Farlig reisefølge (engelsk: ) er en amerikansk svart-hvitt psykologisk thriller med film noir-elementer fra 1951 produsert og regissert av Alfred Hitchcock. Hovedrollene blir spilt av Farley Granger, Ruth Roman og Robert Walker.
Filmen ligger på en 32.-plass på American Film Institutes liste over 100 år... 100 grøss.
Historien handler om to fremmede som møtes på et tog: En ung tennisspiller og en sjarmerende psykopat. Psykopaten foreslår at ettersom de begge ønsker å «kvitte seg» med noen, burde de «bytte» mord og aldri bli tatt. Psykopaten begår det første mordet og forsøker deretter å tvinge tennisspilleren til å fullføre sin del av avtalen.
Produksjon
Førproduksjon Hitchcock sikret seg rettighetene til Patricia Highsmiths roman for kun $7.500, siden det var hennes første roman. Som vanlig holdt Hitchock sitt navn utenfor forhandlingene for å holde kjøpsprisen nede.Spoto, s. 341 Highsmith ble ganske irritert da hun senere oppdaget hvem som hadde kjøpt rettighetene for en så lav sum.
Å sikre seg rettighetene til romanen var det minste av hindrene som Hitchcock måtte forsere for å få historien overført fra bok til lerret. Forfatteren Whitfield Cook skrev et treatment, som tilfredsstilte Hitchcock i andre forsøk. Cook vevde inn en homoerotisk undertekst i historien (som det kun ble hintet til i romanen) og myknet Bruno fra å være en grovkornet alkoholiker til å bli en velkledd og sjarmerende mammagutt - en mer Hitchcock-aktig skurk.McGilligan, s. 442 Med treatmentet i sin hånd så Hitchcock seg om etter en manusforfatter. Han ønsket en forfatter med navn, som kunne låne litt prestisje til manuset, men ble avvist av åtte stykker, inkludert John Steinbeck og Thornton Wilder, som alle syntes at historien var for smakløs og som ble avskrekket av Highsmiths status som debutant.McGilligan, s. 444 Samtaler med Dashiell Hammett gikk dypere,Spoto, s. 342 men også her brøt kommunikasjonen sammen til slutt og Hammett tok aldri imot oppdraget.
Hitchcock forsøkte deretter med Raymond Chandler, som hadde blitt nominert til en Oscar for sitt første filmmanus, Dobbelt erstatning, i samarbeid med Billy Wilder. Chandler tok jobben til tross for at han syntes at det var «en dum liten historie». Chandler var en notorisk vanskelig samarbeidspartner og de to mennene kunne ikke ha en mer forskjellig møtestil: Hitchcock likte lange, svevende og uformelle møter hvor filmen ofte ikke ble nevnt på flere timer, mens Chandler var rett på sak og ønsket å gå ut og få arbeidet utført. Han kalte dem «forferdelige pludremøter som lot til å være en uunngåelig, men smertefull del av filmbransjen». De personlige relasjonene mellom disse to forverret seg raskt og til slutt ble Chandler åpenlyst stridslysten: Ved et tilfelle, da han så Hitchcock streve med å komme seg ut av sin limousin, bemerket han innen hørevidde: «Se den feite jævel'n som forsøker å komme seg ut av sin bil!» Chandler gjorde ferdig et første utkast og skrev deretter et andre utkast uten å høre et eneste ord fra Hitchcock. Da han til slutt mottok en beskjed fra regissøren i slutten av september, var det at han var blitt sparket fra prosjektet.
Dernest forsøkte Hitchcock å engasjere Ben Hecht, men fikk vite at han var utilgjengelig. Hecht foreslo at hans assistent, Czenzi Ormonde, kunne skrive manuset. Selv om Ormonde aldri hadde skrevet filmmanus tidligere, hadde hun to ting som talte til hennes fordel: Hennes nylig utgitte novellesamling Laughter from Downstairs tiltrakk seg gode omtaler fra anmelderne, og hun var «en lyshåret skjønnhet med langt skimrende hår»,McGilligan, s. 447 alltid et pluss hos Hitchcock. Med sin nye forfatter ønsket han å starte på nytt fra begynnelsen av:
De hadde imidlertid ikke mye tid på seg. Det var mindre enn tre uker igjen til innspilling på location var skjemalagt til å begynne i østlige USA. Ormonde begynte på oppgaven sammen med Hitchcocks medprodusent Barbara Keon - nedsettende kalt «Hitchcocks faktotum» av ChandlerMcGilligan, s. 449- og Hitchcocks hustru Alma Reville. Sammen arbeidet de tre kvinnene under sjefens ledelse som oftest til nattetidSpoto, s. 344 og fullførte en såpass stor del av manuset i tide slik at filmteamet kunne bli sendt østover. Tre notable tilføyelser som trioen kom med var den løpske karusellen, lighteren og de tykke brilleglassene.Chandler, Charlotte (2006). It's Only a Movie: Alfred Hitchcock, A Personal Biography. New York: Applause Books. ISBN 978-1-55783-692-2. s. 192
Det var ett punkt som Chandler og Hitchcock var enige om, selv det kom mye senere, like før filmen ble utgitt: De erkjente begge at siden praktisk talt ingenting av Chandlers arbeid var igjen i det endelige manuset, skulle hans navn fjernes fra rulleteksten. Hitchcock foretrakk at Whitwield Cook og Czensi Ormonde skulle bli kreditert for manus, men Warner Bros. ønsket prestisjen som Chandlers navn gav og instisterte på at det skulle stå.
Selv da prosjektet under den smertefulle skrivefasen sneglet seg avsted var regissørens begeistring grenseløs. «Hitchcock suste forbi alle andre: Manuset, rollelisten, studioet .... biter av filmen danset som elektriske utladninger i hans hjerne».McGilligan, s. 443 Jo mer filmen tok form framfor hans indre øye, jo mer visste han at sjefsfotografen kom til å spille en kritisk rolle i utformingen av scenene. Hitchcock fant nøyaktig den han trengte hos Warners i form av Robert Burks, som kom til å arbeide sammen med Hitchcock fram til Marnie i 1964, med unntak av Psycho i 1960. «Den lavmælte milde Burks var en allsidig risikotaker med en forkjærlighet for dyster atmosfære. Burks var et korrekt valg for det som skulle vise seg å bli Hitchcocks mest tyske film på flere år: Komposisjonen var tett, lyssettingen nærmest surrealistisk, de optiske effektene krevende». McGilligan, s. 450 Ingenting var mer krevende enn Brunos kveling av Miriam, som blir gjenspeilet i hennes brilleglass: «Det var den typen scener Hitchcock hadde fiklet med i 20 år - og Robert Burks fanget den inn på en underbar måte».
Burks betraktet sine fjorten år med Hitch som de beste i sin karriere: «Du har aldri noen problemer med ham så lenge du kjenner din jobb og gjør den. Hitchcock insisterer på perfeksjon. Han har ingen tålmodighet med middelmådighet på settet eller ved middagsbordet. Det kan ikke forekomme kompromisser i hans arbeid, hans mat eller hans viner». Robert Burks mottok filmens eneste Oscar-nominasjon i kategorien beste svart-hvitt fotografering.
Rollebesetting Hitchcock sa at korrekt rollebesetting sparte ham for «en [film]rull med historiefortellingstid», siden publikum ville fornemme egenskaper ved skuespillerne som ikke behøvde å bli forklart i detalj.Ebert, Roger (2006). The Great Movies II New York: Broadway Press, s. 428, ISBN 978-0-7679-1986-9 Hitchcock sa at han opprinnelig ønsket William Holden i rollen som Guy Haines,Truffaut, François (1967). Hitcock By Truffaut. New York: Simon and Schuster. ISBN 978-0-671-60429-5 men Holden avslo. «Holden ville ha blitt helt feil - altfor tøff, altfor frastøtt av Bruno», skriver kritikeren Roger Ebert.<ref name="rebk428">Ebert, Great II', s. 428</ref> «Granger er mykere og vanskeligere å få tak på, mer overbevisende ved at han forsøker å slippe løs fra Brunos samtalenett istedenfor å avvise ham kategorisk».Warner Bros. ønsket sine egne stjerner (som allerede var under kontrakt) til å spille i filmen, hvor enn det var mulig på rollelisten. I tildelingen av rollen som Anne Morton til Ruth Roman fikk Jack L. Warner det som han ønsket, mot Hitchocks innsigelser.Spoto, Donald (1983). The Dark Side of Genius: The Life of Alfred Hitchcock. New York: Ballantine Books. ISBN 0-345-31462-X (paperbackutgave), s. 345 Alle fotnotene oppgir sidetallene fra den første paperbackutgaven, mars 1984 Regissøren fant henne «stiv» og med «manglende sex appeal». Han sa at hun hadde blitt «prakket på ham».McGilligan, Patrick (2004). Alfred Hitchcock: A Life in Darkness and Light. New York: Harper Perennial. ISBN 978-0-06-098827-2. p. 450
Kanskje var det omstendighetene rundt hennes påtvungne medvirkning i filmen som gjorde at Roman ble målet for Hitchcocks forakt gjennom hele produksjonen.Spoto, s. 346 Granger beskrev det diplomatisk som Hitchcocks «manglende interesse» for skuespillerinnen og sa at han hadde sett Hitchcock behandle Edith Evanson på samme måte på settet til Repet. «Han måtte ha en person i hver film som han kunne plage», sa Granger.
Kasey Rogers, kreditert som Laura Elliott, spilte rollen som Miriam. Hun bemerket at hun hadde perfekt syn på den tiden da filmen ble laget, men Hitchcock insisterte på at hun skulle bære rollefigurens tykke briller, selv på avstandsbilder hvor vanlige brillelinser ville ha vært umulig å oppdage. Rogers var i realiteten blind med brillene på seg og trengte å bli guidet av de andre skuespillerne.Strangers on a Train: The Victim's P.O.V. (2004), DVD-dokumentar I en scene kan man se at hun hun sleper hånden langs bordet når hun går, dette for at hun skulle holde rede på hvor hun var.
Produksjon Med rollelisten fastspikret, manus i hånden og en sympatisk innstilt sjefsfotograf var man klar til å begynne filmingen. Hitchcock hadde latt et filmteam gjøre bakgrunnsopptak under Davis Cup-finalene 25. – 27. august 1950 i West Side Tennis Club i Forest Hills i New York City. Mens teamet var der søkte det også etter noen andre opptakssteder.Spoto, s. 343 Eksteriørscenene ble spilt inn både på vest- og østkysten. Interiørscenene ble spilt inn i Warners' studioer.
Hitchcock, hans skuespillere og filmteam la avsted mot østkysten 17. oktober 1950.Spoto, s. 345 I seks dager gjorde de opptak på Penn Station i New York City, på jernbanestasjonen i Danbury i Connecticut (som ble til Guys hjemby Metcalf) og på steder rundt omkring i Washington D.C.
I slutten av måneden var de tilbake igjen i California. Hitchcock hadde skrevet strenge spesifikasjoner for en fornøyelsespark, som ble oppført på ranchen til regissøren Rowland V. Lee i Chatsworth. Utendørsscenene med fornøyelsesparken ble filmet der og i en virkelig «kjærlighetstunnel» i en fornøyelsespark i Canoga Park i Los Angeles. Hitchcock hadde allerede filmet avstandsbilder fra tenniskampen på Forest Hills og tilføyde nærbilder av Granger (med treneren Jack Cushingham utenfor bilderammen) og motspilleren Fred Reynolds i bilderammen fra en tennisklubb i South Gate i California.Spoto, s. 347 Resten av filmingen fant sted i Warners' studioer. Mange scener som så ut som om de var blitt filmet utendørs eller på location var faktisk blitt filmet innendørs foran bakgrunnsprojiseringslerreter.Farlig reisefølge markerte en slags renessanse for Hitchcock etter flere år med liten entusiasme for hans filmer fra slutten av 1940-åreneSpoto, s. 339-340 og kastet seg selv inn i en detaljorientert lederstil i en del av filmens produksjon. Han designet selv Brunos hummerprydde slips. Det blir i nærbilde avslørt at hummeren har kvelende klør,Spoto, s. 353 og «han valgte personlig ut et appelsinskall, tyggegummipapir, våte løv og et stykke sammenkrøllet papir, som ble brukt som kloakksøppel» i den scenen hvor Bruno uavsiktelig mister Guys lighter i kloakkristen.
Han viste også en intens interesse for en sjelden påaktet detalj i skildringen av rollefigurene: Mat. Hitchcock uttalte følgende: