Urbanisering i Afrika: Da kolonimaktene for alvor begynte å se seg om etter kolonier i Afrika på slutten av 1800-tallet var det først og fremst for å skaffe seg inntekter i form av råvarer, makt og herredømme av landområder. En motivasjon var at Europas store nasjoner mente de hadde rett til kolonier; som stor sivilisasjon var oppfatningen at det var både deres rett og tidvis også plikt å herske over mindre avanserte sivilisasjoner. I tillegg var det et spørsmål om europeisk rivalisering, om ikke eksempelvis Storbritannia tok de kolonier de kunne, ville en annen europeisk stormakt gjøre det, og tapte Storbritannia kampen om Afrika til Frankrike eller Tyskland vil de i det lange løp også miste autoriteten i Europa.
Koloniherrene anså at den europeiske sivilisasjonen var overlegen alle andre sivilisasjoner og ofte kunne de knapt forestille seg at områdene som ble overtatt eller erobret kunne kalles «siviliserte». Om afrikanske samfunn ikke var å betrakte som siviliserte manglet de også de politiske og sosiale systemene som en urban kultur innebærer. Eurosentriske briller har ført til at definisjonen på «sivilisasjon» er noe som Afrika har oppnådd ved europeisk innflytelse.
En regner en med at om lag 95 % av Afrikas innbyggere sør for Sahara var knyttet til primærnæringene jordbruk, jakt, kvegnomadisme og fiske i tiden rundt år 1900 (Aase, 2003:1). Av den grunn bodde trolig mindre enn 5 % i byer. I 1950 (begynnelsen av frigjøringsperioden) viste statistikk at denne delen av befolkningen hadde økt til 14,7 % og i 2000 til 37,2 %. En regner med at tallet stiger til 45,3 % i 2015, altså med 3,76 %-3,35 % per år (UN, 2002). Lagos i Nigeria som i 1963 hadde 665 000 innbyggere (Rakodi, 1997) — og 8,7 millioner i 2000 — er ventet å bli verdens 11. største by med 16 millioner innbyggere i 2015 (UN, 2002). Byveksten er altså enorm i storparten av Afrika, og særlig sør for Sahara.
Førkolonial tid Nildalen De tidligst kjente byene i Afrika oppsto i området rundt Nildalen. Den mest kjente av disse er Alexandria i Egypt. Historien til det egyptiske riket har blitt grundig studert, og teknologien, historien og deres politiske system er godt kjent og dokumentert.
Men Afrika sør for Sahara hadde også mange byer. En av de første og betydningsfulle var Meroe i dagens Sudan, som var hovedstad i kongedømmet Kusj. Byen blomstret i tidsrommet det 14. og 4. århundre f.Kr. Meroe og andre kusjittiske byer gjorde fremskritt innen stein- og jernteknologi, byggeteknikk og vanningsteknikk.
Aksum, som var hovedstad i Aksumriket i dagens Etiopia, blomstret fra 1. århundre til om lag det 10. århundre. Byen hadde et omfattende handelsnettverk med det romerskdominerte Middelhavet, foruten Sør-Arabia og India, og handlet i elfenben, edle metaller, tekstiler og krydder. Steinarbeid fra Aksum fins i dag og vitner om fremskritt innen steinbruddsdrift, steinarbeid, terrassebygging, byggeteknikk og vanningsteknikk.
Vest-Afrika Mellom 700-tallet og 1600-tallet slo det seg frem byer gjennom den trans-sahariske handelen i den vestafrikanske savannen. Noen av de mer fremstående var Kumbi Saleh, Timbuktu, Jenne og Gao. Arabiske lærde, som for eksempel Ibn Khaldun, har vært en veldig viktig kilde for historiske vitnemål fra dette området og denne tiden. Gullgraving, jernteknologi, keramisk teknologi og tekstilproduksjon var viktige teknologier. I Kumbi Saleh, hovedstad og kommersielt sentrum i Ghanariket (ikke dagens Ghana) ble det utviklet et omfattende økonomisk system som inkluderte skattlegging.
I de vestafrikanske skogsområdene utviklet det seg byer hos Yoruba-folket og Hausa-folket, og i Ashantiriket og Beninriket. I tillegg til å være kommersielle og politiske sentra var de også åndelige sentra.
Sentral-Afrika I den sentrale, ekvatorialske delen av Afrika kunne en finne byer i det som i dag er Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Angola, Zambia, Rwanda og Burundi.
Viktige byer Musumba — hovedstad i Lundariket Mbanza-Kongo — hovedstad i Kongoriket Ryamurari — hovedstad i Ndorwariket (i dagens Rwanda) Kiguba — hovedstad i Gandariket
Kysten av Øst-Afrika På kysten av Øst-Afrika oppsto swahilikulturen. Et bantutalende folk som etter hvert tok til seg islam. Viktige byer Mogadishu (i dagens Somalia) Malindi (i dagens Kenya) Gedi (i dagens Kenya) Mombasa (i dagens Kenya) Zanzibar (i dagens Tanzania) Kilwa (i dagens Tanzania) Teknologiske fremskritt inkluderte mynt-, kobber-, bygge-, båt- og bomullstekstil-teknologi. Byene hadde mye handelskontakt med Asia, Arabia og hverandre.
Det sørlige Afrika Stor-Zimbabwe er en av de mest kjente førkoloniale byene i Afrika. «Den store innhegningen» (engelsk «Great Enclosure»), som en fortsatt finner rester av i Zimbabwe, er regnet for å være den største forhistoriske konstruksjonen i Afrika. En regner med at Khoi-Khoi-folket var opphavet til Stor-Zimbabwe.
Kolonial tid Med utgangspunkt i Berlin-konferansen i 1884/1885 ble Afrika delt på en til dels tilfeldig måte nesten som om det var en kake. I 1914 var bare Etiopia og Liberia igjen som uavhengige områder, resten av kontinentet var under britisk, fransk, portugisisk, tysk, belgisk, italiensk eller spansk kontroll. Det var disse europeiske maktenes interesser som lå til grunn for delingen. Kontinentet var nesten ikke urbanisert og kolonimaktene hadde ikke begynte å ta skikkelig kontroll over, eller investere noe særlig i «kakestykkene» sine (Hernæs, 2003a). Nord-Nigeria hadde for eksempel i 1900 et budsjett på 100 000 GBP og en militærstyrke på 2000 Hausa-soldater og 120 britiske offiserer. Med dette skulle de styre et enormt område med en befolkning på om lag 10 millioner mennesker (Hernæs, 2003a:10).
Den økonomiske og administrative politikken hadde størst effekt på byveksten. Cash crops (for eksempel bomull, mais, tobakk, sukker, kaffe, te, palmeolje og jordnøtter (Dorsey, 1998)) og mineraler, som var de viktige eksportproduktene, måtte føres ut til havnebyene for eksport. Til dette trengte en transport (jernbane), og for å bygge infrastruktur og styre kolonien trengte en administrasjon og personell. Sentraladministrasjonen ble ofte lagt til havnebyene, men det ble ikke opprettet noe nett av små og mellomstore byer (Aase, 2003:3). thumb|Johannesburg sett fra Carlton Center (2004)(Foto:Zakysant.)
Nye byer ble lagt til eksisterende bosetning eller på en helt ny plass. Helt nye byer ble opprettet særlig i kobberbeltet for å huse arbeiderne i gruvene. Eksempler på dette er Johannesburg og Kimberley i Sør-Afrika, Ndola og Kitwe i Zambia og Lubumbashi i Den demokratiske republikken Kongo (Stock, 1995:210).
Noen eksisterende byer ble brukt, og andre ble tilsidesatt. Ved transportårene vokste byene, mens byer som ble tilsidesatt av transport, og ikke fikk noe administrasjon forsvant så å si. Dette hendte for eksempel med Kukawa og Dahomey (Stock, 1995).
Det var i transport- og administrasjonsbyene en kom i kontakt med myndighetene og handel, og det var således i disse byene det ble investert, slik at det ble bruk for arbeidskraft. Den økonomiske politikken med eksport av råvarer for å finansiere kolonistaten og utvikle Afrika, bestemte således hvilke byer som skulle vokse. Til tross for denne utviklingen var ¾ av de store viktige byene i dag etablert før kolonitiden (Stock, 1995).
Samtidig ble kolonimaktene oppmerksom på problemene som byveksten førte med seg. Den rural-urbane migrasjonen dro arbeidskraft fra landsbygda som produserte de viktige eksportråvarene. Afrikanerne bodde oftest trangt og under dårlige sanitære forhold og ble knyttet til (og smittet med ) sykdommer som for eksempel malaria. Løsningen til kolonimaktene var ikke å forbedre afrikanernes forhold, men heller å skille europeere, asiater og afrikanere fra hverandre og innføre bybegrensende lover. I Sør-Afrika kulminerte dette i den offisielle apartheidpolitikken fra 1950. Dette var politikk som var særlig utbredt i settlerbyer som for eksempel Harare, Lusaka og Nairobi. (Stock, 1995).
Den økonomiske kollapsen i 1930-årene førte til lave priser på Afrikas eksportvarer og dermed også økonomisk nedgang og arbeidsledighet. Før hadde arbeidskraften i gruveindustrien vært for det meste midlertidig eller sesongbasert, ofte var det også tvangsarbeidskraft. Arbeiderne bodde slik i gruvebyene skilt fra hjem og familie på landsbygda (Aase, 2003).
Fra 1920-årene i belgisk Kongo og fra 1940-årene i Sør-Afrika og Sør- og Nord-Rhodesia ville så selskapene ha mer stabil arbeidskraft. Myndighetene skiftet da politikk for å legge til rette for dette. Etterhvert flyttet så arbeiderne sine familier også til byen. Politikken gikk for det meste ut på å styrke statens kontroll over land og byvekst, og legge til rette for europeiske tjenestemenn (Rakodi, 1997).
En kan se hvor stor effekt apartheid og liknende politikk kunne ha på byveksten ved å sammenligne vekstraten i det sørlige Afrika og resten av Afrika i 1950-årene. Samtidig ser en også at denne politikken ikke fungerte eller ikke ble gjennomført i de andre koloniene: Mens bybefolkningen i det sørlige Afrika vokste med om lag 3,3 %, vokste bybefolkningen i hele Afrika med om lag 4,6 % (se figur 1).
Etter hvert som økonomien vokste, vokste byene. I 1940- og 50-årene begynte kolonimaktene å styrke «utviklingspolitikken» som hadde fått en knekk på grunn av depresjonen i 1930-årene. Det ble utviklet sosiale tilbud, spesielt grunnskoler, men også videregående skoler, og på slutten av koloniperioden også universitet i noen av koloniene. Infrastruktur som havner, elektrisitetsnett og veinett ble også bygd ut (Hernæs, 2003). Dette innebar økt administrasjon, økt eksport — og økende byvekst som har økt enda mer inn i den postkoloniale perioden.
Postkolonial tid Den store frigjøringsbølgen i Afrika kom på 1960-tallet. Uansett hvordan de var blitt uavhengige, så var de nye statene preget av troen på planøkonomi. Staten skulle være aktiv i utviklingen av landet, ikke bare i utvikling av infrastruktur og sosiale tjenester, men også utvikling av industri og arbeidsplasser. Mange semistatlige selskap står i dag igjen som «hvite elefanter», og vitner om de store investeringene som ble gjort i byene i begynnelsen av den postkoloniale perioden (Rakodi, 1997).
Av mange grunner ble det satt likhetstegn mellom sentralisering og en sterk statsmakt. Årsakene til denne troen på sentralisering kunne være ønsket om å fremme nasjonalfølelse, som også førte til opprettelsen av helt nye hovedsteder (blir nevnt senere); mangel på kvalifiserte tjenestemenn, noen måtte ta over for kolonimaktenes tjenestemenn, men utviklingsprosjektet til kolonimaktene hadde noen steder ikke kommet så langt at det var noen til å ta over; frykten for at lokale myndigheter kunne snu seg mot sentraladministrasjonen (Rakodi, 1997).
Sentraliseringen førte til at næringsliv hadde enda større grunn til å søke til de allerede store hovedstedene fordi det var her makten holdt til. Den førte også til enorm investering i byområder som for eksempel i Nigeria der 80 % av investeringer som ikke gikk til jordbruk gikk til byområder (Rakodi, 1997).
Også i den postkoloniale perioden ble det opprettet nye byer, men ikke med samme grunnlag som i kolonitiden. I påvente av stor industriell vekst ble havnebyen Tema bygd i Ghana. Senere ble det bygd nye hovedsteder med inspirasjon fra den planlagte hovedstaden Brasília i Brasil. Slike utbygginger fant sted i Malawi (Lilongwe), Elfenbenskysten (Yamoussoukro) og Nigeria (Abuja) (Stock, 1995). Meningen var å få en frisk start, byene skulle være begynnelsen på den gyldne fremtiden som var blitt lovet av frigjøringspolitikerne.
Ettersom ingen av de nye hovedstedene har vokst til å romme mer enn om lag en halv million innbyggere har det nok ikke hatt noe særlig effekt på veksten i de andre byene. Tema kan kanskje sies å ha blitt en suksess da det er den viktigste havnen i Ghana i dag, og utgjør sammen med Accra det største metropolske området (The World Bank Group, 2001; UN, 2003b).