mini|Nidarosdomen er en av de eldste og største kirkene i Norge. Kirkebygging i Norge tok til da kristendommen ble etablert i Norge omkring år 1000.Kirkebyggdatabasen De første byggene var enkle stolpekirker reist på 900- og 1000-tallet. De mer holdbare stavkirkene kom rundt 1070-tallet.«Stavkyrkjene i Noreg er eldre enn først anteke», NRK Sogn og Fjordane 3. november 2019 Rester av stolpekirker finnes blant annet under Urnes stavkirke og Lom stavkirke.Magnell, Steinar (2009): De første kirkene i Norge. Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet. Master thesis, University of Oslo. Omkring 1300 kirkebygg ble reist på 1100- og 1200-tallet i det som var landets første byggeboom. I alt har det blitt oppført omkring 3000 kirker i Norge, av disse er omkring halvparten borte. Langkirken er den mest typiske norske kirkeformen.
Det er omkring 1620 kirkebygg knyttet til Den norske kirke. I tillegg er det bedehus knyttet til legmannsbevegelsen innenfor den norske kirken og det er kirkebygg innenfor andre kristelige trosretninger eller organisasjoner. Frem til 1900-tallet ble de fleste bygg oppført i tre. Av de 1676 kirkene som eksisterte i 1975 var 1324 bygg oppført før andre verdenskrig (i tråd med tradisjonelle arkitektoniske former). Om lag 10 % av eksisterende kirker er oppført i mellomalderen. Av mangel på palass og herregårder er kirkene det eneste monumentalbygget i mange bygdesamfunn og de norske kirkebyggene er landets viktigste kulturminner med hensyn til utvikling innenfor kunst, arkitektur og byggeteknikk. 220 kirkebygg er fredet, og i tillegg er 765 listeført som verdifulle kulturminne.
Bakgrunn
Kilder Fra år 1620 ble det ført systematiske kirkeregnskap, mens kilder til eldre kirkehistorie er fragmentert. Kunnskap om mellomalderkirker er delvis basert på arkeologisk materiale, det gjelder særlig spor i grunnen etter de eldste stolpekirkene. Trondhjems Reformats 1589 og Aslak Bolts jordebok lister kirker og kirkesteder. Det finnes spor av trekirker med jordgravde stolper fra midten av 1000-tallet og kongesagaene nevner trekirker reiste på 900-tallet. Ingen av Norges tidlige trekirker (før stavkirkene) er bevart og det er ikke bevart skriftlige beskrivelser av konstruksjon og byggeprosess. Det er derfor ikke kjent hvordan de var konstruert eller hvilke forbilder de kan ha etterlignet. Noen kirkesteder forsvant etter svartedauden og er ikke oppført i Reformatsen.
Tidslinje mini|Det 4 m høye steinkorset på Kvitsøy.
Periode Hendelse og utvikling Kirkebygging 900-tallet Statsbygging på Vestlandet. Kristendommen introdusert, anglo-norske steinkors reist. De første kirkene kan ha blitt oppført.Ragnhild Marthine Bø: De første kirkene i Norge norgeshistorie.no Universitetet i Oslo 1000-tallet Mostratinget (1024) godtar kristendommen som landets lov. Tidlig kirkebygging (stolpekirker). 1100–1200 Nidaros erkebispedømme (1152) opprettet. Byggeboom, stavkirkeperioden. Romansk, senere gotisk stil. 1349–1350 Svartedauden. Avfolking. 1400–1500 Nedgangstid. Kirkebyggingen stopper opp. 1537 Reformasjonen. Kirken blir lagt under Kongen. Katolsk kunst og ornament ødelagt. Enkelte kirker revet eller forlatt. 1600–1700 Folkevekst, enevelde. Ny kirkebygging, tømmerkonstruksjon tar over. Brudd med katolsk tradisjon, fremvekst av protestantisk stil. 1814 Løsriving fra Danmark, stats- og nasjonsbygging. Profesjonelle arkitekter. 1851–1940 Urbanisering. Kirkelov av 1851 Ny byggeboom. Store kirker, nygotikk og historisme. Mange eldre kirker revet. Andre verdenskrig Invasjon og okkupasjon Enkelte kirker ødelagd av brann eller bomber. Etterkrigstid Gjenoppbygging. Fortsatt urbanisering. Nye byggematerialer. Brudd med tradisjonen, funksjonalisme. Nye kirker i forstedene.
Demografi Det er ingen manntall eller andre nøyaktige register over befolkningen i mellomalderen, men før svartedauden hadde Norge et folketall på mellom 300 000 og 400 000. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Da kirkebygging tok til omkring 1050 var folketalet omkring 200 000.Aftenposten "Straks er vi fem millioner", 12. februar 2012, lest 24. september 2013. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Kirkens inntekter var etter svartedauden under en firedel av inntektene før svartedauden.Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350-1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
I 2025 var 61 % av innbyggerne i Norge medlemmer av Den norske kirke (mot 86 % i 2001 og 76 % i 2012), mens 5,6 % er medlemmer av andre kirkesamfunn.Statistics Norway, Religious communities, accessed 21 September 2013. Den romersk-katolske kirken har omkring 100 000 medlemmer fordelt på 35 sogn med egne kirkebygg (i 2012).Statisics Norway "Religious communities and life stance communities, 1 January 2012", lest 26. september 2013.
Institusjonell I tidlig kristen tid ga både kirkegården og kirkebygget asylrett for forfulgte. Etter Gulatingsloven skulle den som slåss på kirkegården eller i kirken bli lyst fredløs. Kirkegårdens gjerde anga også grensen for kirkens eiendom.
I tidlig kristen tid ble det etablert en administrativ inndeling av landet. Hordaland ble for eksempel delt i «fjordung» (firedel av et fylke) og «åttung» med hver sin hovedkirke.Helle, Knut (ed.) (2006): Vestlandets historie. 3: Kultur. Bergen: Vigmostad & Bjørke. Sakshaug gamle kirke var for eksempel hovedkirke for et av fire distrikt i Inntrøndelag.
Kirkebygging ble sterkt påvirket av statens eller kongemaktens rolle. Gulatingloven omtaler i kapittel 12 regler for vedlikehold av kirkene: «Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.»Gulatingslovi. Umsett frå gamalnorsk av Knut Robberstad. Oslo: Samlaget, 1952.
Reformasjonen Reformasjonen ble gjennomført med tvang i 1537 da Christian 3 gjorde luterhanismen til statsreligion i riket. Til forskjell fra Danmark hadde det ikke vært noen lutherisk vekkelse i Norge før kongens pålegg om overgang til den nye lære.Christie (1973) s. 11. Kongen tok da kontroll over kirkegodset, og en del kirkebygg ble rasert eller oppgitt. Bisper og prester ble statstjenestemenn under kongen. I 1662 fikk landet en kongelig kirkeinspektør, og de nye formene som kom på denne tiden (som Y-formen og åttekantformen) kan ha sammenheng med dette. Grunnloven av 1814 stadfestet lutheranismen som statens religion. Forbudet mot katolisisme i Norge ble fjernet i 1843, mens forbudet mot munkeordner ble opphevet i 1897.Sverdrup-Thygesen, Ulrik (2009): Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener. Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814-1956. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.Store norske leksikon: "Religionsfrihet", lest 19. oktober 2013.
Etter reformasjonen var det kongen som kirkens overhode som formelt skulle godkjenne kirkebygging. I 1662 ble Titus Bülche tilsatt som den første inspektør for kirker og kirkegårder. Søknad om ny kirke gikk fra menigheten til prosten og videre til stiftsdireksjonen. Søknaden inneholdt vanligvis lite eller ingenting om byggets utforming, den handlet mest om finansiering og materialbruk. Det var kirkebyggeren selv som bestemt byggets utseende. Sørmoen antar prestene og de som finansierte byggingen hadde mest å si. Deretter ble en byggmestren som var spesialisert på den valgte kirketypen hyret. Etter 1814 ble saker som gjaldt kirkebygg flyttet fra kanselliet i København til kirkedepartementet i Christiania, og godkjenningsprosessen ble mer byråkratisk. Lokale initiativ og lokal påvirkning i utforming av byggene ble da i stor grad moderert av embetsverket.Hosar, Kåre: Kirkebygging på 1700 - tallet – lokal tradisjon eller påvirkning utenfra? Notat/foredrag, Maihaugen, lest 10. februar 2014.
Kirkeloven fra 1851 krevde at hvert kirkebygg skulle romme minst 30 % av innbyggerne i sognet. De 623 kirkene fra andre halvdel av 1800-tallet er derfor relativt store. Kirkeloven av 1996 krever at hvert bygg innenfor Den norske kirke skal ha plass til minst 1/10 av menigheten, men aldri færre enn 200 seter, og det er ikke krav om mer enn 500 seter.Kirkeloven, 7. juni 1996, nr 31, § 21, Lovdata, lest 24. september 2013.
Eiendomsrett Hvert kirkebygg har blitt regnet som en selvstendig (selveid) institusjon, ofte med egen jord som har gitt leieinntekter. Menigheten var selv ansvarlig for oppføring og vedlikehold av kirkebygget, et prinsipp som ble innført så tidlig som på Mostratinget i 1024. I tiden 1700–1720 solgte Kongen om lag 600 kirker til private for å finansiere den store nordiske krig, disse byggene ble kjøpt tilbake i løpet av de neste 150 årene. Kirkeloven av 1897 stadfestet at kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge). Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnest som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.Statsbudsjettet 2014, Kap. 1592. mini|Den anglikanske St. Edmund's Church i Oslo, et nygotisk bygg fra 1884
Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten).1814 - våre første nasjonale valg Arkivverket, lest 22. februar 2014. Omkring 180 av de rundt 300 kirkebyggene som tjente som valglokaler i 1814 står fremdeles.Feiring av kirkene som arena Arkivverket, lest 22.2.2014
Prestegårdene I Norge finnes det omkring 900 presteboliger, halvparten er eid av kommunene, mens 430 tilhører Opplysningsvesenets fond (OVF). Av prestegårder tilhørende OVF er 105 fredet. Boplikten for prestene ble avskaffet i 2015. Prestene fikk statlig lønn fra 1954. «Det gods som er benefisert geistligheten» har et særskilt vern i Grunnloven (§ 116).
Plassering Tidlige kirker kan ha blitt oppført på samme sted som før-kristne kultsteder eller helligdommer. Forhistoriske gravplasser (særlig gravhauger) på eller nær kirkestedene, for eksempel på Avaldsnes, tyder på kontinuitet fra før-kristen tid. På Vestlandet var det også vanlig å reise kirker på eller i tilknytning til den største gården i bygda. Enkelte av disse kan ha vært såkalte høyendekirkerHøyend, høiende eller høgjende = pute, stolpute. I betydningen "Bekvemmelighed" ifølge Ivar Aasens Norsk ordbog med dansk forklaring (Kristiania: Cammermeyer 1918) eller private kirker for en velstående bonde eller høvding. I mellomalderen var steinkirker mest vanlig i byene, ytterst på kysten, i de rike jordbruksområdene på Østlandet og i Trøndelag, og i regionale sentra i fjordområdene; stavkirker var vanlig i jordbruksområde eller i tynt befolkede områder. De to gruvebyene Røros og Kongsberg har begge store steinkirker fra 1700-tallet.
Etter gammel skikk skal kirkene være orientert mot øst, slik at koret er i østre ende mens inngangen er i vestre. Prest og menighet skulle vende seg mot øst i bønn. Den regelen er nevnt i Gulatingsloven, men ble ikke praktisert absolutt på grunn av blant annet tomtens beskaffenhet. Plassering i landskapet ellers hadde trolig ingen teologisk begrunnelse, men hadde sammenheng med økonomi, adkomst og eiendomsforhold.
Arkitekter