Pierre François Joseph Durutte (født 13. juli 1767, død 18. april 1827) var fransk offiser, generalmajor (fransk: Général de Division). Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene.
Durutte sluttet seg til den franske hæren ved begynnelsen av revolusjonskrigene. Han ble raskt forfremmet for modige handlinger under slaget ved Jemappes i (i dagens Belgia) i 1792, slaget ved Hondschoote i 1793 og ble utnevnt til stabsoffiser. Han utmerket seg igjen under den britisk-russiske invasjonen av Holland i 1799 og ble ytterligere forfremmet. Under felttoget i 1800 kjempet han under kommando av general Jean Victor Marie Moreau. Han ble igjen forfremmet i 1803, men deretter stoppet hans karrière opp da han ble assosiert med den landsforviste Moreau, hans motstand overfor kroningen av Napoléon Bonaparte til keiser av Frankrike var også en negativ faktor.
Etter årevis med garnisonstjeneste ble Durutte sendt til fronten i Italia i 1809. Under den femte koalisjonskrigen ledet han sin divisjon i slaget ved Piave, slaget ved Tarvis (dagens Tarvisio), slaget ved Sankt Michael in Obersteiermark, slaget ved Raab (dagens Győr i Ungarn) og det avgjørende slaget om Wagram. Under Napoléons invasjon av Russland i 1812 ledet han en divisjon og klarte å bringe den intakt tilbake til Tyskland. Han deltok igjen i den sjette koalisjonskrigen i 1813, forsvarte Metz under koalisjonsstyrkenes beleiring av byen i 1814 og ledet en divisjon i slaget ved Waterloo i 1815. Durutte er blant de få som har navnet innskrevet på Triumfbuen i Paris.
Unge år og revolusjon Durutte tilhørte en velstående handelsfamilie og fikk en glimrende utdannelse. Etter utbruddet av den franske revolusjonen og den første koalisjonskrigen meldte han seg i 1792 for militærtjeneste og tjenestegjorde i 3. frivillige bataljon nord (fransk: 3e bataillon du Nord). Han deltok i slaget ved Jemappes den 6. november 1792 og ble utnevnt til løytnant. For mot ved storming av et nederlandsk fort ved KlundertMullié, Durutte fra 1. til 4. mars 1793,Smith, s. 43 ble Durutte forfremmt til kaptein. Han ble tilbudt utnevnelse til adjutantgeneral (fransk: Adjudant-général), men nølte med å akseptere da han ikke så seg fortjent til forfremmelsen. Under slaget ved Hondschoote 6. til 8. september 1793 tjenestegjorde han som stabssjef for en av de franske divisjonene. Han ble senere utnevnt til stabssjef under general Jean Le Michaud d'Arçon. I 1795 ble han stabssjef for general Jean Victor Marie MoreauChandler Dictionary, s. 134 kommandant for nordarméen. Durutte tjenestegjorde senere under general Joseph Souham i Holland.
Under den andre koalisjonskrigen ledet han den 19. september 1799 fortroppen i Herman Willem Daendels' divisjon i slaget om Bergen i Noord-Holland. For sin innsats på slagmarken ble han den 26. september 1799 utnevnt til brigadegeneral.Broughton, Durutte Han kjempet også under general Guillaume Marie Anne Brune i slaget om Castricum den 6. oktober. På ny underlagt general Moreau deltok han i slaget ved Messkirch den 5. mai 1800 og i slaget om Biberach fire dager etter. I det avgjørende slaget om Hohenlinden 3. desember 1800 ledet Durutte en brigade i general Charles Mathieu Isidore Decaens divisjon.Arnold Marengo, s. 275 Ledet av Durutte ankom Decaens tropper slagfeltet sent om morgenen. De ble raskt kastet inn i kampen og presset tilbake østerrikske styrker tilhørende general Johann Sigismund Rieschs venstre kolonne.Arnold Marengo, s. 245-256 Etter fredsslutningen ble han gitt kommando over departementet Lys (i dag i hovedsak provinsen Vest-Flandern i Belgia).
Keiserriket mini|alt=Tropper i blå uniform angriper en befestet stilling mens et fjell kan skimtes i horisonten|Duruttes og Pacthods divisjoner stormer fortet Malborghetto mini|alt=Maleri av en mann i elegant antrekk, tidlig 1800-tallet|Eugène de Beauharnais Den 27. august 1803 ble Durutte forfremmet til generalmajor (fransk: Général de Division), til tross for Napoléon Bonapartes uvilje mot offiserer som hadde tjenestegjort under general Moreau. Durutte mottok Æreslegionen den 11. desember 1803 og ble forfremmet til kommandør av Æreslegionen den 9. juni 1804. Hans tidligere tjeneste under den landsforviste general Moreau bidro så til å gi han problemer. Da han ble bedt om å signere et dokument til støtte for Napoléons utnevnelse til keiser av Frankrike forble Durutte tro mot sin republikanske overbevisning og nektet å undertegne. Da hans offiserer tilbød seg å slutte seg til frarådet han de å gjøre det, så deres karrièrer ikke skulle bli ødelagt. Etter denne hendelsen synes det som ingen ville ha noe med han å gjøre, bortsett fra marskalk Louis Nicolas Davout, som ga han kommando over styrkene på Elba. Durutte var stasjonert på denne isolerte posten i tre år.
Hans situasjon ble forbedret ved utbruddet av den femte koalisjonskrigen i 1809 da han fikk kommando over en divisjon i Italia under general Eugène de Beauharnais. Styrken underlagt general Durutte inkluderte 3. og 4. bataljon av 22. lette infanteriregiment, fire bataljoner fra hver av de 23. og 62. infanteriregimenter av linjen og et artillerikompani med fire 6-punds kanoner og to 6-punds haubitsere.Bowden & Tarbox, s. 103 Etter slaget om Caldiero i slutten av april 1809 iverksatte general Eugène de Beauharnais en forfølgelse av styrkene til Erkehertug Johann av Østerrike. Mens resten av styrken fulgte etter de østerrikske styrkene ble Duruttes divisjon beordret å følge en sørligere rute for å først bryte beleiringen av Venezia og deretter slutte seg til hovedstyrken ved elven Piave.Schneid, s. 79
Den 8. mai 1809 var Duruttes divisjon med i slaget ved Piave som en del av general Paul Greniers korps. I stedet for de fire bataljonene fra 62. brigade besto Duruttes divisjon under slaget av to bataljoner hver fra 60. og 62 infanteriregiment av linjen.Bowden & Tarbox, s. 111 Under slaget steg elven kraftig og bare halvparten av hans divisjon klarte å komme i kamp, hvor de deltok i senter under kommando av general Jacques MacDonald.Schneid, s. 81 Den 17. mai ledet Durutte divisjonen i slaget om Tarvis. Hans styrker stormet fortet Malborghetto fra vest mens general Michel Marie Pacthods divisjon angrep fra øst, begge divisjoner var underlagt general Grenier. Etter en kort, men heroisk motstand ble fortets forsvarere overmannet. Senere samme dag forflyttet Duruttes soldater seg østover til Tarvisio for å angripe østerrikske tropper under general Albert Gyulay. Mens general Eugène de Beauharnais sendte general Achille Fontanellis italienske styrke for å angripe den østerrikske flanken iverksatte Greniers to divisjoner et frontalangrep. Gyulais menn flyktet etter å ha lidt store tap.Epstein, s. 123
Durutte deltok i slaget om Sankt Michael i Obersteiermark den 25. mai. Da franske rekognoseringsstyrker oppdaget general Franz Jelačić von Bužims østerrikske divisjon som forflyttet seg beordret general Eugène de Beauharnais et angrep fra general Greniers styrker og hans første divisjon under general Jean Mathieu Seras ankom rundt klokken 10. De angrep den østerrikske styrken og stoppet dens forflytting. Da Duruttes styrker ankom plasserte han François Valentins brigade i andre linje, Joseph Marie Dessaixs brigade i reserve og to bataljoner fra 62. regiment på den sørlige bredden av elven Mur for å omringe østerrikernes venstre flanke. Seras to brigader ble beordret til å angripe den østerrikske høyre flanken og styrkens senter. Overfor dette samordnede angrepet kollapset den østerrikske styrken med store tap.Schneid, s. 86-87
Den 14. juni 1809 ledet general Durutte sin divisjon i slaget om Raab (dagens Győr i Ungarn). Divisjonens 1. brigade besto av en bataljon fra 22. lette regiment, fire bataljoner fra 23. linjeregiment og tre bataljoner fra 60. linje infanteriregiment. Divisjonens 2. brigade hadde tre bataljoner hver fra 62. og 103. linje infanteriregiment. Fire skvadroner fra 6. Chasseurs à Cheval (beridne jegere) og seks 6-punds kanoner var også tilknyttet styrken.Bowden & Tarbox, s. 118 Den østerrikske erkehertug Johan utplasserte sin armé bak en bekk, med et støttepunkt i senter ved gården Kis-Megyer. General Eugène de Beauharnais sendte frem to infanteridivisjoner, med Seras på høyre og Durutte på venstre flanke. Oppstilt på to linjer med bataljoner i kolonner rykket divisjonene fremover, med Seras i front. Han møtte ulendt terreng og Duruttes divisjon angrep den østerrikske linjen først. Seras kom etterhvert i kontakt med fienden, men klarte ikke å erobre gården Kis-Megyar. General Eugène de Beauharnais sendte frem Philippe Eustache Louis Severolis divisjon på Duruttes venstre side for å holde angrepet igang. På dette tidspunktet brøt et østerriksk motangrep gjennom Duruttes divisjon og den første linjen av Severolis. General Eugène de Beauharnais hjalp til med å samle Duruttes menn og sendte frem Pacthods divisjon som forsterkning. På dette tidspunktet hadde marskalk Emmanuel de Grouchys kavaleri overveldet østerrikernes venstre flanke og gården Kis-Megyar var erobret av franske styrker, noe som tvang østerrikerne til å trekke seg tilbake.Arnold Napoleon, s. 110-111
Den første dagen i slaget om Wagram, 5. juli 1809, deltok Duruttes divisjon i det mislykkede kveldsangrepet mot forsvarslinjen ved Russbach og ble jaget på flukt sammen med resten av general Eugène de Beauharnais angrepsstyrke.Bowden & Tarbox, s. 128 Dagen etter angrep general MacDonald senter av østerrikernes styrke med tre divisjoner.Arnold Napoleon, s. 155-156 Da dette angrepet stoppet opp beordret keiser Napoléon general Eugène de Beauharnais å sende inn sine to siste divisjoner. På general MacDonalds høyre side ble Pacthods divisjon satt inn mens Duruttes divisjon ble satt inn på venstre side, hvor hans menn kjempet mot Johann Kollowrats III. armékorps. Duruttes menn trengte gjennom og erobret landsbyen Breitenlee.Arnold Napoleon, s. 163 For sin innsats ved Wagram ble Durutte den 17. juli 1809 hedret med Jernkroneordenen. Deretter ble han den 15. august 1809 utnevnt til baron av keiserdømmet.
Ved Napoléons fall mini|alt=Trykk av en langhåret mann med en blå uniform|Jean Louis Reynier Etter å ha tjenestegjort noen måneder som militærguvernør i Amsterdam ble Durutte utnevnt til kommandant for 31s divisjon og slo seg ned i Groningen.Om Durutte, fra Nieuw Nederlandsch biografisch woordenboekHet Franse Nederland: de inlijving 1810-1813: De juridische en bestuurlijke ... geredigeerd door A.M.J.A. Berkvens, J. Hallebeek, A.J.B. Sirks, p. 99 I november 1812 fikk han kommando over 32. infanteridivisjon i marskalk Pierre Augereaus XI. korps,Chandler Campaigns, s. 1113 og oppholdt seg i Berlin og Warszawa. Ved Napoléons invasjon av Russland ble Duruttes styrke overført til marskalk Jean Reyniers VII. korps og kjempet mot general Fabian Gottlieb von der Osten-Sackens russiske styrker i slaget om Wolkowysk (Vawkavysk i dagens Belarus) fra 14. til 16. november.Smith, s. 402-403 Under slag avviste hans divisjon gjentatte fiendtlige angrep mot broen ved Wolkowysk. Etter å ha fått melding om Napoléons Grande Armées nederlag trakk Durutte sine styrker tilbake til Kalisz i Hertugdømmet Warszawa, hvor han forsvarte seg mot en russisk styrke som forfulgte hans tropper. Etter det trakk han sine styrker tilbake til Glogau (Głogów i dagens Polen) i Kongeriket Preussen og derfra førte han sin divisjon til Jena hvor han den 1. april 1813 sluttet seg til general Eugène de Beauharnais 3 000 veteraner.
mini|alt=Napoléon på en hvit hest mottar en ordonans|Slaget ved Bautzen, 20–21. mai 1813