Cixi, skrevet 慈溪, er et byfylke i provinsen Zhejiang i Kina.
thumb|Offisielt portrettmaleri av enkedronning Cixi, malt av Katharine Carl i 1903. Enkekeiserinne Cixi (kinesisk: 慈禧太后, pinyin: Cíxī Tàihòu, Wade-Giles: Tz'u-Hsi, født 29. november 1835 i Beijing, død 15. november 1908 i Beijing) var en mektig og karismatisk person som var de facto-leder av Qing-dynastiet og styrte Kina, med viktige avbrudd, i perioden fra 1861 og frem til sin død i 1908.
thumb|Enkekeiserinne Cixi (1835-1908) Ukjent fødselsnavn Utover hennes fødselsdato er det ikke meget som er kjent om hennes bakgrunn. Man kjenner for eksempel ikke hennes fødenavn; Cixi er et navn hun fikk langt senere. Det var ikke vanlig i mandsjuhoffkretser å omtale den indre krets ved deres navn. På den tid da hun ble tatt med i betraktning som keiserlig side, ble hun omtalt som «damen Yehenara, Huizhengs datter». Dette er imidlertid ikke noe fødselsnavn, men forteller hvilken mandsjuisk klan hun stammet fra (Yèhè Nālā Shì, 叶赫那拉氏).Sterling Seagrave: Die Konkubine auf dem Drachenthron, München 1994, s. 40.
Yngre år Cixi ble født vinteren 1835, og var datter av Huizheng, en mandsjuisk adelsmann og bannermann av Det innrammede blå banner av klanen Yehenara. Dette var en klan som på 1600-tallet hadde utmerket seg i kamp mot Mingdynastiet.Marina Warner: Die Kaiserin auf dem Drachenthron. Leben und Welt der chinesischen Kaiserinwitwe Tz'u-hsi 1835–1908, Würzburg 1974, s. 16. Slektstreet hennes kan i denne linjen følges helt tilbake til bestefaren til Nurhaci, grunnleggeren av Qing-dynastiet. Palassarkivet viser at Huizheng virket i Beijing det året Cixi ble født, derav kan det sluttes at hun ble født der. De samme arkiver oppgir hennes barndomshjem til Brenselstregaten i Si pailou i Beijing (西四牌楼劈柴胡同).
Om hennes mor vet man intet; det er bare faren Huizheng man har informasjon om.
Keiserlig konkubine I 1851 ble Cixi med på utvelgelsen av konkubiner for den nye keiseren, Xianfeng-eraens keiser, sammen med seksti andre kandidater. Cixi ble en av de få utvalgte, og fikk navnet Vyrde fru Yi. Blant de øvrige utvalgte var vyrde fru Li av Tatalaklanen (senere konkubine Li), konkubine Yun av Wugiyaklanen, og konkubine Zhen av Niuhuruklanen (senere Xianfengs keisergemalinne).
I 1854 ble Cixi elevert til konkubine Yi (det var en rekke nivåer blant de keiserlige konkubiner, og vyrde fru var et stykke ned på rangstigen). I 1855 ble hun svanger. Den 27. april 1856 fødte hun Zaichun, Xianfeng-keiserens eneste sønn som overlevde småbarnsalderen. Kort etter ble hun ytterligere forfremmet på konkubinerangstigen.Keith Laidler: The Last Empress, John Wiley & Sons Inc., 2003, s. 58 ISBN 0-470-84881-2. I 1857, da sønnen fylte ett år (vestlig regnemåte), ble Cixi atter elevert, nå til edle konsort Yi. Med denne rang var hun den nest høyest rangerte i keiserens harem, bare etter keiserinnen.
Til forskjell fra mange av de andre kvinnene i haremet var Cixi kjent for sine ferdigheter i både å lese og skrive kinesisk. Dette gav henne anledning til å assistere den stadig sykdomssvekkede keiseren i det daglige arbeid. Ved mange anledninger overlot keiseren de innkomne memorialier (bønneskriv) til henne, og hun utformet så beslutninger og anbefalinger som han vurderte. Dermed ble Cixi vel fortrolig og oppdatert med rikets tilstand og anliggender, og lærte seg lederskapets kunst av keiseren. thumb
I september 1860 angrep britiske og franske tropper Beijing i de siste faser av annen opiumskrig. Som straffetiltak plyndret de det gamle sommerpalasset nordvest for byen, og deretter ble det brent ned av britene (franskmennene hadde nøyd seg med plyndring, og ville ikke delta på ildspåsettelsen). Raseringen av dette storslagne keiserlige palasset var beordret av kommandant Lord Elgin, og var direkte begrunnet med kinesernes tidligere arrestasjon av den britiske diplomaten og forhandleren Harry Parkes og torturen og henrettelsen av en rekke vestlige fanger. Xianfeng-keiseren og hans følge, blant annet Cixi, flyktet fra Beijing til det store keiserlige jaktpalasset i Rehe i Mandsjuria.Immanuel Hsu: The Rise of Modern China, 1985, s. 215. Da han fikk høre om ødeleggelsen av sommerpalasset gikk keiseren (som allerede oppviste noen tegn på det som kan ha vært demens) inn i en depresjon. Han tok til alkohol og narkotiske stoffer, og ble alvorlig syk.Edward Behr: The Last Emperor, 1987, s. 44
Etter Xiangfeng-keiserens død Xianfeng-keiseren døde den 22. august 1861 i palasset i Rehe, og da var sønnen bare 5 år gammel. Før sin død tilkalte han åtte av sine fremste ministre, ledet av Sushun, Zaiyuan og Duanhua, og utnevnte dem til formynderråd («de åtte regentministre») for den kommende barnekeiser.
Men det var flere i hoffet som var bekymret over at nettopp disse åtte skulle bli Kinas lederråd. Man mente at det var nettopp disse og andre som dem som hadde gitt keiseren katastrofale råd og ført til krig og nederlag. Cixi, som formelt var uten rolle og innflytelse, men som hadde sine evner og ønsker intakt, og keiserinnen, klarte ved list å utvirke en ordning der de selv skulle garantere for rådets beslutninger, i form av hvert sitt segl som skulle stemples over og under alle rådets dekreter. Men dermed fikk de en mulighet til å ta innersvingen på rådet.
Da den døde keiserens båre skulle føres til Beijing, klarte de to å utvirke at de selv skulle slippe å delta i sørgefølget, og fikk ta en raskere vei tilbake til hovedstaden. Der klarte de sammen med prins Gong og førsteprins Chun å forberede en maktovertagelse. Ved hjelp av de to seglene på et dekret i barnekeiserens navn klarte de å knesette en annerledes forståelse av rikets nære fortid. Regentene ble avsatt fordi de ved inkompetent embedsførsel og rådgivning hadde forårsaket det nasjonale nederlaget. Cixi fikk henrettet tre av de åtte regentministrene. Prins Gong hadde foreslått at Sushun og andre skulle henrettes med landets aller mest smertefulle metode, ved ydmykende og langsomme kutt, men Cixi avslo dette. Hun beordret at Sushun ble halshogd og at de andre to hovedministrene, Zaiyuan og Duanhua, ble gitt anledning til å begå selvmord - noe som reduserte deres vanære. Dessuten avviste hun forslaget om at ministrenes familier skulle henrettes, selv om dette var en vanlig følge av forræderi mot tronen.
Etter kuppet mot de åttes formynderråd Kuppet har i ettertid blitt kalt «Xinyou-palasskuppet» (辛酉政變) på grunn av det året i den kinesiske kalenders årssyklus (metall+hane) det fant sted i. Cixi ble regent sammen med enkekeiserinne Cian (慈安太后). De to enkekeiserinnene, med den avdøde keisers bror som rådgiver, beholdt denne posisjonen frem til 1873 da Cixis sønn, Tongzhi-keiseren（同治皇帝), ble myndig.
To år senere døde den 19 år gamle Tongzhi uten å ha fått noen sønner. Cixi brøt med den normale arvefølge og utnevnte sin tre år gamle nevø til etterfølger. De to enkekeiserinnene fortsatte som regenter inntil enkekeiserinne Ci'an døde i 1881. Da ble Cixi de facto leder av Kina. Men ettersom kinesisk keiserlig statsskikk ikke kunne håndtere noe annet, var hun og Ci'an som kvinner og enkekeiserinne nødsaget til å styre fra «bak skjermen» (垂簾聽政).
Lederskap fra «bak skjermen» Uttrykket «bak skjermen» er ikke et rent billedlig uttrykk. Under de keiserlige audienser, da de fremtredende ministre og besøkende fremla sine ærender for tronen, satt en mer eller mindre urolig barnekeiser på tronen i Sinnsdyrkelsens hall, og i bakgrunnen, bak en drapert skjerm, kunne man skimte de to keiserinnene, som man tiltalte og som spurte, diskuterte, svarte og besluttet.
En ny æra I november 1861, noen få dager etter kuppet, belønnet Cixi prins Gong (Yixin) for hans hjelp. Han ble gjort til leder for Byrået for alminnelige anliggender og interne anliggender, og hans datter ble gjort til Gurun-prinsesse, en tittel som vanligvis var forebeholdt keiserinnens førstefødte datter. Men Cixi gav ikke Yixin den absolutte politiske myndighet som prinser som for eksempel Dorgon utøvde i Shunzhi-keiserens tid. Som et av de første tiltak iverksatt fra «bak skjermen» gav Cixi (nominelt sammen med Ci'an) to viktige keiserlige edikter på keiserens vegne. Det første var at de to enkekeiserinnene skulle være de eneste beslutningstakere «uten innblanding», og det andre endret keiserens æranavn fra Qixiang (祺祥; «lykkebringende») til Tongzhi (同治; «orden og velferd»).Jung Chang: Empress Dowager Cixi, s. 51. Forfatterinnen avviser den utbredte oppfatning at en alternativ tolkning av ordet, felles styre, var ment, og identifiserer den passasjen fra Konfucius som begrepet er tatt fra: «Det er mange måter å regjere godt på, og de kan alle oppsummeres som orden og velferd, ...»
Ikke desto mindre måtte både Ci'an og Cixi støtte seg til og se seg avhengig av Storrådet og keiserhoffets komplekse beslutningsmekanismer. Når statsdokumenter innløp, ble de først ledet videre til de to enkekeiserinnene, og så tilbake til prinserådgiveren og til Storrådet. Etter å ha drøftet saken innhentet så prinsen og hans kolleger i audiens for enkekeiserinnene deres instruksjoner. Keiserlige befalinger ble så utformet, utkastene forelagt enkekeiserinnene for godkjenning, og deretter kunne ediktene gis. Slik sett kan det tildels synes som om deres rolle tidvis var heller mekaniske.
Endringer i byråkratiet Cixis entré som Kinas viktigst maktfigur kom i en tid preget av indre kaos og ytre farer og utfordringer. Følgene av annen opiumskrig hvilte tungt over landet, og Taipingopprøret raste fortsatt med stadig nye tilbakeslag for Qing-styret. Byråkratiet, både det sentrale og det regionale, var sterkt preget av korrupsjon. 1861 var et år da embedsverket skulle fremsende sine politiske rapporter over de siste tre års virke. Cixi bestemte at tiden var moden for en overhaling av byråkratiet, og innkalte alle embedsmenn over en viss rang til å avlegge sine rapporter til henne personlig. Cixi tiltok seg dermed tildels den rolle som vanligvis tilfalt Avdelingen for byråkratiske anliggender (吏部). Cixi fikk også henrettet to embedsmenn og dermed statuert et eksempel: Qingying, en militær kommandant som hadde forsøkt å bestikke seg ut av en degradering, og He Guiqing, generalguvernør (visekonge) av Liangjiang, som hadde flyktet fra Changzhou i stedet for å ha prøvd å organisere et forsvar mot de fremrykkende Taiping-opprørerne.
En annen viktig utfordring Cixi stod overfor var de sørgelige tilstandene i den mandsjuiske makteliten. Siden dynastiets tilblivelse hadde mandsjuer innehatt de aller fleste sentrale embeder i landet, og keiserne hadde generelt bare hatt forakt til overs for hankinesernes ferdigheter. Men Cixi brøt med denne lange tradisjonen, og lot landets beste militære enhet i kampen mot opprørerne lede av en hankinesisk general, Zeng Guofan. Dessuten utpekte hun i løpet av de neste tre årene hankinesere til guvernører i alle de sørlige provinsene i landet.
Seier over Taiping-opprørerne
Under general Zeng Guofans ledelse nedkjempet Hunanhæren taipingopprørerne i et stort slag ved Tianjing (dagens Nanjing) i juli 1864. Zeng Guofan ble utnevnt til markgreve, og hans bror Zeng Guoquan, sammen med Li Hongzhang og Zuo Zongtang, som alle var kinesiske generaler som hadde spilt viktige roller, ble overøst med titler og dekorasjoner. Nå som trusselen fra taipingerne var svekket, kunne Cixi vende mer oppmerksomhet mot nye indre trusler og problemer.
Svekkelsen av prins Gong En bekymring var prins Gongs økende innflytelse. Han hadde i virkeligheten støtte fra militæravdelinger landet rundt, og ledet også Storrådet og utenriksbyrået, Zongli Yamen. Selv om han lenge hadde vært en dyktig og lojal medarbeider og undersått, ble han noe av en løs kanon på dekk og mistet kanskje fokus på de store sakene og fortapte seg i småtterier.