Alberto Fujimori (1938–2024) var en peruansk politiker. Han var Perus president fra 28. juli 1990 til 17. november 2000.
Fujimori fikk æren for å ha stabilisert økonomien etter den omskiftelige tiden under Alan García, under hans styre ble det også fred etter årevis med interne stridigheter. Han ble samtidig kritisert for sitt autoritære lederskap, spesielt etter det såkalte «auto-kupp» i 1992. Mot slutten av 2000 dro han på et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation i Brunei, og fortsatte derfra til Japan hvor han kunngjorde at han gikk av som president. Han har senere blitt dømt til flere lange fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i presidentperioden.
Fujimori var den første person av østasiatisk opprinnelse (hans foreldre kom fra Japan) som har vært statsleder i en latinamerikansk nasjon, og etter Arthur Chung som var seremoniell president i Guyana, den andre østasiat som var leder av en ikke-asiatisk stat.
Tidlige år Alberto Fujimori ble født i Lima av japanske foreldre som var fra Kumamoto, men hadde flyttet til Peru i 1934. Hans foreldre søkte det japanske konsulatet om å få beholde barnets japanske statsborgerskap. Alberto Fujimori fikk sin grunnutdannelse ved Colegio Nuestra Señora de la Merced, La Rectora, og tok videre utdannelse ved La gran unidad escolar Alfonso Ugarte i Lima. Han fortsatte å studere ved Universidad Nacional Agraria La Molina i 1957 og tok eksamen i 1961, som nummer én i sin klasse. Han underviste så ett år i matematikk. I 1964 fortsatte han å studere fysikk ved universitetet i Strasbourg i Frankrike. Med et stipend studerte han så ved University of Wisconsin i USA hvor han fikk en mastergrad i matematikk i 1969. Som en anerkjennelse av hans akademiske meritter ble han tilbudt en stilling ved Universidad Nacional Agraria, i 1984 ble han så rektor der, en stilling han holdt til 1989. I 1987 ble Fujimori også leder for kommisjonen av universitetsrektorer. Fra 1987 til 1989 ledet han også et TV-show kalt «Concertando» som ble sendt på Perus statseide kanal 7.
Med den verdenskjente forfatteren Mario Vargas Llosa som motkandidat vant Fujimori presidentvalget i 1990 mot de fleste odds med sitt nye parti Cambio 90 («cambio» betyr endring). Han bygget seieren på misnøyen med den sittende presidenten Alan Garcia.
Han utnyttet også mistilliten til Vargas Llosas kobling med Perus etablerte politikere og uro knyttet til Vargas Llosas kampanjeløfter om liberale økonomiske reformer. I valgkampen ble han med hengivenhet omtalt om el chino, «kinamannen». De fleste observatører anså at Fujimoris japanske bakgrunn var en fordel for ham. Størsteparten av Perus befolkning er indianere, og Fujimoris japanske bakgrunn ga ham distanse til den spanskdominerte politiske eliten.
Perus president (1990–1992) I sin første presidentperiode gjennomførte Fujimori en økonomisk politikk som peruanere ga kallenavnet «Fujisjokk»; og det hadde lite felles med den populistiske plattformen han var valgt på under slagordet «arbeid, teknologi, ærlighet». I nært samråd med IMF startet Fujimori store økonomiske reformer, i større omfang enn hans motkandidat Vargas Llosa hadde foreslått. Reformene gjorde at Perus økonomi igjen ble funksjonsdyktig i internasjonal sammenheng; i perioden til den forrige presidenten Garcia hadde landet trukket seg tilbake fra økonomisk samarbeid.
Oppmuntret av IMF startet Fujimori en omfattende privatiseringsprosess, og solgte hundrevis av statseide selskaper. «Fujisjokket» gjenreiste makroøkonomisk stabilitet og la grunnlag for et kortvarig økonomisk oppsving på midten av 1990-årene. Peru gjennomførte store lovendringer for å oppmuntre utenlandske investeringer i olje, gass og gruveindustri. Det ble også gitt lettelser i miljøbestemmelser for nye prosjekter, og det ble gitt tillatelse til å drive utvinning i områder som tidligere var vernet som nasjonalparker; i Andesfjellene og i Amazonas.Oxfam America: destruction
1992 «Fuji-kupp» I Fujimoris første periode ble begge kamre i kongressen kontrollert av partiene APRA og FREDEMO, dette bremset Fujimoris mulighet til å få gjennom de lovene han foreslo. Som et svar på dette gjennomførte han den 5. april 1992 et kupp mot sin egen regjering, kalt «autogolpe» på spansk, eller «Fuji-kupp».
Fujimori oppløste kongressen og utskrev nyvalg til en ny kongress, «Congreso Constituyente Democrático» (den demokratiske konstitusjonskongressen). Han fikk majoritet i denne nye kongressen som deretter la frem utkast til en ny grunnlov og vedtok den. Han supplerte også dommerstanden og begrenset borgerlige rettigheter med nye beredskapslover og portforbud, og vedtok spesielle lover mot terrorisme.
I begynnelsen var det lite innenlandsk motstand mot kuppet, stort sett ble det godtatt. En meningsmåling som ble foretatt rett etter kuppet anslo at det hadde oppslutning fra 73 % av befolkningen. Den økonomiske og politiske situasjonen var så dårlig at for de fleste peruanere kunne situasjonen bare gå mot det bedre; Fujimoris djerve økonomiske reformer ble sett på som en suksess.
Internasjonale reaksjoner til kuppet var imidlertid negative. Internasjonale finansinstitusjoner utsatte planlagte lån, og USA frøs all hjelp til Peru (unntatt humanitær hjelp), det samme gjorde Tyskland og Spania. Venezuela brøt de diplomatiske forbindelsene og Argentina tilbakekalte sin ambassadør. Chile støttet et argentinsk forslag om å ekskludere Peru fra Organisasjonen av amerikanske stater. Kuppet så ut til å true den økonomiske gjenreisningspolitikken og vanskeliggjorde arbeidet med å rydde opp i gjelden til IMF.
Forbindelsene med USA var anstrengt allerede før kuppet; Fujimori var mot å inngå en avtale som ville øke amerikanske og peruanske militære tiltak for å begrense produksjonen av kokain. Selv om Fujimori til slutt undertegnet avtalen i 1991, var forholdet fortsatt dårlig. Peruanere så narkotika primært som et amerikansk problem, og den minste av de mange bekymringer de selv hadde (økonomisk krise, geriljaopprør og koleraepidemier).
To uker etter kuppet endret imidlertid Bush-administrasjonen sin politikk og anerkjente Fujimori som Perus legitime leder. USA og OAS var enige om at Fujimoris kupp hadde vært ekstremt, men man ønsket ikke en videre negativ utvikling i landet, slik man hadde sett under hans forgjenger. Kuppet kom også rett etter at USA og media hadde fokusert stadig mer på de negative følger av geriljabevegelsen «Sendero Luminoso». USAs viseutenriksminister for Latin-Amerika, Bernard Aronson sa følgende i den amerikanske kongressen:
Fujimori hevdet selv at kuppet var nødvendig for å bryte den fastlåste situasjonen som Peru var i etter Garcías presidentperiode, kritikere mente at han ikke hadde kunnet gjennomføre sin drastiske liberalisering av økonomien med den oppløste kongressen.
Perus president 1992–1995 Valg ble holdt, og denne gangen fikk Fujimoris parti flertall i den «Demokratiske konstitusjonelle kongressen», som i resten av hans mandatperiode erstattet parlamentet. Flere av opposisjonspartiene stilte også opp ved valget, mens andre opposisjonspartier boikottet det. Ved å bruke denne muligheten (FREDEMO var oppløst og APRAs leder, Alan García, var i eksil i Colombia) fortsatte Fujimori å legitimere sin stilling. En folkeavstemning ble utlyst og et flertall av peruanere var enig i hans politikk: Kuppet og konstitusjonen av 1993 ble godtatt med en overvekt på rundt 5 prosent.
Utpå høsten, 13. november 1993, skjedde et mislykket militærkupp. Fujimori ble varslet av den da relativt ukjente kaptein Vladimiro Montesinos og søkte midlertidig skjul i den japanske ambassaden.
I 1994 separerte Fujimori seg fra sin hustru, Susana Higuchi (som også har japanske aner) i en støyende offentlig skilsmisse. Hun mistet sin tittel som landets førstedame i august 1994, og Fujimori utnevnte deres eldste datter som førstedame.
Higuchi erklærte offentlig at Fujimori var en tyrann, og påsto at hans administrasjon var korrupt. Hun hevdet at store donasjoner gitt av japanske stiftelser hadde blitt godkjent av hennes tidligere ektemann og hun anklaget også flere av familien hans som korrupte. Etter skilsmissen ble hun en skarp kritiker av Fujimoris administrasjon. Hun forsøkte å stille som presidentkandidat, men fikk ikke lov da det ifølge peruansk lov var forbudt for presidentens familie å stille.
Andre presidentperiode 1995–2000 Fujimori ble gjenvalgt som president i april 1995, han vant knusende over sin motkandidat Javier Pérez de Cuéllar, tidligere generalsekretær i FN; og hans parti beholdt kontrollen over kongressen. En av de første handlingene til den nyvalgte nasjonalforsamlingen var å utstede amnesti for alle medlemmer av Perus politi og militære styrker anklaget eller dømt for menneskerettighetsbrudd mellom 1980 og 1995.
I sin andre presidentperiode undertegnet Fujimori en fredsavtale med Ecuador over en grensetvist som hadde pågått i over hundre år. Avtalen åpnet for internasjonale midler for utvikling av grenseregionen. Fujimori avsluttet også uløste saker med Chile, Perus sørlige nabo; problemer som hadde vært uløst siden avtalen i Ancón i 1883.
Fujimoris gjenvalg var imidlertid et vendepunkt i hans karriere. Etter flere år med økonomisk stabilitet og mindre terrorisme begynte peruanerne nå å bekymre seg mer om menneskerettigheter, pressefrihet og kvaliteten på demokratiet. Det ble også mer fokus på det økende antall misligheter som involverte Fujimoris sjef for etterretningstjenesten, Vladimiro Montesinos, og som førte til Fujimoris avgang i 2000.
Kandidat for valget i 2000 Fujimori erklærte seg som presidentkandidat for en tredje periode til valget i 2000, på tross av at dette var tvilsomt i henhold til konstitusjonen.New York Times: Peru's Chief to Seek 3rd Term, Capping a Long Legal Battle, December 28, 1999 Han ble erklært vinner den 28. mai, i en storm av anklager om uregelmessigheter ved valget. Som en forsonende gest utnevnte han den tidligere opposisjonslederen Federico Salas som ny statsminister, og holdt de fleste av sine tidligere ministre utenfor regjeringen. Opposisjonspartiene i kongressen var imidlertid ikke fornøyd med dette og fortsatte sine protester.
Opposisjonslederen Alejandro Toledo kjempet for å få valget annullert, og korrupsjonsskandalen rundt sjefen for sikkerhetstjenesten SIN, Vladimiro Montesinos, ga bensin til bålet.
Den 14. september 2000 sendte TV-stasjonen «Canal N» en video hvor Montesino gir kongressmannen Alberto Kouri US $ 15 000 for å gå over til presidentens parti Perú 2000. Saken var ødeleggende for Fujimori; den 16. september bestemte han at det skulle holdes et nytt valg og erklærte at han ikke stilte som kandidat.
Den 10. november godkjente kongressen anmodningen fra Fujimori om nyvalg den 8. april 2001. Fujimori forlot Peru den 13. november for et statsbesøk i Brunei hvor han skulle delta i et møte i Asia-Pacific Economic Cooperation. Den 16. november tok Valentín Paniagua over som leder av kongressen etter et mistillitsforslag mot lederne som var lojale mot Fujimori. Den 17. november reiste Fujimori videre til Tokyo, hvor han erklærte at han gikk av som Perus president. Regjeringen gikk av den 19. november og den 21. november ble Paniagua interimspresident inntil valgene i april. Den peruanske kongressen hadde da også erklært Fujimori «moralsk uegnet» til å styre.Peruvian graffiti: Fujimori Era
Antiterrorisme