Qing har også andre betydninger.
Qing-dynastiet, før skrevet Ching-dynastiet (kinesisk: 清朝 pinyin: Qīng cháo, Wade-Giles: Ch'ing ch'ao; Mandsjuisk: 12px Daicing gurun; mongolsk: Манж Чин Улс), også kjent som Mandsju-dynastiet, var det siste keiserlige dynasti i Kina som regjerte fra 1644 til 1912. Det ble grunnlagt av en mandsjustamme fra Mansjuria som styrtet Ming-dynastiet. På 1700-tallet opplevde keiserdømmet en ny storhetstid ettersom man lyktes i å dra nytte av europeernes kolonier til økonomisk vinning. Dette ledet imidlertid til opiumskrigene (1839–1842 og 1856–1860) mot Storbritannia, kriger som kineserne tapte. Dermed ble Kina tvunget inn i handelsavtaler som gavnet britene mer enn dem. På 1800-tallet fulgte også den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kineserne tapte dem begge.
Mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makt i landet i hendene på utlendinger. Dessuten rådet indre stridigheter som følge av dårlige livsvilkår og nasjonale strømninger som ville drive ut de fremmede maktene. Dette førte til flere store opprør som Taipingopprøret (1850–1864), Nianopprøret (1853–1868) og bokseropprøret (1898–1901).
En militærrevolt i Wuchang den 10. oktober 1911 ble startskuddet for Xinhairevolusjonen, en landsomfattende revolusjon som i februar 1912 tvang den siste keiseren, Xuantong-keiseren, til å abdisere. Derpå ble Republikken Kina proklamert.
Mandsjuinvasjonen
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det tungusiske Jursjen-folket som i sin tid hadde grunnlagt Jin-dynastiet, etterfølgerdynastiet etter Liao- og den nordlige halvdel av Song-dynastiet i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det området som senere ble gitt navnet Mandsjuria, mer nøyaktig dagens provinser Heilongjiang, Jilin og Liaoning.
Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke og hadde holdt et interessert øye med de opprørene som utløste skjelvinger i det store Ming-riket. De grep sjansen da urolighetene var særlig store og sendte sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved Den store mur, men ble snart sluppet gjennom porten i Shanhai-passet av ming-generalen Wu Sangui som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håpet for å nedkjempe Li Zichengs bondeopprørere som da truet selve hovedstaden Beijing. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren begikk selvmord ved å henge seg i et tre over Den forbudte by. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. De gav sitt eget styre navnet Qing. To mansjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til Hunan, der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.
I lister over kinesiske keisere forekommer tidvis Li Zicheng som den første keiser i Qing-dynastiet. Men dette er en feilaktighet på grunn av tre viktige forhold: For det første var han slett ingen mandsju, men en kinesisk opprører fra Shaanxi. For det annet var hans effektive regjeringstid bare på omkring én måned (april-mai 1644). For det tredje kalte han selv sitt «dynasti» for Shun-dynastiet da han gjorde seg selv til keiser Chuǎng Wáng.
Maktkonsolideringens første år thumb|right|250px|Landskapsmaleri etter av klassisk modell blomstret i det tidlige Qing-dynasti. Her et landskap malt av Wang Yuanqi rundt 1700. Etter erobringen av Beijing gikk det ganske radig for Qing-styrkene å erobre mesteparten av det tradisjonelle kinesiske kulturområdet. De fleste steder var motstanden svak. Bare to fylker, (Jinshan i Zhejiang, og Ganzhou i Jiangxi), og enkelte byer, motsatte seg sine nye overherrer. Blant de byene var Jiangyin i regionen Jiangnan ved Yangtzeflodens nedre løp. Den gjorde i 1645 nærmest selvmorderisk motstand mot sine beleirere; kampene var blodige med meget stort mannefall, og byen ble fullstendig ødelagt.Frederic E. Wakeman, jr.: «Localism and Loyalism during the Qing Conquest of Jiangnan: The Tragedy of Jiangyin», i Frederic Wakeman Jr./Carolyn Grant (red.): Conflict and Control in Late Imperial China, Berkeley: University of California Press, 1975, s. 43-85
Lenger sør tetnet motstanden til. Men i løpet av rundt 40 år hadde Qing-herskerne nedkjempet alle styrker lojale til Ming-riket i sine siste motstandslommer i det sørlige Kina. Den siste Ming-pretendenten, prins Gui, tok tilflukt i Burma, men ble utlevert til en ekspedisjonsstyrke ledet av Wu Sangui og ført tilbake til provinsen Yunnan. Der ble han henrettet tidlig 1662.
Regjeringstiden til den første av de egentlige Qing-keiserne, Fulin (Shunzhi, 1643–1661, den niende av Abahais sønner) ble i virkeligheten dirigert av de to prinseregentene Dorgon og Dsirgalang. Allerede i 1645 innførte de den berømte «kø-ordren» som tvang hankineserne til å gå over til mandsjuenes hårfrisyre og klesdrakt som tegn på at de underkastet seg de nye styresmaktene. For mennene innebar det den «grisehalen» («køen») som ble til ved at hele fremre del av hodet ble glattbarbert, og håret på bakhodet samlet i en eneste lang hale. Ordren stred mot kinesisk skikk og konfusiansk etikk, som var at håret ikke skulle klippes. Men kineserne hadde intet reelt valg; enten ble håret eller hodet skåret av.
I mandsjuenes 268 år lange styre var «kø-ordren» en årsak til en rekke opprør. De fleste av de gruppene som kalles triadene og som i moderne tid mest assossieres med kriminalitet særlig i Hongkong og i noen kinesiske miljøer utenlands, har sine røtter tilbake til de hemmelige selskapene som ble opprettet på 1700-tallet for å gjenopplive motstanden mot mandsjuene.
Dessuten forbød man (likesom i Yuan-tiden) ekteskap mellom kinesere og mandsjuer. Beijing ble delt i to soner: En by for mandsjuene i nord, og en for kineserne i sør. Innreise i Mandsjuria ble forbudt for hankinesere.
Imidlertid ble forbudet mot blandingsekteskap ikke respektert; særlig mandsju-eliten misaktet den. Til og med Qing-keiserne kunne velge seg hankinesere som bihustruer. Keiser Kangxi var født i et slikt blandingsekteskap. Og todelingen av Beijing var ikke særlig vanntett. Omkring 1700 var nordbyen over 70 % han-kinesisk.
Allerede etter Dorgons død i 1651 fikk kinesiske lærde og embedsmenn større innflytelse på keiseren. Det gav seg mange utslag. Et særlig påtagelig tegn var at hele tjenerskapet i keiserpalasset ble kinesisk, at det han-kinesiske språket ble offisielt hoffspråk, og at det mandsjuiske språket ble fortrengt.
Etter få år forfalt keiser Fulin til et slags religiøst fantasteri, og han døde av kopper i en alder av 23 år.
Velstand og fremgang til 1799 Selv om mandsjuene konsentrerte makten på sine hender og la seg ut med den hankinesiske befolkningen, var de tidlige Qing-keisernes styre fra 1663 til 1796 preget av stor velstand. I denne tiden fikk Kina tre av sine dyktigste keisere noensinne: Kangxi (regjerte fra 1662 til 1722), Yongzheng (1722–1735) og Qianlong (1735–1796/99).
Qing-keiserne utvidet det kinesiske maktområdet til et omfang det ikke hadde hatt siden Han-dynastiets dager. Både Mongolia og Tibet kom inn under keisernes dominans. Bøndene nøt godt av mildere skattlegging og forbedrede tiltak for flomkontroll.
Keiser Kangxi (1662–1722) thumb|right|250px|Kangxi-keiseren Kangxi-keiseren ble satt på tronen da han bare var syv år gammel. De første årene var han rettledet i sin gjerning av sin bestemor, enkekeiserinnen Xiaozhuang og et rådgiverkollegium. Å regjere over Kina var ingen liten oppgave for mansjuene. Landets utstrekning tilsa at det bare var mulig å opprette garnisoner av mansjustyrker i visse nøkkelbyer. Utover det måtte man sette sin lit til ming-tropper som hadde overgitt seg.
Tre tidligere Ming-generaler ble som takk for deres bidrag til Qing-styret adlet til føydalfyrster og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var Wu Sangui, som fikk provinsene Yunnan og Guizhou. Generalene Shang Kexi og Geng Zhongming fikk henholdsvis Guangdong og Fujian.
Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i 1673 ville trekke seg tilbake til sin hjemby i Liaodong-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres overraskelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre.
Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn Shang Zhixin. Opprøret varte i åtte år. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til Yangtze-floden. Men til slutt klarte Qing-styret å knuse opprøret og ta kontroll med hele det sørlige Kina. Opprøret er gått inn i kinesisk historie med betegnelsen de tre føydalherrenes opprør.
Kangxi tok også imot mange katolske misjonærer fra jesuittordenen som strømmet inn i Kina i håp om massekonversjoner. Kangxi lot dem bo og virke i selve hovedstaden Beijing. Keiseren lot seg selv undervise av jesuittene. De underviste ham ikke bare om militærstrategi, men også i astronomi, matematikk og anatomi.
I 1670 promulgerte han Det hellige edikt med seksten moralske maksimer og forordnet dem lest opp to ganger i måneden.
Truslene mot Qing-dynastiet kom ikke bare innenfra, fra egenrådige føydalherrer. Keiser Kangxi ledet militærekspedisjoner mot Tibet, dzungarene, og senere mot Russland. Problemet med Russland var at kosakkene hadde satt seg fast i området langs elven Amur og begynt å innkreve en pelstributt fra stammefolkene der. Kangxi gikk til angrep og ødela byen Albazin. Dermed ble russerne nødsaget til å akseptere Stanovoj-ryggen og elven Argun som grense i freden i Nertsjinsk i 1689 – etter jesuittenes formidling mellom partene.
Kangxi giftet bort sin datter til Khan Gordhun for å avverge invasjon. Gordhuns militære fremstøt mot Qing-riket slo feil, og keiserriket kom styrket ut av det hele. Taiwan ble erobret i 1683 fra Zheng Jings sønn, Zheng Ke-Shuang; den førstnevnte (hans bestefar Koxinga) hadde i sin tid erobret øya fra nederlenderne. Mot slutten av 1600-tallet var på sitt mektigste siden tidlig Yuan-dynasti.
Keiser Yongzheng (1723–1735) Yongzheng- og Qianlong-keiserne styrte Qing-riket da det var på det mektigste og største.
Etter Kangxis død vinteren 1722 overtok hans fjerde sønn, Yinzhen, som keiser med keisernavnet Yongzheng. Kort etter hans død ble jesuittene utvist til Macao, med unntak av dem som var tilknyttet hoffet i Beijing.
Yongzheng-keiseren var en omstridt skikkelse fordi det gikk rykter om at han hadde kommet på tronen på urettmessig vis.
Yongzheng-keiseren var en hardtarbeidende administrator som regjerte med jernhånd. Hans første større tiltak for å styrke keisermakten var å restaurere statseksamensystemet til sin opprinnelige standard. I 1724 slo han ned på illegale vekslingskurser for mynt, noe som var et virkemiddel for en del embedsmenn som ville forbedre sin egen inntekt. De som ble funnet skyldige i slik myntverdimanipulasjon ble avsatt og i særlig alvorlige tilfeller henrettet.
Yongzheng hadde stor tillit til hankinesiske embedsmenn, og forfremmet mange av sine favoritter til viktige stillinger. Nian Gengyao ble gjort til leder av et felttog i Qinghai. Men hans arrogante fremferd førte til hans fall i 1726. Yongzhengs styre konsoliderte keisermakten på et hittil enestående høyt nivå, nye områder ble inkorporert i Qing-rikets nordvestlige deler. Det ble tatt harde tak mot korrupsjon, og Yongzheng-keiseren opprettet et hovedbefalingssenter som skulle bli et de facto regjeringskabinett. Denne institusjonen skulle bestå i hele resten av Qing-dynastiets tid.