miniatyr|alt=Fotografi av flyktninger ved siden av jernbanevogner|Fordrevne sudettyskere (1945) Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia etter den andre verdenskrig foregikk i årene 1945–1946. Tre millioner tysktalende tsjekkoslovaker, bosatt i Sudetenland og tyske språkøyer ellers i landet, ble tvunget ut av hjemlandet Tsjekkoslovakia, og ble deportert til Tyskland og Østerrike. Uttrykket fordrivelse brukes i denne sammenheng som et samlebegrep for flukt, fordrivelse med vold, og for den organiserte, tvungne utvandring. Fordrivelsen har vært et politisk tema i Forbundsrepublikken Tyskland siden. Fordrivelsen var lenge et vesentlig problem i relasjonen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia, og de juridiske forholdene måtte avklares før Tsjekkia gikk inn i EU. EU konkluderte med at fordrivelsen ikke var til hinder for tsjekkisk EU-medlemskap.

Etter verdenskrigens avslutning måtte til sammen ca. tolv millioner tyskere forlate sine bosteder i Øst-, Sentral- og Sørøst-Europa. De ble hovedsakelig dirigert til områder innenfor grensene til dagens Tyskland, som delvis var okkupert av Sovjetunionen. Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia var den største fra én enkelt stat. De fordrevne utgjorde en fjerdedel av landets befolkning og det tok 30 år før folketallet i Tsjekkoslovakia var tilbake på samme nivå som i 1935.

Den tsjekkoslovakiske eksilregjering i London mente at det tyske folk hadde et kollektivt ansvar for den andre verdenskrigen, og for de forbrytelser som da ble begått. Regjeringen tok allerede i 1941 til orde for å fordrive hele den etnisk tyske befolkning i Tsjekkoslovakia, og fikk etter hvert tilslutning for sitt synspunkt av Sovjetunionen, Storbritannia og USA.

Den første, såkalte «ville» del av fordrivelsen sommeren 1945 skjedde med et betydelig innslag av vold. Beneš-dekretene la grunnlaget for fordrivelsene, ved blant annet å inndra statsborgerskap og beslaglegge eiendom. Om lag av en fjerdedel av de etniske tyskerne var fordrevet før Potsdamavtalen, fra august 1945, sanksjonerte fordrivelsene. Potsdamavtalen foreskrev at fordrivelsene skulle skje på en «ordnet og human måte». Fordrivelsene anses idag som etnisk rensing.

Parallelt med fordrivelsen av etnisk tyske innbyggere fra tsjekkiske områder ble etniske ungarere (madjarer) tvangsflyttet fra slovakiske områder og fikk sine eiendommer beslaglagt.Bernd, Rechel (2009). Minority rights in Central and Eastern Europe. Taylor & Francis. ISBN 978-0-203-88365-5.

Bakgrunn miniatyr|alt=Kartskisse over etnisk tyske områder i Tsjekkoslovakia i 1930|Kartskisse over Tsjekkia med innslaget av etnisk tyske borgere i den tsjekkiske delen av den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100 %, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %.

Sudettyskerne Begrepet sudettyskere ble brukt om tyskere som inntil slutten av andre verdenskrig bodde i Böhmen og Mähren, også langt utenfor det egentlige Sudetenland. Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra det Přemyslidiske dynasti omkring år 1200, og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. Innvandringen av etnisk tyske var en kilde til misnøye blant etniske tsjekkere. De etnisk tyske beholdt blant annet tysk språk, og unngikk å bruke eller lære seg tsjekkisk. Ved folketellingene, også under østerriksk styre, ble etnisitet avgjort ved morsmål eller dagligspråk (tysk: Umgangssprache).

Området var en del av Østerrike-Ungarn, inntil første verdenskrigs slutt, og det var et visst press på etniske tsjekkere for å registrere seg som tysktalende. Ved folketellingen i 1921 talte den tysktalende befolkning 3 123 583 individer, hvilket utgjorde 23,4 % av den totale befolkningen. Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før andre verdenskrigen. I mai 1945 var det 3,3-3,4 millioner tysktalende på Tsjekkoslovakias territorium (noen anslag lyder på 4 millioner). Da Potsdamkonferansen begynte, hadde 700 000 til 800 000 Sudettyskere allerede forlatt, eller blitt fordrevet fra, tsjekkoslovakisk territorium.

Det vesttyske Statistisches Bundesamt anslo den etnisk tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være i 1939. Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen.De Zayas, A. A terrible Revenge. New York: Palgrave/Macmillan, 1994; ISBN 1-4039-7308-3, p. 152- (3,477,000)Schoenberg, H.W., Germans from the East: A Study of Their Migration, Resettlement and Subsequent Group History, since 1945, London, UK: Springer, 1970; ISBN 90-247-5044-X, p. 3- (3,453,000)

+ Tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939 ifølge vesttyske Statistisches BundesamtSource: Die deutschen Vertreibungsverluste. Bevölkerungsbilanzen für die deutschen Vertreibungsgebiete 1939/50, Statistisches Bundesamt, Wiesbaden (ed.), Stuttgart: W. Kohlhammer, 1958, pp. 322–39. Beskrivelse Totalt Etnisk tyske innbyggere Andre Sudettyskere 3 037 361 3 037 361 – Jøder 2035 2035 – Tsjekkere 193 786 -193 786 Andre etniske grupper 3 670 - 3 670 Utenlandske statsborgere 39 747 11 754 27 993 Statsløse 3415 2454 961 Ubestemt statsborgerskap 128 435 10 811 117 624 Sudettysk folketelling mai 1939 3 408 449 3 064 415 344 034 Böhmen-Mähren (rasjoneringskort)- - Tyskere i Slovakia- - Total tysk befolkning i Tsjekkoslovakia 1939- -

Dannelsen av Tsjekkoslovakia Da staten Tsjekkoslovakia ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. Under Fredskonferansen i Paris (1919) arbeidet Edvard Beneš i kulissene for å få stormaktenes tilslutning til et stort territorium for den nye republikken. Beneš lovte at minoritetene i den multietniske republikken skulle behandles likt. Sudettyskerne ville ha en autonom, tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og den Tsjekkoslovakiske stat ble dannet. Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etnisk tyske innbyggere i områdene nær grensen til Tyskland.

miniatyr|alt=Fotografi av omslag på magasine TIME av Tsjekkoslovakias første president, Tomáš Masaryk|Tomáš Masaryk var landets første president. Han ble i 1936 etterfulgt av sin nære medarbeider Edvard Beneš som gikk i eksil etter Münchenavtalen og kom tilbake ved slutten av den tyske okkupasjonen. Den karismatiske Masaryk ble i langt større grad enn Beneš respektert av sudettyskerne. Beneš var en dyktig strateg og administrator, men med liten evne til å vekke entusiasme.

Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme, som varte fra slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918, ikke var legitimt.Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.

I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. I mellomkrigstiden var det over jøder i landet. Vel en tredjedel av jødene regnet seg som etnisk tyske, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder.Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428.

I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seiersmaktene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen halvveis mellom Praha og Wien, delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del, den siste kalt České Velenice. Ved Saint-Germain-traktaten ble grensen satt i elven Lužnice, og jernbanestasjonen ble innlemmet i tsjekkoslovakisk territorium. Det var et hardt slag for Østerrike, selv om grensene ikke ble tatt særlig alvorlig i starten. Det ble inngått ekteskap på tvers av grensen, uten krav til formaliteter i den forbindelse. I 1938 ble imidlertid grensene fra Saint-Germain opphevet og nasjonalsosialistenes rasistiske politikk skapte en kløft mellom menneskene i området. Etter andre verdenskrig ble grensene fra Saint-Germain gjeninnført, samtidig som de tyske innbyggerne ble fordrevet.

Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP, det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti i Tsjekkoslovakia) forbudt av myndighetene på grunn av undergravende virksomhet.

DNSAP var det sudettyske nazipartiet og søsterparti til DNSAP i Østerrike og NSDAP i Tyskland, og hadde i 1920-årene noen få representanter i Tsjekkoslovakias nasjonalforsamling. Deutsche Nationalpartei ble også oppløst i 1933. Konrad Henlein etablerte i 1933 etterfølgeren Sudetendeutsche Heimatfront med Karl Hermann Frank som nestleder; dette partiet skiftet navn til Sudetendeutsche Partei, SdP, i 1935. Henlein hevdet til å begynne med at han og partiet var lojale mot demokratiet og republikken. Fra 1935 gikk SdP i en mer radikal retning.

I 1930-årene nådde krisen i verdensøkonomien, den store depresjonen, også Tsjekkoslovakia. Den gikk i Tsjekkoslovakia særlig hardt utover de industrialiserte områdene i Nord- og Vest-Böhmen som var befolket av sudettyskere. Krisen førte til sult og død i deler av befolkningen. Praha reagerte ikke, og dette drev den tyske befolkningen i hendene på det høyreradikale sudettyske partiet (SdP), og dets leder, nazisten Konrad Henlein. Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet (bondepartiet). Henlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.

Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren, og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister, og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Politikeren Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister». Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.

Valgene i Sudetenland Etter 1935 ble frontene mellom etnisk tyske og etnisk tsjekkiske innbyggere tydelige, og mange sudettyskere viste klart at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland. Sudettyske politikere agiterte i 1930-årene for Heim ins Reich (tysk for at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).