen, trykket i 1745.J. Simpson, E. Weiner (red.), (1989): «Vampire». Oxford English Dictionary (2. utg.). Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-861186-2.Johnson, Samuel (1745): «IV». Harleian Miscellany. London: T. Osborne. s. 358. Vampyrer hadde allerede vært diskutert i tysk litteratur.Barber: Vampires, Burial and Death, s. 5. Etter at Østerrike hadde fått kontroll over nordlige Serbia og Oltenia (den nå historiske provinsen Lille-Valakia) i 1718 merket myndighetene seg den lokale praksisen med ekshumasjon (grave opp lik) og «drepe vampyrer». Disse rapportene som ble nedtegnet i tiden 1725–1732 fikk omfattende oppmerksomhet i tyskspråklige områder.
Som nevnt er det engelske begrepet er avledet fra tyske vampir (muligens franske vampyre) som igjen er avledet tidlig på 1700-tallet fra serbiske вампир (vampir).«Trésor de la Langue Française informatisé» da Arnold Paole, en påstått vampyr i Serbia, ble beskrevet i løpet av den tiden da Serbia var en del av Det østerrikske keiserdømme.
Det serbiske begrepet har paralleller i bortimot alle slaviske språk: bulgarsk вампир (vampir), kroatisk upir /upirina, tsjekkisk og slovakisk upír, polsk wąpierz, ungarsk упир (upyr), russisk упырь (upyr). Den nøyaktige etymologien er noe uklar, men det er foreslått at det er til sist avledet fra urslaviske former som *ǫpyrь og *ǫpirь. «Russian Etymological Dictionary» av Max Vasmer. Den mest vanlig forklaringen er at de slaviske språkene har lånt ordet fra en tyrkisk form for «heks», jf. tatarisk ubyr.Mladenov, Stefan (1941): Etimologičeski i pravopisen rečnik na bǎlgarskiya knižoven ezik.
Det første bokførte bruken av gammelrussiske formen Упирь (Upir) er antatt å være i et dokument datert 6555 (1047 e.Kr.).Melton, J. G. (1994): The Vampire Book: The Encyclopedia of the Undead. Detroit: Visible Ink Press. xxxi. ISBN 0-8103-2295-1. Det er i en kolofon i et manuskript med Salmenes bok, skrevet av en prest som oversatte boken fra glagolittisk til kyrillisk.Sobolevskij, A. I.: «Slavjano-russkaja paleografija». Arkivert fra originalen den 3. november 2007. Originalmanuskriptet er Книги 16 Пророков толковыя. Presten skriver at hans navn er «Upir' Likhyi» (Оупирь Лихыи), noe som betyr i retningen av «Onde Vampyr» eller kanskje heller «Urene Vampyr».Lind, John H. (2004): «Varangians in Europe’s Eastern and Northern Periphery» . Ennen ja Nyt (4). Dette tilsynelatende merkelige navnet har blitt sitert som et eksempel på bevart hedendom og bruken av oppnavn som personnavn.Dolotova, I.A.; O.A. Rodionov & A.B. Van'kova (2002): История России. 6–7 кл : Учебник для основной школы: В 2-х частях. Ч. 1: С древнейших времен до конца XVI века. ЦГО . (PDF) ISBN 5-7662-0149-4. (oversettelse av tittelen: «Russlands historie. 6–7 kl.: Tekstbok for grunnskolen: n 2-X deler. Del 1: Fra de eldste tider til slutten av XVI århundre»)
Et annet eksempel på bruk av det gammelrussiske ordet er den antihedenske avhandlingen «Ord fra Sankt Grigoriy», datert løselig til mellom 1000- og 1200-tallet. Her blir hedensk tro på upyri rapportert.«Рыбаков Б.А. Язычество древних славян / М.: Издательство 'Наука,' 1981 г.» Og: Зубов, Н.И. (1998): «Загадка Периодизации Славянского Язычества В Древнерусских Списках Слова Св. Григория ... О Том, Како Первое Погани Суще Языци, Кланялися Идолом...» . Живая Старина 1 (17): 6–10.
Folketro
Forestillinger om en eller annen form for vampyrer har eksistert i tusener av år. Kulturer i Mesopotamia, i Midtøsten, oldtidens Hellas, og i Romerriket hadde alle fortellinger om demoner og skumle ånder som er betraktet som forgjengere til moderne vampyrer. Til tross for forekomsten av vampyrlignende vesener i oldtidens sivilisasjoner, har folkeminnet av det vesen som vi i dag kjenner som vampyr bortimot utelukkende sin opprinnelse fra det østlige og sørøstlige Europa tidlig på 1700-tallet, da muntlige tradisjoner fra mange etniske grupper i disse områdene ble nedtegnet og utgitt. I de fleste tilfeller var vampyrer former for gjenferd av onde vesener, folk som hadde begått selvmord, eller hekser, men de kunne også ha blitt skapt av en ond ånd som besatte et lik, eller ved å ha blitt bitt av en vampyr. (Over)troen på slike legender ble så omfattende i en del områder at det førte til massehysteri og faktisk også lynsjing av en del mennesker som man mente var vampyrer eller besatt av en vampyrånd.Cohen: Encyclopedia of Monsters, ss. 271–274.
Beskrivelse og en del fellestrekk Det er vanskelig å gjøre en felles, endelig beskrivelse av den folkloriske vampyr til tross for at det er flere elementer som er felles i mange europeiske legender. Vampyrer var vanligvis rapportert som oppsvulmet i sin framtoning, og hudfargen var rødmusset, purpurfarget eller mørk; karakteristikker som ofte ble forklart med at de nylig hadde drukket blod. Faktisk ble blod ofte sett sive eller dryppe fra munnen og nesen da liket ble sett i likskrud eller likkiste. I tillegg var det venstre øyet fortsatt åpent.Barber: Vampires, Burial and Death, ss. 41–42. Det kunne også være et bevis at tenner, hår og negler hadde vokst på liket, skjønt hoggtenner var ikke et vanlig trekk.Barber: Vampires, Burial and Death, s. 2.
Å skape vampyrer Grunnene til at noen ble vampyr, var mange og mangeartede i den opprinnelige folketroen. I den slaviske og kinesiske tradisjonene sto et hvilket som helst lik som et dyr hadde hoppet over, særlig en hund eller en katt, i fare for å bli udød.Barber: Vampires, Burial and Death, s. 33. Et lik med et sår som ikke hadde blitt behandlet med kokende vann var også i risikosonen. I russisk folkeminne ble det sagt at vampyrer en gang hadde vært hekser eller mennesker som hadde gjort opprør mot Kirken mens de fortsatt levde.Reader's Digest Association (1988): «Vampires Galore!». The Reader's Digest Book of strange stories, amazing facts: stories that are bizarre, unusual, odd, astonishing, incredible ... but true. London: Reader's Digest. ISBN 0-949819-89-1: ss. 432–433.