Dionysos - hos romerne kalt Bacchus - var gud for vin, vinhøst og ekstase i gresk mytologi. Han regnes blant de tolv olympiske guder.Tortzen, Chr. Gorm: «olympiske guder» i Den Store Danske på lex.dk Selv om han var sønn av Zevs og Semele, datter av kong Kadmos og gudinnen Harmonia, som selv var datter av Ares og Afrodite, ble han ikke ansett som noen hero (helt).I gresk mytologi betegner begrepet hero en «halvgud», halvt gud, halvt menneske. I stedet ble han opphav til dityramben, som opprinnelig var en hyllest til Dionysos, komedien og tragedien. Maria Mavromataki: Greek mythology (s. 100), forlaget Haitali, Athen, 1997 Hans prestinner het mænader.
Navnet hans på tavler med inskripsjoner i Linear B viser at han ble dyrket fra 1500 til 1000 f.Kr. i mykensk kultur. Andre spor fra en form for dionysisk kult har blitt funnet oldtidens minoiske Kreta.Kerényi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, (via Google Books), Princeton: Bollingen Hans opprinnelse er usikker, og kulten hans tok mange former; en del beskrivelser i antikke kilder nevner en trakisk bakgrunn, andre gresk.McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought, Allsworth press, ss.118-121Winnington-Ingram, Reginald Pepys (1980): Sophocles: an interpretation, Cambridge University Press, s.109Archibald, Zofia H. i Tsetskhladze, Gocha R., red. (1999): Ancient Greeks west and east, Brill, 1999, s. 429 ff. I en del kulter kommer han fra Asia; i andre fra Etiopia. Han er en åpenbaringsgud, «guden som kommer», og hans utenlandske opphav kan ha vært en vesentlig del av hans kult. Han ble en betydelig og populær figur i gresk mytologi og gresk religion i antikken, og er i noen gudelister inkludert blant de tolv olympere. Hans festivaler ble den drivende kraften bak utviklingen av gresk drama og teater. Han er et eksempel på en døende gud.Dionysus, Greekmythology.comBurkert, Walter (1985): Greek Religion, ss. 64, 132 thumb|upright|left|Mosaikk av Dionysos' gjenkomst, romersk mosaikk fra Tunis. De tidligste kultbilder av Dionysos viste en voksen mann med skjegg, kappe og en stav dekorert med furukongler på toppen, kjent som thyrsos. Senere bilder viser ham uten skjegg, sensuell, naken eller halvnaken, som en androgyn ungdom, og litteraturen beskriver ham som kvinnelig eller «mann-kvinnelig».Otto, Walter F. (1995): Dionysus Myth and Cult. Indiana University Press. ISBN 0-253-20891-2. I sin fullt utviklede form viste de sentrale kultbildene hans triumferende, opprørske eller kaotiske ankomst eller tilbakekomst som om fra et sted bortenfor grensene til den kjente og siviliserte verden. Hans prosesjon (thiasos) besto av ville kvinnelige tilhengere, mænadene, og av falliske, skjeggete satyrer. En del var utstyrt med thyrsos, noen danset eller spilte musikk, og guden selv ble trukket i en stridsvogn, vanligvis av eksotiske villdyr som løver eller tigre, og iblant fulgt av skjegget, fordrukken Silenos. Denne prosesjonen antas å være kultmodellen for mennesker som dyrket de dionysiske mysterier, og deltok i hans fester to ganger i året, såkalte dionysia, skildret i Evripides' tragedie Bakkantinnene, som er den mest utførlig kilden til kunnskap om Dionysos og kulten rundt ham. I sine trakiske mysterier bar han en bassaris eller rødrevskinn, symbolet på et nytt liv. I byreligionen beskyttet han dem som stod utenfor samfunnet, og symboliserte således alt kaotisk, farlig og uforutsigbart, alt som unnslapp fornuften og bare kan tilskrives de gudenes uransakelighet.Danielou, Alain: Gods of Love and Ecstasy, s. 15 Han representerte således en mulig farlig og opprørsk kraft i det antikke greske samfunnet.
Navnet Bacchus (gresk: Βάκχος, Bakkhos) som romerne overtok,På gresk «både dyrkerne og gudene er kalt Bacchos». Burkert, (1985): Greek Religion, s. 162. For innvielse som Bacchus, se Euripides: Bakkantinnene, linje 491. For guden, som også er Dionysos, se Sofokles: Kong Ødipus, linje 211 og Euripides: Hippolytus, linje 560. ga navn til hans ekstatiske raseri, bakkheia. Hans thyrsos var tidvis omviklet med eføy og dryppet av honning. Den var også et våpen til bruk mot dem som motsatte seg hans kult og den frihet han representerte. Han er også en frigjører, Eleutherios, hvis vin, musikk og ekstatiske danser frigjorde hans tilhengere fra selvbevisst frykt og bekymringer, og motvirket øvrighetens undertrykkelse. Deltagerne i hans mysterier ble besatt av guden selv.Sutton, s.2, nevner Dionysos som Frigjøreren i tilknytning til byfestivalen Dionysia. I Euripides' Bakkantinnene, linjene 379-385 (oversatt fra engelsk): «Han holder denne posisjonen, å delta i dansene, å le med fløyten, og bringe en slutt til bekymringene, når som helt vindruenes fryd kommer til gudenes fester, og eføybehengte gjestebud begerbodene sover over menneskene.» Hans kult var også en «sjelenes kult»; hans mænader matet de døde gjennom blodofringer, og han fungerte som et guddommelig mellomledd mellom levende og døde.Riu, Xavier (1999): Dionysism and Comedy, Rowman and Littlefield, s. 105 ff. 350px|thumb|Dionysisk prosesjon på marmorsarkofag som muligens antyder at den avdøde var innviet i de dionysiske mysterier. I én versjon var Dionysos sønn av Zevs og Persefone eller Demeter, således helt og holdent guddommelig, delvis ktonisk og muligens identisk med Iakkhos i de eleusinske mysterier. Således kan Dionysos også forstås som en synkretisme av lokal gresk naturguddom og en mer mektig (utenlandsk) gud fra Trakia eller Frygia som SabaziosTurner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001): Dictionary of Ancient Deities, s. 152 eller Zalmoxis.Turner, Patricia & Coulter, Charles Russell (2001): Dictionary of Ancient Deities, s. 520
Etymologi thumb|Bacchus, maleri av Caravaggio, ca. 1595 Elementet dio- har blitt knyttet siden antikken med Zevs (genitiv Dios). Den tidligste dokumenterte formen av navnet er mykensk språk di-wo-nu-so, skrevet i Linear B, en syllabisk (stavelsesdannende) skrift, formodentlig for /Diwo(h)nūsos/, og er funnet på to tavler ved mykenske Pylos og datert til 1200- eller 1100-tallet f.Kr.Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, 99ff: «Men overraskende opptrer Dionysos to ganger ved Pylos, i formen Diwonusos, begge ganger irriterende på fragmenter, slik at vi har ingen måter å verifisere hans guddommelighet.»Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages
Senere varianter omfatter Dionūsos og Diōnūsos i Boiotia; Dien(n)ūsos i Thessalia; Deonūsos og Deunūsos i Jonia; og Dinnūsos i Aeolis, foruten andre varianter. En forstavelse Dio- er funnet i andre navn, som de til dioskurene, og kan være avledet fra Dios, genitivformen av navnet til Zevs.Dette er synet til Garcia Ramon (1987) og Peters (1989), oppsummert og støttet i Janda (2010:20).
Forskerne Janda (2010), som følger Peters (1989) ser verbale forstavn i diemai «å jakte, hastig, drive fram». Det andre elementet -nūsos er assosiert med fjellet Nysa, det påståtte fødestedet for guden i gresk mytologi og hvor han ble fostret av nymfer (nysiadene),Fox, s. 217, «Ordet Dionysos er delbar i to deler, det første opprinnelig Διος (det vil si Ζευς), mens det andre er av ukjent betydning, skjønt kanskje forbundet med navnet til fjellet Nysa som figurer i fortellingen om Lykourgos: (...) da Dionysos hadde blitt gjenfødt fra Zevs' lår, og Hermes overdro ham til nymfene på fjellet Nysa som ga ham maten til gudene og gjorde ham udødelig.» men i henhold til Ferekydes av Syros var nũsa et arkaisk ord for «tre».Vitnemål fra Ferekydes i et fragment, FGrH 3, 178, fra tidlig på 400-tallet f.Kr. i sammenhengen med en diskusjon om navnet Dionysos: "Nũsas (acc. pl.), he [Pherecydes] said, was what they called the trees."
Kulten til Dionysos var tett assosiert med trær, særlig fikentreet, og en del av hans tilnavn viser dette, slik som Endendros, «han er i treet», eller Dendritēs, «han er treet». Peters foreslår den opprinnelige meningen som «han som løper blant trærne», eller det til en «løper i skogen». Janda (2010) aksepterer denne etymologien, men foreslår en mer kosmologisk fortolkning av «han som henger over(verdens-)treet». Denne fortolkningen forklarer hvordan «Nysa» kunne bli omfortolket fra en mening av «tre» til navnet til et fjell: Axis mundi (den kosmiske akse) i den urindoeuropeisk religion er representert både som et verdenstre og som et verdensfjell.Se Janda (2010), ss. 16-44 for en detaljert redegjørelse.
Mytologi Fødsel thumb|350px|Toppen av denne romerske sarkofagen viser Dionysos' fødsel. Midt på kommer barnet ut av Zevs lår. Dionysos hadde en merkelig fødsel som gjør det vanskelig å passe ham inn i den olympiske gudeverden. Hans mor var en vanlig, dødelig kvinne, Semele, datter av Kadmos av Theben, og hans far var Zevs, gudenes konge. Zevs' hustru Hera oppdaget affæren mens Semele var gravid. Hera tok skikkelsen av ei gammel kone (i andre fortellinger som en amme) og ble venn med Semele som betrodde henne at ingen annen enn Zevs var den faktiske faren til hennes ufødte barn. Hera lot som om hun ikke trodde henne, og plantet tvilets frø i Semeles sinn. Nysgjerrig forlangte Semele av Zevs at han avslørte seg selv i all sin herlighet som bevis på at han var guddommelig.
Selv om Zevs bønnfalt henne om ikke å be om dette, insisterte hun og han gikk med på det. Derfor kom han til henne i stråler av lyn, men dødelige kunne ikke se på en utilslørt gud uten å dø, og hun gikk til grunne i det påfølgende flammehavet. Zevs reddet Dionysos i fosteret og sydde ham inn i sitt lår. Noen få måneder senere ble Dionysos født på fjellet Pramnos på øya Ikaria ved at Zevs slapp fri det nå fullt utvokste barnet fra sitt lår. I denne versjonen har Dionysos to mødre (Semele og Zevs) for sin fødsel, derav tilnavnet dimētōr («av to mødre») assosiert med at han er født to ganger.
I en versjon fra Kreta av den samme fortellingen i henhold til Diodorus Siculus,Diorodus V 75.4, notert av Kerényi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life (Princeton University Press), «The Cretan core of the Dionysos myth», s 110, note 213 og ss. 110-114. var Dionysos sønn av Zevs og Persefone, dronningen av den gresk underverden. Diodorus' kilder identifiserte moren tvetydig som Demeter (mor til Persofone).Diodorus III 64.1, også merket av Kerény, s. 110, note 214. En sjalu Hera forsøkte også her å drepe barnet, denne gangen ved å sende titanere for å slite barnet i småstykker etter å ha lokket det til seg med leker. Det er sagt at han ble hånet av titanerne som ga en thyrsos, en stang av fenikkel, istedenfor hans rettmessige septer.Damascius: Commentary on the Phaedo, I, 170, se oversettelse hos Westerink (2009): The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, vol. II (The Prometheus Trust, Westbury) Zevs slo titanerne til støv med sin lynstråler, men kun etter at titanerne hadde spist alt av Dionysos unntatt hjertet som ble reddet av henholdsvis (alt etter som) Athene, Rhea eller Demeter. Zevs tok hjertet og la det i sitt lår for å gjenskape Dionysos, således ble han igjen «født to ganger». Andre versjoner hevder at Zevs gjenskapte ham i livmoren til Semele, eller ga Semele hjertet som hun spiste og således ble gravid med Dionysos.
Gjenfødelsen i begge versjoner er hovedgrunnen til at Dionysos ble dyrket i mysteriereligioner da hans død og gjenfødsel var hendelser av mystiske ærefrykt. Denne fortellingen ble åpenbart benyttet i flere gresk og romerske kulter, og varianter av den er funnet hos Kallimakhos og Nonnos som viser til denne Dionysos med tittelen Zagreos.
Myten om lemlestingen av Dionysos av titanene er også hentydet til av Platon i hans Phaedo (69d) hvor Sokrates hevder at innvielsene i de dionysiske mysterier er lik de som går langs den filosofiske vegen. Sene nyplatonister som Damaskios undersøkte implikasjonene av denne påstanden.Damascios: Commentary on the Phaedo, I, 1-13 and 165-172, se i oversettelse av Westerink (2009): The Greek Commentaries on Plato's Phaedo, bind II, The Prometheus Trust, Westbury
Barndom på fjellet Nysa