mini|Tyssedal kraftstasjon ligger ved dype, isfrie Sørfjorden thumb|Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen. thumb|Ringedalsvatnet, Tyssedal kraftanleggs hovedmagasin, sett fra Trolltunga. Magasinet hadde en kapasitet på 222 millioner m³ i 1918. thumb|Ringedalsdammen ble forblendet håndmeislet granitt og var i sin tid en av Europas største gravitasjonsdammer. thumb|Vetlevann med dam og ventilhus thumb|left|Industrigründeren og ingeniøren Sam Eyde (1866-1940) fotografert i 1910 thumb|Tilførselstunnelene er 3,4 km og har et tverrsnitt på 9,5 og 10 m² thumb|Rørgate, ventilhus og fordelingsbasseng ved Lilletopp thumb|Fem heisespill i ventilhuset på Lilletopp thumb|left|Oljemaleri av Nils Bergslien, «Fossegrimen», på Tyssedal hotell thumb|Rørgaten hadde en brutto fallhøyde på 410 meter, netto 385 meter thumb|Turbinhallen thumb|Kontrollrommet i kraftstasjonen. Da Mågeli og Tysso II sto ferdig i 1957 og 1967 ble disse fjernstyrt fra de midterste pultene. Pulten til venstre ble installert da Oksla kraftverk erstattet Tysso I thumb|Kontrollpanel i turbinhallen thumb|Industristedet Tyssedal thumb|Odda-ledningene overførte strøm med spenning inntil 12 kV via en 6,6 km lang kraftledning mellom Tyssedal og fabrikkene i Odda. thumb|Søndre muffestasjonen for den gamle kraftoverføring fra Tysso I, ved Sleveåne. Grunnet svært bratt terreng mellom Tyssedal og Odda ble kraftlinjen lagt i tunnel på en 1200 meter lang strekning, bygget mellom 1909 og 1913. thumb|left|A/S Tyssefaldene overtok MY «Tysso» i 1949. Passasjerbåten ble brukt til transport mellom Hardangerbanen og Tyssedal. thumb|Portalbygg nord og sør (1906) med kontorer for North Western Cyanamide Company og Alby United Carbide Factory. thumb|Råcyanamidsilo og ovnhus I, oppført for North Western Cyanamide Company i 1907 (foto 2010). thumb|I ovnshus II og III (1912) på Cyanamiden er det bevart 325 Frank-Caro ovner thumb|Plateverksted og smie for Cyanamiden, oppført 1918. «Containerverkstedet» ble også brukt til reparasjon av karbidcontainere og produksjon av elektrodemantler til smelteovner. I dag huser bygget bl.a. Smelt Café. thumb|left|Ammoniakkvannfabrikken på Norsk Hydros anlegg på Notodden ble bygget 1914-1916 for å ta imot cyanamid fra Odda til videreforedling og eksport til ammunisjonsindustrien i både ententemaktene og sentralmaktene. thumb|Cyanamid- og karbidmagasinet (Dicylageret) i utmurt bindingsverk ble tegnet i november 1906 av Per Emil Perman (Civilingeniør P. E. Permans Konstruktionsbyrå) som del av Fabriksanläggningar för The Sun Gas Comp Ltd. Odda. Norge og oppført i 1907 på eksportkaien (foto 2010). thumb|Arbeiderboliger i Folgefonngata 9, 11 and 13 - i dag del av Kraftmuseet. thumb|Murboligen i Odda ble tegnet av arkitekt Egill Reimers i 1913, og oppført for The North Western Cyanamide Company mellom 1914-1915. thumb|left|MS «Lindenes», Zinkskjøyto fungerte tidligere som arbeidsrutebåt mellom Odda, Tyssedal og Zinken på Eitrheimsneset. Odda–Tyssedal industriarv ble 19. juni 2009, sammen med industristedene Rjukan/Notodden, oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.Industrihistoriske kulturminner i Rjukan, Notodden, Odda og Tyssedal mulig ny verdensarvUNESCO Tentative lists, Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal Industrial Heritage Sites, Hydro Electrical Powered Heavy Industries with associated Urban Settlements (Company Towns) and Transportation System I 2010 framholdt internasjonale verdensarvrådgivere at: Hva som gjør Odda smelteverk så viktig og sentralt i utviklingen av Norges vannkraft og banebrytende kjemiske industri til et verdensarvområde, er at her finnes, på en internasjonal og unik måte, fysiske etterlevninger av en tidlig kjemisk produksjonsprosess, som eksisterer den dag i dag. «Temming av fossene», besøkt 29. september 2015 I januar 2013 besluttet likevel Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og fase 2, det at jobbes videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016. Rjukan-Notodden industriarv ble listeført som verdensarvsted 5. juli 2015.
Historie Grunnlaget for industriutbyggingen i Indre Hardanger var billig elektrisitet fra vannkraft. Produksjon av kalsiumkarbid krevde store mengder energi, noe det bl.a. ikke var tilgang til i Storbritannia. Fra smelteproduktet kalsiumkarbid kunne man enkelt lage acetylengass. Gassen ga et kraftig lys og ble brukt i gruvene eller ved jernbanen. I 1904 stiftet den engelske industrimannen Alfred Ernst Barton selskapet The Sun gas Company Ltd. som året etter fikk aksjemajoriteten i Alby Carbidfabrikk AB i Sverige. På tross av at kapasiteten ved karbidfabrikken i Alby ble utvidet til 14000 årstonn karbid, var etterspørselen større. Barton var derfor interessert i å anlegge en fabrikk i Norge med tilgang til tilstrekkelig elektriske kraftmengder og adgang til isfri havn. Dr. Albert Petersson fikk som leder av Albyfabrikken i oppdrag å skaffe kontakt med interesserte norske kretser. Det ble opprettet kontakt med Sam Eyde og svenskene Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Eyde-konsernet tilbød seg å bygge ut Tyssovassdraget og levere Sun Gas Co de 20 000 elektriske hestekreftene de etterspurte.
Før Sun Gas Co tok den endelige avgjørelsen ble dr. Albert Peterson i februar 1906 sendt til en befaring til Odda og Tyssedal sammen med ingeniør Frans Wilhelm Bruce (1875–1956). 13. mars 1906 ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og The Sun Gas Co underskrevet i Stockholm. Konsernet skulle levere minst 18 000 HK til drift av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Sun Gas Co sikret seg rettighetene til cyanamidprosessen i Norge og inngikk avtale med engelske jernbaneselskap om levering av karbid til belysning. På dette grunnlag ble AS Tyssefaldene stiftet på Sam Eydes kontor i Kristiania den 20. april 1906, med ingeniør dr. Albert Petersson som en av stifterne. På Tyssefaldenes ekstraordinære generalforsamling den 15. juni 1906 vedtok man kontrakten med Sun Gas Co om levering av 20 000 hk (ca. 129 000 millioner kilowattimer) 25 perioders strøm fra 1. mai 1908 og 30 år fremover. Arealet for storindustri var ikke tilstrekkelig i Tyssedal så karbid- og cyanamidfabrikkene ble lagt til Odda. Byggingen av kraftanlegget startet i september 1906 og i mai 1908, tre dager etter kontrakt, og begynte leveringen av elektrisitet til fabrikken i Odda via Odda-ledningene.
Tyssedal kraftanlegg 20. april 1906 ble Aktieselskabet Tyssefaldene stiftet på ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania. Selskapets stiftere var også «viceheradshøfding» Knut Tillberg, «viceheradshøfding» Marcus Wallenberg, bankdirektør Knut Wallenberg, løytnant Allan Abenius, ingeniør dr. Albert Johan Petersson, direktør Fredrik Hjort og direktør Alf Scott Hansen. Selskapets første generaldirektør var Sam Eyde. Aksjekapitalen var på 700 000 kroner og for rettighetene til vassdraget Tysso betalte selskapet 420 000 kroner. Ved en kongelig resolusjon ble det allerede 10. mai 1906 gitt konsesjon til utbyggingen.
I august 1906 var aksjekapitalen utvidet til 2,5 millioner kroner. I september 1906 startet anleggsarbeidene for fullt i Tyssedal. Kalkylen for første byggetrinn var 3,1 millioner kroner. Utbyggingen av vassdraget ble ledet av ingeniør Sigurd Brinck. Arbeidsstyrken var på rundt 500 mann og første byggetrinn ble gjennomført på bare halvannet år. Anlegget omfattet da en 6 meter høy reguleringsdam og en 160 meter lang tappetunnel fra Ringedalsvatnet til Vetlevatnet, en inntaksdam ved Vetlevatnet, en 3420 meter lang og 9,5 m² stor tilførselstunnel til et fordelingsbasseng med ventilhus og to 730 meter lange rørledninger ned til kraftstasjonen.
I 1910 solgte Sam Eyde og Markus og Knut Wallenberg aksjene sine til en finansgruppe ledet av «häradshöfding» Knut Tillberg. Ragnvald Blakstad overtok som generaldirektør etter Sam Eyde. Blakstad ledet arbeidet med byggetrinn II, III og IV. I 1911 tok det engelske selskapet The Hydraulic Power and Smelting Co kontrollen over Tyssefaldene, sammen med Trollhättan Elektrochemiske Aktiebolag og Norsk Elektrisk Metalindustri på Sundløkken, tidligere ledet av Ragnvald Blakstad. Det nye selskapet ble dannet av svenskene Knut Tillberg, bankdirektør Sven Huldt og landshøvding C. Cederkrantz. Fram til januar 1914 ble aksjekapitalen utvidet til 7,2 millioner kroner. Kapitalen kom både fra Sverige, Tyskland og England.
Byggetrinn I (1906–1908) Tysso I kraftverk ble bygget opp rundt Tyssovassdraget. Nedslagsfeltet ligger på vestre del av Hardangervidda, hvor det ligger en rekke vann rundt 1200 moh. Disse har avløp til Ringedalsvatnet som ved naturlig vannstand ligger 440 moh. Like nedenfor ligger Vetlevann på rundt 415 moh. Fra Vetlevatn renner elven Tysso ned til Tyssedal og Sørfjorden.
Første byggetrinn krevde at vannstanden i Ringedalsvannet måtte reguleres, men ikke at det ble bygget dam med magasin. Ved enden av Ringedalsvatnet ble det derfor først sprengt en 160 meter lang reguleringstunnel med et tverrsnitt på 6,5–7 m². Tappetunnelen har fått navn etter ingeniør Torvald Schult som ledet arbeidet med tunnelen i 1907. Med tappetunnelen var reguleringshøyden for første byggetrinn 16 meter. Lukehuset nedenfor dammen blir også kalt «Schultsynken».
Ved enden av Vetlevatnet ble det mellom 1906-1908 bygget en 10 meter høy og 30 meter lang overløpsdam i brostein og sement med reguleringsnåler av tre. Dammen var 12 meter ved foten og 3 meter med damkronen. Like ved ble det bygget en fangdam med ventilhus og heisespill som ledet vannet inn i tilførselstunnelen.
Arbeidet med tilførselstunnelen ble satt bort til ingeniørfirmaet Strøm & Hornemann og byggeleder var ingeniør Torvald Schult, som forøvrig bare var 23 år da han fikk oppdraget. Tilførselstunnelen ble sprengt ut med innslag både fra Vetlevatnet og Lilletopp og fra 16 tverrslag langs tunnelen. Med arbeidslag på 6-10 mann ble det ved hvert tverrslag arbeidet i begge retninger. Tunnelen som lå 10 meter inn i fjellet ble drevet ut med håndbor, feisel og dynamitt. I seks av tverrslagene som ble murt igjen, ble det etablert inspeksjonsluker (mannhol) for vedlikehold. Ved fordelingsbassenget ble det sprengt ut en spyletunnel for oppsamlet sand som vannet med tiden slipte av grunnfjellet. I tilknytning til fordelingsbassenget er det også sprengt ut en svingesjakt som står i forbindelse med atmosfæren. Svingesjakten fungerer som trykkutjevningsbasseng og sikrer god reguleringsstabilitet ved raske endringer av vannstrømmen gjennom kraftverket (avslag og pådrag).
Fordelingsbassenget på Lilletopp ble i forkant murt opp med granitt lagt i betong og i bakkant sprengt ut mot fjell og tilførselstunnel. Overløpet på toppen av fordelingsbassenget lå kun 20 cm høyere enn tunnelinntak ved Vetlevatn. I bunnen av bassenget ble det lagt 5 fordelingskammer med rør til ventilhuset. Kun to av disse ble tatt i bruk i første byggetrinn.
De to rørledningene ble levert av Escher Wyss & Cie (Zürich) og hadde en brutto fallhøyde på 410 meter. De bratteste partiene i rørgaten var på rundt 60 grader. De øverste 90 meter ble levert av Moss mekaniske verksted og de nedre delene Thyssen & Co (Mülheim an der Ruhr). Rørledningene besto av seksjoner av rør i Siemens-Martin-stål som var dobbeltklinket og sveiset.
I tillegg til dette ble det bygget kaianlegg, en provisorisk kraftstasjon (Sjoarfossen kraftverk), taubaner, tjenesteboliger, brakker og en 7 km lang 12 kV høyspentlinje til Odda.