thumb|right|300px|Mausoleum til goterkongen Teoderik den store i Ravenna (Italia). Gotere var et østgermansk folk, to av dens forgreninger eller stammer, vestgotere og østgotere, spilte en betydningsfull rolle i sammenbruddet til Romerriket og framveksten av middelalderens Europa.
En viktig kilde for ettertidens kunnskap om goterne er De origine actibusque Getarum («Opphavet og dådene til goterne»)Costa, Gustavo (1977): Le antichità germaniche nella cultura italiana da Machiavelli a Vico, ISBN 88-7088-001-X, s. 32. Se også: Seyffert, Oscar (1894): Dictionary of Classical Antiquities, red. Henry Nettleship & J. E. Sandys, De Rebus Geticis, s. 329 eller kun Getica,Jordanes: The Origin and Deeds of the Goths, oversatt av Charles Christopher Mierow. 1915. Opptrykk 2006. Evolution Publishing, ISBN 1-889758-77-9. Se Christian Roman Empire series en delvis fiktiv redegjørelse skrevet på 500-tallet av den romerske historikeren Jordanes om folkevandringen fra det sørlige Scandza (antagelig Skandinavia) og inn i Gothiscandza (antatt å være nedre regionen ved Wisła, Pommern, i dagens Polen), og derfra til kysten av Svartehavet. Arkeologiske undersøkelser av wielbarkkulturen i Pommern og chernyakhovkulturen i nordøst for nedre Donau bekrefter at en form for folkevandring faktisk skjedde. På 200-tallet krysset goterne enten nedre Donau eller Svartehavet, herjet rundt på Balkanhalvøya og Anatolia så langt unna som Kypros, herjet Athen, Bysants, og Sparta.Gibbon, Edward (1930): The Decline and Fall of the Roman Empire. Plain Label Books. ISBN 978-1-60303-405-0. Ved 300-tallet hadde goterne erobret romerske Dakia, og delte seg deretter i minst to særskilte grupper eller stammer som ble adskilt ved elven Dnestr, tervingere (ledet av Balti-dynastiet) og greutungere (ledet av Amali-dynastiet). Goterne dominerte et omfattende område som på sitt høydepunkt under kongene Ermanarik og Atanarik mer eller mindre strakte seg hele vegen fra elvene Donau til Volga, og fra Svartehavet og til Østersjøen.Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European peoples, bind 1. Infobase Publishing. ISBN 978-0-8160-4964-6. s. 575
Mot slutten av 300-tallet kom hunerne, et asiatisk folk østfra i Asia, og invaderte den regionen som var mer eller mindre kontrollert av goterne. Selv om hunerne greide å underlegge seg mange av goterne, som ble en del av «den huniske horde», var det en del av goterne, ledet av Fritigern, som flyktet over Donau. Der gjorde de opprør mot Romerriket, vant en avgjørende seier i slaget ved Adrianopel, som ble et avgjørende vendepunkt i Romerrikets historie, den første av de barbariske invasjonene som til slutt førte til Romerrikets fall. Ved denne drev den gotiske misjonæren Wulfila, som konstruerte det gotiske alfabetet for å oversette Bibelen, med å omvende mange gotere fra hedendommen og til den arianske kristendommen. Mellom 300- og 400-tallet, kanskje også 500-tallet, ble goterne delt i to hovedgrupper, vestgotere som ble foederati av romerne, og østgotere som slo seg sammen med hunerne.
Etter at østgoterne vellykket greide å gjøre opprør mot hunerne i slaget ved Nedao i 454, bosatte deres leder Teoderik den store sitt folk i Italia, opprettet en kongedømme som til sist fikk kontroll over hele italienske halvøy. Kort tid etter Teoderiks død i 526 ble landet erobret av Østromerriket i en krig som ødela og avbefolket halvøya.London, Jack (2007): The Human Drift. 1st World Publishing. ISBN 978-1-4218-3371-2. s. 11. Etter at deres dyktige leder Totila ble drept i slaget ved Taginæ, noe som effektivt avsluttet den østgotiske motstanden, og de gjenværende goterne ble assimilert av langobardene, en annen germansk stamme som invaderte Italia og opprettet et kongedømme i den nordlige delen av landet i 567.
Vestgoterne under Alarik I herjet Roma i 410, beseiret huneren Attila i slaget ved Chalons i 451, og opprettet en kongedømme i Aquitaine i hva som er dagens Frankrike. Vestgoterne ble presset inn i Hispania av frankerne, en annen germanske stamme, i kjølvannet av slaget ved Vouillé i 507. Ved slutten av 500-tallet hadde vestgoterne konvertert til katolisismen . De ble erobret tidlig på 700-tallet av muslimske maurere, men begynte å gjenvinne kontrollen under lederskapet til det vestgotiske adelsmannen Pelagius eller Pelayo av Asturias, og seieren i slaget ved Covadonga ble begynnelsen på den århundrelange Reconquista. Vestgoterne opprettet kongedømmet Asturias som til sist utviklet seg dagens Spania og Portugal.
Gotisk språk og kultur forsvant i stor grad i løpet av middelalderen, skjønt dens innflytelse fortsatt å være merkbar på små vis i en del vestlige europeiske stater. Så sent som på 1500-tallet var det et lite antall folk på Krimhalvøya ved Svartehavet som kan ha snakket et språk som er kjent som krimgotisk. Bennett, William H (1980): An Introduction to the Gothic Language, s. 27.
Etymologi
thumb|Röksteinen ved Rök kirke i Östergötland. Goterne har blitt referert til med mange navn, kanskje for at de besto av flere adskilte etniske folkegrupper, men også på grunn av tidlige framstillinger av urindoeuropeiske og senere germanske folkevandringer generelt, var det vanlig å benytte ulike navn for referere til samme gruppe. Goterne selv mente (slik de fleste moderne forskere gjør)Wolfram (1988), History of the Goths, s. 19–35 at de ulike navnene hadde sin opprinnelse fra en enkelt førhistorisk etnonym som opprinnelig refererte til en ensartet kultur som blomstret i tiden rundt 500 f.Kr., de såkalte opprinnelige eller opphavlige «gotere».
Ordet «gotere» er avledet fra forstavelsen guton- guton-",Lehmann, Winfred P.; Helen-Jo J. Hewitt (1986): A Gothic Etymological Dictionary, Leiden: E.J. Brill, ISBN 90-04-08176-3, s. 164 slik som det er åpenbart fra Pytheas fra Massalias betegnelse for dem, gutones, sitert hos Plinius den eldre. Denne forstavelsen produserer *gutaniz i urgermansk. Det har blitt bevart i de moderne skandinaviske stammeordet eller regionale folkenavnet gutar, gutnisk/gotlandske betegnelsen på folk fra Gotland i hva som i dag er Sverige. Et annet moderne skandinaviske stammenavn, eller regionalt folkenavn, er gøterne i områdene omkring Göta älv og det nåværende Götaland i dagens Sverige. Det er avledet fra et beslektet urgermansk ord, *gautoz (flertall *gautaz). Både *gautoz og *gutaniz er avledet fra det urgermanske ordet *geutan i betydningen «å helle»/«å skjenke». Sammenlign med det moderne svenske ordet gjuta, moderne nederlandsk gieten, moderne tysk gießen, gotisk giutan, norrønt giota, angelsaksisk geotan, som alle er beslektet med latinske fondere, «å helle» og gammelgreske cheo «jeg heller»/«skjenker». Det indoeuropeiske rotordet geutan og dets beslektete ord i andre språk er *gheu-d-.Roots , Bartleby, s. 165. American Heritage Dictionary (AHD) betegner *gheu-d- som et kentumform, med støtte hos lingvisten Julius Pokorny. The American Heritage Dictionary of the English Language, s. 447. Dette samme rotordet kan være forbundet til navnet på en elv som renner gjennom Västergötland i Sverige, Götaelven. Wolfram (1988), History of the Goths, s. 21 Det er meget mulig at en svulmende elv kunne få navnet den har ved at den kunne bli beskrevet som i «skjenkende» (betydningen «øsende», «svulmer over»). Om det opprinnelige navnet til en del av goterne som folk, i alle fall de som kom til å gi navnet til hele folkegruppen, hadde sitt opphold ved denne elven, ville de ha valgt et etnonym som beskrev dem som nettopp fra denne elven. En annen mulighet er naturligvis at navnet gøter har utviklet seg uavhengig fra gutar/goter.
Både gotere og gutere ble kalt for gotar på vestnorrønt og gutar på østnorrønt (eksempelvis i Gutasagaen fra Gotland og i runeinskripsjon på Röksteinen). I kontrast til dette var den andre folkegruppen, gøterne, klart adskilt fra goterne/guterne. Ettersom norrøn litteratur ikke gjør skille mellom gotere og gutere (gotlendere), men litteraturen skiller klart mellom gotere eller gutere på den ene siden og gøtere på den andre siden (hvilket angelsaksisk litteratur også gjør), er det trolig at de gotere som utvandret sørover fra Skandinavia var medlemmer av folkegruppen gutere.
Ved et tidspunkt i europeisk forhistorie skjedde en konsonantendring, i henhold til Grimms lov eller den germanske lydforskyvning, som skapte en *g fra *gh og en *t fra *d. Den samme loven utelukker mer eller mindre *ghedh-,Roots , Bartleby, s. 155. *dh i dette tilfellet ville således bli en *d istedenfor en *t.
I henhold til reglene for indoeuropeisk avlyd, den fulle graden (inneholder en *e), *gheud-, kan ha blitt erstattet med en null-grad (hvor *e forsvinner), *ghud-, eller o-graden (*e endres til en *o), *ghoud-, i henhold til ulike former av navnet. Null-graden er bevart i moderne tid i det litauiske etnonym for belarusere, gudai (tidligere baltisk prøyssisk område før slavisk erobring ved 1200 e.Kr.), og i bestemte prøyssiske byer i området rundt elven Wisła i Gothescandza,Jordanes: Getica. «Gothescandza» var i henhold til Jordanes et sted som kan ha ligget ved den sørlige kysten av Østersjøen (i dag Polen) i dag Polen (Gdynia, Gdańsk). Bruken av alle disse tre gradene antyder at navnet er avledet fra et indoeuropeisk utviklingstrinn; i motsatt fall ville det ha kommet fra en linje som nedstammer fra en utviklinggrad. Imidlertid, når og hvor forfedrene til goterne tok i bruk dette navnet på seg selv og hvor de benyttet det i indoeuropeisk eller urgermansk tid, har forblitt et ubesvart spørsmål innenfor historiske lingvistikk og forhistorisk arkeologi.
Et sammensatt navn, Gut-þiuda, ved rotordet «gotisk folk», opptrer i den gotiske kalender (aikklesjons fullaizos ana gutþiudai gabrannidai). Parallelle opptredener indikerer at det kan bety «landet til goterne»: gammelislandske (eller vestnorrønt) Sui-þjòd for Sverige; angelsaksisk (gammelengelsk) Angel-þēod for Anglia; og gammelirsk Cruithen-tuath, «landet til pikterne».
Antallet likheter som eksisterer mellom gotisk språk og gammelgutnisk, gjør at lingvisten Elias Wessén regner gutnisk som en form for gotisk. Det mest berømte eksemplet er at både gutnisk og gotisk brukte ordet for lam om både en ung og voksen sau. Andre lingvister mener at gutnisk ikke er mer i slekt med gotisk enn andre germanske dialekter.
Nesten alle de fonetiske og grammatiske kjennetegnene som karakteriserer de nordgermanske språk som en egen gren av den germanske språkfamilien (for ikke å nevne kjennetegnene som skiller de forskjellige norrøne dialektene), ser ut til å ha utviklet seg på et senere tidspunkt enn gotisk. Gotisk var på mange måter en meget primitiv form for germansk og utviklet et visst antall unike kjennetegn som det ikke deler med noen andre germanske språk.
Gutene selv hadde muntlige tradisjoner om en masseutvandring mot det sørlige Europa. Dersom dette stemmer, er det et unikt tilfelle av en tradisjon som overlevde i mer enn tusen år og som faktisk stammer fra tiden før de store splittelsene i den germanske språkfamilien.
Historie Opprinnelse
right|250px|thumb| thumb|250px|En steinsirkel knyttet til wielbarkkulturen, Węsiory vest for Gdańsk. I henhold til Jordanes’ De origine actibusque Getarum («Opprinnelsen og dådene til goterne»), gjerne forkortet til Getica, som ble skrevet på midten av 500-tallet, skjedde de første utvandringene fra Scandza (Skandinavia) under en kong Berig Jordanes: Getica, s. 25 i tre skip Jordanes: Getica, s. 94 og det stedet de gikk i land kalte de opp etter seg selv: «I dag [skriver Jordanes] er det kalt for Gothiscandza» («Goternes Scandza»). Jordanes: Getica, s. 26