Aelred av Rievaulx (latin: Aelredus Riaevallensis; født ca. 1110 i Hexham, død 12. januar 1167 i Rievaulx) var en engelsk cistercienserabbed. Han æres av den katolske kirke som en helgen, også av noen anglikanere. Navnet er også transkribert vekselvis som Ailred, Ælred eller Æthelred.
Aelreds lederskap som abbed av Rievaulx og hans politiske rådgivende rolle, både for kong David I av Skottland og kong Henrik II av England, og spilte en avgjørende rolle i å støtte pave Alexander III i paveskismaet på 1100-tallet. Han var også en profilert forfatter av en rekke innflytelsesrike skrifter, særlig De spirituali amicitiâ («Åndelig vennskap») som gir et Kristus-sentrert syn på menneskelige relasjoner. Han feires for å prioritere kjærlighet og menneskelig forbindelse i klosterlivet, og i noen sammenhenger regnes han som en skytshelgen for homofilt vennskap.
Liv og virke Aelred ble født i Hexham i Northumbria i år 1110,Thurston, Herbert (1907): St. Ælred, The Catholic Encyclopedia, bind 1, New York: Robert Appleton Company. Han var en av tre sønner av Eilaf, prest i St. Andrews i Hexham, selv sønn av en annen Eilaf, skattmester i Durham).Bell, David N. (2004): «Ailred of Rievaulx (1110–1167)», Oxford Dictionary of National Biography (utg. online). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8916. Krever abonnement I 1095 forbød konsilet i Clermont ordinasjon av prestesønner. Dette ble delvis gjort for å avslutte arven ved beneficium. Davies, John Reuben (2008): "Aspects of Church Reform in Wales, c.1093 -c.1223, Anglo-Norman Studies XXX, Boydell & Brewer Ltd, ISBN 9781843833796; s. 93. Han kan ha blitt delvis utdannet av Lawrence av Durham, som sendte ham en hagiografi om sankt Brigid.
Aelreds tidlige utdannelse var sannsynligvis ved katedralskolen i Durham. Aelred tilbrakte flere år ved hoffet til kong David I av Skottland i Roxburgh, muligens fra han var 14 år,Det er uklart nøyaktig når Aelred ble konge ved kong Davids hoff. David ble imidlertid konge i 1124, da Aelred var 14 år gammel, og i sin klagesang over David sier Aelred at han hadde kjent David «fra begynnelsen av hans alder», noe som godt kan antyde at Aelred hadde vært ved hoffet fra rundt 1124. Se Squire, Aelred (1969): Aelred of Rievaulx: A Study, London: SPCK, ISBN 9780281027729; s. 12. og steg til graden echonomusSe Daniel, Walter: Vita Aelredi, s. 91 (av cistercienserfedrenes oversettelse) (ofte oversatt som «forvalter» eller «husholder»). På et tidspunkt i denne perioden ble Aelred mål for personlig trakassering fra en ridder ved kongens hoff, noe som kulminerte i kongens nærvær og omfattet en nedverdigende seksuell fornærmelse.McGuire, Brian P. (1994): Brother & Lover: Aelred of Rievaulx, 1994, s. 48-49 Hans nær samtidige biograf Walter Daniel fortalte om denne hendelsen for å demonstrere Aelreds tilgivelse av ridderen og hans ferdigheter i konfliktløsning, men rundt denne tiden utviklet Aelred følelser av depresjon og fremmedgjøring, og han forlot hoffet i 1134 i en alder av tjuefire for å gå inn i cistercienserklosteret Rievaulx i Yorkshire.Baring-Gould, Sabine (1914): The Lives of the Saints, Edinburgh: John Grant, bind 1, s. 178.McGuire (1994): Brother and Lover, s. 50-52
I 1138, da Rievaulx’ beskytter, Walter Espec, skulle overgi hans befestning på Tweed Castle i Northumberland til kong David av Skottland, skal Aelred ha fulgt abbed William av Rievaulx til den skotske grensen for å forhandle om overføringen.Dutton, Marsha L. (2010): 'Introduction,' i: Aelred of Rievaulx, Spiritual Friendship, Cistercian Fathers series 5 (Collegeville, MN: Cistercian Publications), s. 16; Squire, Aelred (1969): Aelred of Rievaulx: A Study, London: SPCK, s. 24. I 1142 reiste Aelred til Roma, sammen med Walter av London, erkediakon av York, for å representere de nordlige prelatene som motsatte seg valget av Henry de Sully, nevø av kong Stefan av England, til erkebiskop av York, for pave Innocens II. Resultatet av reisen var at Aelred tok med seg et brev fra pave Innocent som innkalte de overordnede, som Aelred representerte, til å møte i Roma den påfølgende mars for å avlegge sin avsettelse i den nødvendige kanoniske formen. De påfølgende forhandlingene trakk ut i mange år.
Da han kom tilbake fra Roma, ble Aelred novisemester i Rievaulx. Squire (1969): Aelred of Rievaulx, s. 53. I 1143 ble han utnevnt til abbed i det nye Revesby Abbey, et datterhus av Rievaulx i Lincolnshire. I 1147 ble han valgt til abbed i selve Rievaulx,«Saint Aelred of Rievaulx», Encyclopedia Britannica en stilling han kom til å inneha til sin død. Under hans administrasjon skal klosteret ha vokst til rundt 140 munker og 500 conversi og lekfolk.Walter Daniel (1959: Vita Ailredi, s. 30
Hans rolle og posisjon som abbed krevde at han reiste. Abbeder fra cistercienserordenen var forventet å foreta årlige visitas til datterhus, klostre som var underlagt et større moderhus.Heale, Martin (2004): «The Dependent Priories of Medieval English Monasteries», English Historical Review, CXXI (491), Oxford Journals; s. 522-524. Rievaulx hadde fem i England og Skottland da Aelred tiltrådte embetet.Det finnes fortsatt noen bevis på disse reisene. Walter Daniel beretter for eksempel om et besøk Aelred foretok i Dundrennan. Squire (1969): Aelred of Rievaulx, s. 65 Dessuten måtte Aelred foreta den lange sjøreisen til ordenens årlige ordenskapittel i Cîteaux i Frankrike.Det var sannsynligvis under en av disse reisene at han holdt prekenen med tittelen «Til synoden i Troyes».
Ved siden av rollen som munk og senere abbed, var Aelred involvert i politiske anliggender gjennom hele livet. Peterborough-krøniken fra 1300-tallet oppgir at Aelreds innsats under paveskismaet på 1100-tallet førte til Henrik II av Englands avgjørende støtte til cistercienserkandidaten, noe som resulterte i den formelle anerkjennelsen av pave Alexander III i 1161.Dutton, Marsha L. (2010): «Introduction», i: Aelred of Rievaulx: Spiritual Friendship, Cistercian Fathers series 5 (Collegeville, MN: Cistercian Publications), s. 17.
Aelred skrev flere innflytelsesrike bøker om åndelighet, blant dem Speculum caritatis («Kjærlighetens speil», angivelig skrevet på forespørsel fra Bernhard av Clairvaux) og De spirituali amicitiâ («Om åndelig vennskap»).Om bruken av spiritali framfor spirituali, se Aelred of Rievaulx (2010): Spiritual Friendship, oversatt av L. Braceland, Cistercian Fathers series 5 (Kalamazoo, MI: Cistercian Publications, s. 25.
Han skrev også syv historiske verk, hvorav tre var rettet til Henrik II av England, og ga ham råd om hvordan han skulle være en god konge, og erklærte ham for å være den sanne etterkommeren av angelsaksiske konger.
I sine senere år antas han å ha lidd av nyrestein og leddgikt. Walter Daniel (1959: Vita Ailredi Walter Daniel rapporterer at cistercienserrådet i 1157 tillot ham å sove og spise på Rievaulx'’sykestue; senere bodde han i en bygning i nærheten som ble bygget for ham.
Aelred døde vinteren 1166–1167, sannsynligvis 12. januar 1167 på Rievaulx.<ref> Dette er den tradisjonelle datoen for hans festdag innenfor cistercienserordenen, slik den feires på autoriteten til Walter Daniel (1959: Vita Ailredi', s. 57.</ref>
Posthumt omdømme thumb|Aelred av Rieveaulx, samtidsavbildning i håndskrifr av De Speculo Caritatis, ca. 1140 Hagiografen«hagiograf», NAOB Jocelyn av Furness, som skrev om Aelred etter hans død, beskrev ham som «en mann med den høyeste integritet, med stor praktisk visdom, vittig og veltalende, en hyggelig følgesvenn, generøs og diskret. Og med alle disse egenskapene overgikk han alle sine medprelater i kirken i sin tålmodighet og ømhet. Han var full av sympati for andres skrøpeligheter, både fysiske og moralske.»McGuire (1994): Brother and Lover, s. 131
Aelred ble aldri formelt kanonisert på den måten som ble etablert senere, men han ble sentrum for en kult i Nord-England som ble offisielt anerkjent av cistercienserne i 1476.Oppslaget om Aelred i New International Encyclopedia (1905) oppgir feilaktig at Aelred ble kanonisert i 1191 (Gilman, D.C.; Peck, H.T.; Colby, F.M., red. (1905): «Ailred», New International Encyclopedia (1. utg.). New York: Dodd, Mead.). For korrekt informasjon, se Bell, David N.: «Ailred of Rievaulx (1110–1167)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press krever abonnement Som sådan ble han æret som en helgen, og hans legeme ble oppbevart i Rievaulx. På 1500-tallet, før klosteret ble oppløst, hevder John Leland på 1500-tallet at han hadde sett Aelreds helligdom i Rievaulx og som oppbevarte Aelreds legeme som glitret av gull og sølv.Squire (1969): Aelred of Rievaulx, s. 2. I dag minnes Aelred av Rievaulx som en helgen den 12. januar, den tradisjonelle datoen for hans død, i den siste offisielle utgaven av Martyrologium Romanum,Martyrologium Romanum, ex decreto sacrosancti oecumenici Concilii Vaticani II instauratum auctoritate Ioannis Pauli Pp. II promulgatum, editio [typica] altera, Typis Vaticanis, A.D. MMIV (2004), s. 96. om uttrykker den katolske kirkes offisielle posisjon.
Mye av Aelreds historie er kjent på grunn av biografien Walter Daniel skrev om ham kort tid etter hans død. I mange århundrer har hans mest berømte verk vært hans Vita S. Eduardi, regis et confessoris, «Livet til den hellige Edvard, konge og bekjenner».Aelred av Rievaulx; Lange, Marjorie; Dutton, Marsha L., red. (7. november 2022): The Liturgical Sermons The Reading-Cluny Collection, 1 of 2 Sermons 85-133. Liturgical Press. ISBN 9780879073879; s. xxxvii.
De spirituali amicitiâ De spirituali amicitiâ («Om åndelig vennskap»), regnet som hans største verk, er en kristen motpart til Ciceros Laelius de Amicitia (en avhandling om vennskap (amicitia) fra 44 f.Kr.) og utpeker Kristus som kilden og den endelige drivkraften til åndelig vennskap. I tillegg til dets intellektuelle grunnlag, trekker Aelred på sin personlige erfaring for å gi «spesifikke og konkrete»McGuire (1994): Brother and Lover, s. 110. anbefalinger for å skape og opprettholde langvarige vennskap.
Ifølge Brian McGuire «mente Aelred at ekte kjærlighet har et respektabelt navn og en rettmessig plass i godt menneskelig selskap, spesielt i klosteret.» Denne «vektleggingen av vennskapets sentrale rolle i klosterlivet plasserer ham utenfor tradisjonens hovedstrøm. Ved å skrive en spesiell avhandling dedikert til vennskap og indikere at han ikke kunne leve uten venner, overgikk Aelred alle sine klosterforgjengere og hadde ingen umiddelbare etterfølgere. Uansett om hans behov for vennskap er et uttrykk for Aelreds seksuelle identitet eller ikke, betydde hans insistering på individuelle vennskap i klosterlivet et avvik fra det som er underforstått i Benediktinerregelen.»McGuire (1994): Brother and Lover, s. 142 Innenfor den bredere konteksten av kristent klostervennskap, «var det Aelred som spesifikt postulerte vennskap og menneskelig kjærlighet som grunnlaget for klosterlivet, så vel som et middel for å nærme seg guddommelig kjærlighet, som utviklet og forkynte en systematisk tilnærming til de vanskeligere problemene med intense vennskap mellom munker.»Boswell, John (1980): Christianity, Social Tolerance, and Homosexuality, Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-06711-4; s. 222