Den allierte okkupasjonen av Tyskland startet i 1945 etter at Nazi-Tyskland ble beseiret i andre verdenskrig og de største av de allierte statene som vant krigen overtok kontrollen over statene som hadde tapt krigen.

Etter at de allierte hadde nedkjempet Nazi-Tyskland under andre verdenskrig ble landet delt inn i fire okkupasjonssoner. Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen hadde kontroll over hver sin okkupasjonssone. Oppdelingen av landet ble ratifisert under Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945). Høsten 1944 hadde USA, Storbritannia og Sovjetunionen (uten Frankrike) blitt enige om oppdelingen av okkupasjonssonene ved London-protokollen. De tyske områdene øst for Oder-Neisse-linjen ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, der Polen annekterte den sørlige delen og Sovjetunionen den nordlige. Disse territoriale endringene bidro til at Polen ble forflyttet vestover. I løpet av de siste ukene av andre verdenskrig hadde amerikanske styrker klart å avansere forbi den avtalte grensen for de fremtidige okkupasjonssonene. Amerikanerne hadde kontroll over områdene de hadde inntatt som var tildelt den sovjetisk sonen i 2 måneder før de trakk seg ut i juli 1945.What Is to Be Done? Time, July 9, 1945 Berlin skulle etter planen administreres i fellesskap av de fire okkupasjonsmaktene og ble inndelt i fire sektorer som hver av okkupasjonsmaktene hadde ansvar for.

Den allierte militære okkupasjonen ble formelt avsluttet med opprettelsen av de to tyske statene i 1949. Grunnloven for forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) ble erklært 23. mai 1949 og DDR ble erklært 7. oktober 1949. I Vest-Tyskland ble i 1949 den militære ledelsen erstattet av en sivil høykommissær med sete i Bonn.

Okkupasjonsmaktene hadde etter 1949 fortsatt kontroll over sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk og utenrikshandel, gjennom okkupasjonsstatuttet. Okkupasjonsstatuttet ble opphevet ved inngåelsen av Parisavtalene av 1954. Okkupasjonen var endelig over 5. mai 1955 da «generalavtalen» (engelsk: General Treaty, tysk: Deutschlandvertrag eller Vertrag über die Beziehungen zwischen der Bundesrepublik Deutschland und den Drei Mächten) trådte i kraft. Unntaket var Berlin der den allierte okkupasjon ble avsluttet i 1990 med To-pluss-fire-avtalen.

Okkupasjonsorganisasjonen besto til 1954. Det ble bygget opp en egen vesttysk grensevaktstyrke tidlig på 1950-tallet, under ledelse av Theodor Blank (Blank-kontoret). Grensevaktene besto til dels av offiserer og befal med erfaring fra andre verdenskrig. Et eget vesttysk forsvar, Bundeswehr, ble opprettet 12. november 1955 med personell blant annet fra grensevaktestyrken. Da vestmaktene i 1955 ga Forbundsrepublikken utenrikspolitisk suverenitet tok de forbehold for Berlins spesielle status. Tilsvarende tok Sovjetunionen forbehold da DDR fikk suverenitet i 1955. Berlins status forble da som i avtalene fra 1945.

Saarland hadde fra 1947 vært en republikk i union med Frankrike, og sluttet seg i 1957 til Forbundsrepublikken. I 1955 overtok DDR fra Sovjetunionen kontrollen med sivil trafikk over DDRs grenser og sonegrensen i og rundt Berlin samt langs forbindelsesveiene mellom Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Kontroll med militær trafikk til og fra Vest-Berlin skulle utføres av sovjetiske styrker.

Bakgrunn

På Teherankonferansen i 1943 ble det skissert planer for okkupasjon og oppdeling av Tyskland i soner etter krigen. Clement Attlee ledet en kommisjon (Rådgivende kommisjon for Europa) som planla hva som skulle skje etter en tysk kapitulasjon. Detaljerte planer for Tyskland etter en fremtidig kapitulasjon ble utarbeidet i London av USAs og Sovjetunionens ambassadører sammen med det britiske utenriksdepartementet. I London-protokollen av 12. september og 14. november 1944 fastsatte Storbritannia, USA og Sovjetunionen okkupasjonen av Tyskland etter krigen basert på forslag fra Attlees kommisjon. Protokollens først punkt fastslo: «Tyskland innenfor de grensene som bestod den 31. desember 1937, skal deles i tre soner, som stormaktene okkuperer og i særområdet Berlin som blir stil under de tre makters okkupasjonsmyndighet.» Protokollen fastslo i punkt 5 at Berlin skulle administreres av en fellesalliert myndighet bestående av offiserer fra hver av de tre stormaktene. Under Jaltakonferansen i februar 1945 ble Frankrike inkludert blant okkupasjonsmaktene og ble tildelt en sone opprinnelig tiltenkt britisk og amerikansk okkupasjon. I juni 1945 ble de fire enige om at alle fire skulle ha rett til å stasjonere styrker i Berlin, men det ble forble et stridsspørsmål om vestmaktene skulle ha fri adkomst gjennom sovjetisk sone til Berlin. Den politiske kontrollen over Tyskland ble videre fastlagt i Berlinerklæringen (1945) av 5. juni og i Potsdamavtalen av 2. august 1945. Ved Berlinerklæringen overtok de allierte den øverste myndighet i Tyskland.Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. International & Comparative Law Quarterly, 6(1), 83-102.

I september 1944 skisserte Morgenthau en plan for oppdeling og avmilitarisering av Tyskland etter krigen.

Forberedelsen til okkupasjon ble blant annet gjort av USAs Office of Strategic Services (senere kjent som CIA). Arbeidet involverte blant annet eksiltyskere som Hajo Holborn.

Under alliert fremrykking i Tyskland våren 1945 ble okkupasjonsplanen fra 1944 i hovedtrekk fulgt. På kapitulasjonstidspunktet hadde britiske og amerikanske styrker erobret 1/3 av det som var tiltenkt sovjetisk okkupasjon, mens hele Berlin ble okkupert av sovjetiske styrker. Etter korrespondanse mellom Truman og Stalin trakk amerikanske styrker seg i løpet av sommeren 1945 tilbake til områdene som var avtalt. Churchill gjorde motvillig samme avtale for britiske styrker. Britiske og amerikanske styrker skulle ha fri adgang til Berlin i luften, på vei eller på jernbane gjennom sovjetisk sone.

Da Tyskland kapitulerte 7. og 8. mai 1945 opphørte Tyskland i praksis å eksistere som selvstendig stat, og de fire okkupasjonsmaktene overtok ledelsen av landet. For denne ledelsen gjaldt det to grunnprinsipper: hver av de øverstkommanderende, Eisenhower, Montgomery, Zjukov og Tassigny var innenfor sitt lands okkupasjonssone, kun ansvarlig overfor sine egne regjeringer. I saker som gjaldt hele Tyskland opptrådte de fire som et kollektivt beslutningsorgan, det allierte kontrollrådet. Beslutningene i rådet måtte treffes enstemmig. En rekke beslutninger om skatter ble truffet i enstemmige vedtak i kontrollrådet.

Territorier annektert av Tyskland 1938-1945 Alle territorier annektert av Østerrike og Tsjekkoslovakia før krigen ble returnert. Memelland som ble annektert fra Litauen før krigen ble annektert av Sovjetunionen under den administrative enheten Litauen SSR. Alle områder som Tyskland annekterte under krigen fra Frankrike, Belgia, Luxembourg, Polen og Jugoslavia ble returnert til sine respektive stater.

Okkupasjonssoner

+ Areal og folketall (1950) etter soner Sone Områder Folketall(millioner)Areal (km2) Britisk Schleswig-HolsteinHamburgNiedersachsenNordrhein-Westfalen 22,397700 Amerikansk BayernWürttemberg-BadenHessenBremen 17,3107500 Fransk Rhein-PfalzBadenWürttemberg-Hohenzollern 5,140200 Sovjetisk BrandenburgMecklenburg 17,3107200FellesBerlin3,2890 Den amerikanske sonen

Den amerikanske sonen bestod av Bayern og Hessen i Sør-Tyskland og de nordlige delene av dagens delstat Baden-Württemberg. Havnebyene Bremen og Bremerhaven ved nordsjøen ble også satt under amerikansk kontroll. Hovedkvarteret til den amerikanske militæradministrasjonen holdt til i Poelzig-bygningen i Frankfurt am Main. I løpet av sommeren 1945 ble mange av de amerikanske soldatene som var i Tyskland og resten av Europa sendt tilbake til USA, der mange av dem ble sendt videre til krigen i Stillehavet.

Den britiske sonen

I den siste uken av krigen inntok den britiske hæren områder som skulle være en del av den sovjetiske okkupasjonssonen. I likhet med USA trakk Storbritannia seg ut av disse områdene i juli 1945. Kontrollkommisjonen for Tyskland - britisk element (CCG/BE) ga noen av sine områder til den sovjetiske sonen. Amt Neuhaus i provinsen Hannover og noen enklaver og utkant områder av Fristaten Braunschweig. Det foregikk også forveksling av landområder mellom britisk kontrollerte Holstein og sovjetisk kontrollerte Mecklenburg under Barber-Lyashchenko avtalen.

Innad i den britiske sonen omorganiserte kontroll kommisjonen den geografiske inndelingen til flere tyske delstater. Schleswig-Holstein ble i 1946 skapt ut av Provinsen Schleswig-Holstein, mens Niedersachsen ble opprettet etter en sammenslåing av Fristaten Braunschweig, Fristaten Oldenburg, Fristaten Schaumburg-Lippe og provinsen Hannover i 1946. Samme år ble Nordrhein-Westfalen skapt etter en sammenslåing av Fristaten Lippe, Provinsen Westfalen og den nordlige delen av Provinsen Rhinland. I 1947 ble den tyske byen og delstaten Bremen en enklave av den amerikanske sonen i den britiske.

Norge bidro med vel 4000 soldater i Tysklandsbrigaden under britisk kommando. Brigaden var først stasjonert i Hannover, senere i Schleswig-Holstein. Den norsk brigaden ble trukket ut i 1953. Danmark bidro med en tilsvarende styrke til den britiske okkupasjonen.

Den franske sonen

Den franske sonen bestod av to nesten sammenhengende soner i det vestlige Tyskland langs den franske grensen. Sonene møttes bare på et punkt langs elven Rhinen. Saarland var til å begynne med en del av den franske okkupasjonssonen. I begynnelsen av 1946 satte Frankrike gruvene i Saarland under tvangsadministrasjon, og mot slutten av året ble hele Saarland omfattet av en tollsone adskilt fra resten av den franske sonen. Den franske sonen avga flere ganger på slutten av 1940-tallet mindre landområder til Saarland. Den tyske enklaven til Sveits, Büsingen am Hochrhein ble administrert av den franske sonen. Den sveitsiske regjeringen gikk med på at et mindre antall franske tropper kunne passere gjennom landet for å opprettholde lov og orden i Büsingen.

Saarland

Saarland ble i 1947 utskilt fra den franske sonen, og etablert som en autonom republikk under Frankrike. Etter en folkeavstemningen i 1955 ble Saarland om innlemmet i Forbundrepublikken Tyskland som den tiende delstat.

Den sovjetiske sonen

Den sovjetiske sonen inkorporerte de tyske delstatene Sachsen-Anhalt, Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen, Sachsen, og Brandenburg. Den sovjetiske militæradministrasjonen i Tyskland var lokalisert i Karlshorst i bydelen Lichtenberg i Berlin.

Mindre soner Den belgiske sone

Den belgiske okkupasjonssonen var en del av den britiske sonen, og okkuperte det tyske området ved den belgiske grensen inkludert Köln. Til å begynne med var de underlagt britisk kommando, men fra 1946 fikk belgierne autonomi. De belgiske styrkene i Tyskland bestod av soldater fra de frie belgiske styrker og Brigade Piron. De belgiske styrkenes kommandant het Jean-Baptiste Piron.

Den luxembourgske sonen

Fra november 1945 ble Luxembourg tildelt et område i den franske sonen. Luxembourg hadde tropper stasjonert i Bitburg og Saarburg. De siste luxembourgske troppene forlot Tyskland i 1955.

Berlin

Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. De tre vestlige okkupasjonsmaktene regnet ikke Berlin som del av den sovjetisk okkupasjonssonen. Et alliert organ (kommandantura) sammensatt av kommandanter for de fire sektorene skulle sammen lede administrasjonen av Berlin. Fra 7. juli 1945 gikk formannskapet i kommandanturaen på omgang mellom de fire etter en 15 dagers turnus. Innenfor de 15 dagene var formannen øverste militære sjef for Berlin