De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte på slutten av andre verdenskrig for å redde skandinaver (dansker og nordmenn) av ikke-jødisk opphav som satt i tyske konsentrasjonsleirer, eller som av andre grunner trengte hjelp til å unnslippe krigsområdet. Organisatorene ønsket å få hentet ut alle, men jødiske skandinaver (dansker og nordmenn) ble stort sett ikke tatt med på grunn av nazistenes holdning til det såkalte «jødespørsmålet». Navnet på aksjonen kom av at bussene som ble samlet til oppdraget, var malt helhvite. På taket, siden, foran og bak var det påmalt røde kors og svenske flagg, for at bussene ikke skulle bli tatt for militære mål, noe som også var årsaken til den hvite grunnfargen.
Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.
Skandinaviske politiske fanger hadde første prioritet, men også svenske kvinner og barn som bodde i Tyskland skulle hentes ut. Hvis det var mulig kunne man, i tillegg til disse, ta med andre. Aksjonen var en stor humanitær suksess og reddet livet til mange fanger, men den er òg blitt kritisert for å være for ensidig rettet mot skandinaver, for at den ikke i samme grad hjalp fanger av andre nasjonaliteter, og for dens transporthjelp til det tyske SS.
Av omkring 770 jøder deportert fra Norge overlevde omkring 30, og av disse ble to eller tre hentet av de hvite bussene:Aftenposten 8.5.1985. Leif Wolfbergs kartotekkort ble endret til «nordmann» slik at han kom med fra Sachsenhausen. Josef Berg kom også med.Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995
Skandinaviske fanger i Tyskland Danmark og Norge ble invadert av Tyskland 9. april 1940, og allerede i juni ble den første norske fangeleiren opprettet; Ulven leir utenfor Bergen. Etter hvert som motstanden mot okkupasjonen økte ble stadig flere nordmenn arrestert. De fleste ble holdt fanget i Norge, men etter hvert ble, av ulike årsaker, tusenvis av nordmenn sendt til leirer og fengsler i Tyskland og Polen – de første allerede høsten 1940. I Danmark begynte arrestasjonsbølgen og deportasjonene først for alvor med samarbeidsregjeringens avgang 29. august 1943.
De skandinaviske fangene i Tyskland var delt i ulike kategorier, fra såkalt sivilinternerte som bodde sivilt og hadde en viss frihet til NN-fanger (Nacht und Nebel, «natt og tåke») som skulle arbeides til døde. Etter hvert som den skandinaviske fangebefolkningen i Tyskland økte, ble det organisert hjelpearbeid. De norske sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, oppsøkte fanger, hjalp dem med mat og formidlet brev til familie i Norge og Danmark. Hiltgunt Zassenhaus var fast tolk ved fangebesøk og gjorde en stor innsats for deres vel. Vogt-Svendsen knyttet også kontakt med de sivilinternerte på godset Gross KreutzHjort og Seip ble frigitt fra tysk fangenskap, men på betingelse av at de og deres familier ble i Tyskland til krigen var over – såkalt sivilinternering. Hjorts familie i Tyskland ordnet med opphold på godset Gross Kreutz som Hjorts fetter Bodo von der Marwitz eide og stilte til disposisjon., familiene Hjort og Seip. Våren 1944 arbeidet den norske regjeringen i London med planer for redning av fanger fra Tyskland etter en alliert okkupasjon av landet. Planene tok utgangspunkt i at løslatte fanger skulle transporteres ut sjøveien etter at Tyskland var under alliert kontroll. Samtidig opprettet en del nordmenn i Stockholm på eget initiativ «Den midlertidige fangehjelp». Pressemannen Odd Medbøe reiste fra Berlin til Norge i 1944 og formidlet da kontakt mellom gruppen i Gross Kreutz og «fangeledelsen» i Sverige. Senere ble denne hemmelige formidlingen overtatt av svensk utenrikstjeneste. I januar 1944 informerte Medbøe Ditleff om at det var etablert hemmelige norske komiteer i Berlin og Hamburg. Fra den 17. april 1944 til et tidspunkt noen uker efter invasjonen, var forbindelsen mellom den norske legasjonen i Stockholm og eksilregjeringen i London sterkt redusert på grunn av britisk «diplomatic ban». Den norske representasjonen i Stockholm måtte derfor i perioder arbeide på egen hånd uten godkjenning fra regjeringen.
Sammen med andre skandinaver utarbeidet kretsen på Gross Kreutz omfattende lister over fanger og hvor de ble holdt. Listene ble sendt til Sverige og den norske eksilregjeringen i London via den svenske ambassaden i Berlin. I Stockholm var den norske diplomaten Niels Christian Ditleff spesielt engasjert i de skandinaviske fangenes skjebne. Ved årsskiftet 1944-45 var det totale antall norske sivile politiske fanger i Tyskland rundt 8 000, i tillegg var det 1 125 militære krigsfanger.
På dansk side hadde admiral Carl Hammerich lenge arbeidet med hemmelige planer for et «Jyllandskorps» for å redde dansker og nordmenn ut fra leirene.Vi åker till Sverige, side 91,«Det var Hammerich som utarbetade planerna för en dansk Jyllandskorps efter militära linjer. Aktionen skulle vara närmast paramilitär och huvuddelen av mannskapet om cirka 425 man militärer. Hammerich räknade med att varken järnväger eller sjöfart skulle fungera i ett Tyskland på väg mot sammanbrott. Hemtransporterna av de danska och norska fångarna måste alltså ske på landsvägarna med hjälp av bussar och fiskebilar.» Hammerich hadde god kontakt med både de norske sjømannsprestene i Hamburg, kretsen på Gross Kreutz og med Ditleff i Stockholm. I 1945 var det om lag 6 000 dansker fanger i Tyskland. I løpet av 1944 gjorde danskene et omfattende planleggingsarbeid, registrerte fanger, transportressurser, forpleining og karantene for fangene ved ankomst Danmark. Hammerich besøkte Stockholm i februar, april og juli 1944 og diskuterte der planene med Ditleff.Vi åker till Sverige, side 92, «I februari, i april och i juli 1944 besökte Hammerich Stockholm och utvecklade där sina planer för Ditleff och i det sista fallet också för det nyupprättade norska Evakueringskontoret.»
Planer for evakuering I oktober 1943 var Odd Medbøe i Berlin og hadde møte med blant andre Didrik Arup Seip. Medbøe mente det var avgjørende å komme i kontakt med norske myndigheter i Stockholm slik at man var forberedt på å hjelpe de norske fangene «når katastrofen nærmet seg». Medbøe hjalp til med å opprette kontakt og den svenske journalisten Olle Ollén bidro som kurer. Minister Niels Christian Ditleff etablerte i januar 1944 «Styret for den midlertidige fangehjelp». I Berlin fordelte familiene Hjort og Seip, Bjørn Heger, Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe i en krisesituasjon. Det kom etterhvert danske fanger til Sachsenhausen og det lille norske miljøet samarbeidet med danske. Sommeren 1944 snakket de danskene om at det skulle organiseres et bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger. Carl og Borghild Hammerich hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon, men ikke tilstrekkelig bensin. Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom. I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort en redegjørelse om fangenes situasjon og behovet for evakuering; Seip leverte notatet til den svenske legasjonen. Minister Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.
Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av Paul Rosbaud, spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i Buchenwald om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg. Wanda Heger hadde også et møte med grev Folke Bernadotte i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.
Ditleff forhandlet i januar 1945 med den svenske utenriksministeren og med prins Carl (president i svensk røde kors) og Folke Bernadotte i svenske røde kors. Planen om evakuering med norske skip fra nordtysk havn (foretrukket av myndighetene i London) var ikke mulig å gjennomføre. Alternativet var da en ren svensk operasjon og forberedelsene til en slik var allerede gjort. Ditleff mente at operasjonen burde være i regi av svensk røde kors. Tidlig i februar mente Ditleff at det straks måtte forhandles med tyske myndigheter på grunn av situasjonen i Tyskland og faren for at fangene ville bli likvidert. Ditleff informerte Bernadotte om antall norske fanger på forskjellige steder og om «Jyllandskorpset» planlagt sommeren 1944. Ditleff anbefalte Bernadotte å søke råd hos nordmennene i Groß Kreutz. Seip møtte i Bernadotte i Berlin 17. og 19. februar 1945 og overleverte mer informasjon om norske fanger og mulige evakueringsopplegg. Evakuering til Sverige, Norge/Danmark eller til Sveits ble skissert. Bernadott forhandlet med Himmler disse dagene og Himmler gikk med på å samle skandinaviske fanger i en leir (Neuengamme i Hamburg) under tilsyn av svensk røde kors. Felix Kersten ba om at fangene i Neuengamme skulle slippes videre og ba Himmler være velvillig i forhandling med Bernadotte særlig når det gjaldt kvinner og barn.
Evakuering eller «stay put»? Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra SHAEF (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major Johan Koren Christie den 23. september utarbeidet et PM om dette; fangene skulle «stay put», altså vente inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt; Johan Bernhard Hjort skrev en rapport hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert, og skrev så:
Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes; forslaget ble imidlertid først kjølig mottatt. Det ble ansett for å være en norsk jobb, og man var lite innstilt på å gi svenskene noen mulighet til å utmerke seg ved krigens slutt.
I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra Londonregjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det svenske utenriksdepartementet for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve Folke Bernadotte som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30. november notatet «Momenter til svensk aksjon for fangehjelp» til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ. Den 29. desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.
Mens Ditleff forsøkte å påvirke Londonregjeringen fikk danskene tysk tillatelse til å hente ut fanger. De første var danske politimenn fra Buchenwald, og den første transporten gikk den 5. desember.Sandheden om de hvide busser, side 21 Frem til slutten av februar 1945 hentet danskene med egne kjøretøy hjem 341 fanger, de fleste av dem syke. Disse transportene ga danskene verdifulle erfaringer som senere skulle komme de hvite bussene til gode.