Gyanendra Bir Bikram Shah Dev, ज्ञानेन्द्र वीर विक्रम शाहदेव Jñānendra Vīra Vikrama Śāhadeva, (født 7. juli 1947 i Katmandu), var konge i Nepal, den 12. kongen i rekka fra Shah-dynastiet på Nepals trone.
Gyanendra er sønnesønn av kong Tribhuvan, sønn av kong Mahendra (som var prins da Gyanendra blei født), yngre bror av kong Birendra og onkel til Dipendra, som formelt ble erklært som konge før han døde i 2001. Hans eldste sønn er den beryktede kronprins Paras.
Monarkiet i Nepal ble avskaffet. 2. juni 2008. Kongen kunngjorde at han ville forlate tronen på fredelig vis, og at han akter å leve resten av livet som vanlig borger i Nepal.
Barnekongen thumb|Kongepalasset i Katmandu Gyanendra ble utnevnt til konge første gang som et resultat av en politisk intrige den 6. november 1950, da han var 3 år gammal. I den siste, avgjørende maktkampen mellom kongehuset og statsministeren fra det herskende Rana-dynastiet, som i lang tid hadde hatt den virkelige makta i Nepal, dro Gyanendras bestefar, kong Tribhuvan, i eksil til India. Rana-familiens siste statsminister, Mohan Shamsher Jang Bahadur Rana, innsatte den lille prinsen på tronen isteden. To måneder senere mistet Rana-familien all makt. I 1951 kom Tribhuvan hjem og blei gjeninnsatt, og den 8. januar 1951 blei lille Gyanendra avsatt. I Shah-dynastiets offisielle historie reknes dette intermessoet som en intrige fra Rana-familien, og Tribhuvan betraktes som den rettmessige kongen også i denne tremånedersperioden.
Prins Gyanendra
Gyanendra var den yngste av kong Mahendras tre sønner. Han ble derfor ikke oppdratt ut fra den forutsettinga at han noen gang skulle bli konge. Fra han var ung var han likevel bevisst på at han var adelig og tilhørte kongefamilien. En anekdote fra hans barndom forteller at han en gang ble bedt om å overrekke en blomst til Indias daværende statsoverhode, Nehru. - Det vil jeg ikke, svarte lille Gyanendra. Jeg står høyere enn ham.
Som prins uten mulighet til å bli konge, ble Gyanendra i voksen alder angivelig innblanda i blant annet tvilsomme eiendomstransaksjoner, der hans status som medlem av kongehuset hindra etterforskning. Han var blant annet mistenkt for å være i kontakt med folk som smuglet antikviteter og narkotika. Han ble meget rik, og eide blant annet et hotell i Katmandu, en sigarettfabrikk og en teplantasje i det østlige Nepal.
Under Panchayat-diktaturet ble det hevda at han sto sentralt i valgfusk som sikra flertall for monarkiet i folkeavstemninga i 1980. Han og hans bror Prins Dipendra ble også nevnt i forbindelse med minst et politisk mord, og et mordforsøk på en kjent journalist. Noen kommentatorer hevda at han var den mest intelligente, men også den mest kyniske og skruppelløse av Mahendras tre sønner.
Prins Gyanendra gifta seg med Komal Rajya Laxmi Devi Shah 1. mai 1970. De har to barn: Paras Bir Bikram Shah Dev (født 30. desember 1971) og Prerana Rajya Laxmi Devi (født 1. mars 1978).
Gyanendra blir konge etter Birendra Da han ble konge for andre gang etter sin bror Birendra, sto både den unge kronprins Dipendra og hans lillebror foran ham i arverekka. Den 1. juni 2001 ble kong Birendra og hele hans nærmeste familie, inklusiv de to prinsene som sto foran Gyanendra i arverekka, drept i et blodbad på slottet i Katmandu.
Angivelig var den skyldige kronprins Dipendra, som i et anfall av rus og kjærlighetssorg drepte sin far kongen, sin mor og sju andre nære slektninger. Til slutt skjøt han seg selv. Han overlevde i tre dager i bevisstløs tilstand, og rakk såvidt å bli erklært som konge før han også døde. Dermed ble Gyanendra konge fra 4. juni – en mulighet ingen hadde trodd på fem dager før.
Mistanker om palassmassakren Gyanendra var den eneste av de ledende kongelige som ikke var tilstede da massemordet skjedde. Hans kone var der, men blei såra og ikke drept. Hans sønn, prins Paras, var tilstede og overlevde uskadd.
Mistanken om at Gyanendra egentlig sto bak drapene holdt seg blant mange nepalere, og vært en politisk faktor mot ham i tiden siden. Etter at demokratiet ble gjeninnført våren 2006, ble det reist spørsmålet om ny granskning av palassmassakren.
De første demonstrasjonene mot Gyanendra thumb|Utblikk over Katmandu Nyheten om at Dipendra var død og at Gyanendra tok over tronen, førte til opptøyer i Katmandu. Folk protesterte mot at Gyaendra ble utropt til konge. Enda verre tanken på at hans sønn, kronprins Paras, skulle følge etter ham. Under opptøyene ble flere drept, og det blei innført unntakstilstand.
Kong Birendra hadde ved å gi etter for kravene fra folkeopprøret i 1990, vært med på å omforme Nepal til et parlamentarisk demokrati. Han var også uvillig til å trappe opp borgerkrigen mot maoistene. Gyanendra ble oppfatta som den mer populære brorens motpol, korrupt, krigersk og antidemokratisk.
Gyanendra trapper opp krigen Maoistopprøret, som starta under kong Birendra i 1996, krevde relativt få menneskeliv i de 5 åra fram til 2001. En grunn var at Birendra ifølge grunnlova var øverste sjef for hæren, og sto imot press fra kretser som ønska å sette inn hæren mot opprørerne. Gyanendras periode som konge ble innleda med noen måneders våpenhvile og forhandlinger mellom opprørerne og regjeringa. Deretter ble hæren for første gang satt inn mot opprørerne. Mens de totale tapstalla var under 2 000 før Gyanendra kom på tronen, var de over 5 000 fra han tok over til 2003. På våren 2006 skal de ha nådd 13 000.
Til tross for at hæren fikk store forsyninger fra utlandet og forsøkte å ta offensiven, forverra den militære situasjonen for regjeringa seg kraftig under Gyanendra.
Gyanendra trapper ned demokratiet
Gyanendra støtta statsminister Deuba da han høsten 2001 innførte pressesensur og unntakstilstand. Overgrepene mot sivilbefolkninga ble raskt verre. Amnesty og andre anklaga hæren for omfattende maktmisbruk, voldtekter og tortur.
Gyanendra støtta også stadig flere innskrenkinger i demokratiet. Våren 2000 godkjente han at Deuba oppheva det lokale demokratiet og satte statsfunksjonærer til å styre kommunene, og Debuas oppløsning av parlamentet i mai samme år. Da Deuba ba ham om å utsette parlamentsvalg på ubestemt tid høsten 2002, sparka Gyanendra isteden statsministeren og tok hele makta selv. Dette var i praksis den første fasen i det statskuppet han sluttførte litt over to år etterpå.
I første omgang regjerte han som hans far og bestefar gjorde på 1950-tallet, ved å innsette svake statsministre som ikke hadde folkelig eller parlamentarisk støtte, og derfor var avhengige av ham. Når de var upopulære og politisk utbrukt, bytta han dem ut. Mange var av den oppfatning at Gyanendra egentlig ønska å skape et kongelige diktatur, etter mønster av det som fantes mellom 1960 og 1990.
Gyanendras statskupp i 2005
1. februar 2005 gjennomførte Gyanendra et statskupp og avsatte statsminister Deuba, som han selv hadde innsatt i 2004. Første gang han gjorde kupp mot Deuba var i oktober 2002. Deuba ble valgt som statsminister av parlamentet i 2001, men regjerte videre fra mai 2002 et halvt år etter at parlamentet var oppløst, og partiet som hadde valgt ham hadde ekskludert ham. Debua hadde følgelig mistet sitt parlamentariske grunnlag tre år før han ble avsatt av kongen.
Fra 1. februar 2005 regjerte Gyanendra eneveldig. Han fungerte som statsleder uten å utpeke statsminister. Det gjorde også inntrykk at han tok inn i regjeringa flere politikere fra det kongelige diktaturet før 1990, f.eks. Tulsi Giri som dro i eksil til utlandet før demokratiet ble innført i 1990.
Forverra forhold til utlandet Flere kommentatorer hadde venta at Gyanendra skulle føre Nepal nærmere det som mange nepalere ser som den tradisjonelle arvefienden, India. Gyanendra fikk også i de første åra av sin regjeringstid mye militærstøtte fra India, USA, EU og Kina. I Washington D.C. og andre vestlige hovedsteder vant han støtte ved å framstille borgerkrigen i Nepal som en del av den internasjonale krigen mot terror. Etterhvert som krigen gikk stadig dårligere for regjeringa, førte det til stadig mer skepsis mot hans styre, særlig fra India, Storbritannia og FN.
Da Gyaendra senhøstes 2004 dro til New Delhi for å skaffe seg støtte til det kommende statskuppet, ga den indiske regjeringa ham klar beskjed om at den mente det ville være katastrofalt. Gyanendra ignorerte advarselen.
Men India slo nå hånden av ham, og oppfordra, sammen med FN og EU, til våpenboikott av Nepal til demokratiet var gjeninnført. USA støttet også boikotten. De eneste internasjonale støttespillerne Gyaendra hadde igjen, var Indias arvefiende Pakistan og Kina. Gyanendra sto i realiteten igjen med Kina som sin siste sterke allierte. Han takka for hjelpa ved å stenge eksiltibetanernes kontor i Katmandu og innføre strenge tiltak mot tibetanske flyktninger.
Sjupartialliansen dannes
Innenlands ble Gyaendra også mer isolert. Han varsla at han ville gjennomføre valg, uansett om alle parlamentariske partier boikotta dem. Han støtta opprettelsen av nye rojalistiske småpartier, som skulle erstatte de gamle partiene. Dette ble forstått som at han ville bygge opp sin egen form for absolutistisk styre, etter forbilde av sin far Mahendras diktatur som offisielt blei kalt Panchayat-demokratiet.
Også etter Gyanendras første kupp høsten 2002 hadde tre av de fire største partiene deltatt i regjeringer utpekt av Gyanendra. Fra demokratiet ble innført i 1990 har de kjempet mot hverandre. Splittelsen mellom partiene gjorde det lettere for Gyanendra å ta makta.
Da Gyanendra begynte å bygge et nytt politisk system med bare rojalistiske partier, For første gang etter 1990 brøt dermed de tradisjonelle partiene med kongen, forente seg, og danna Sjupartialliansen for demokrati i Nepal.
Sjupartialliansen besto av partier som fikk over 80% av stemmene ved valget i 1999 – i praksis alle viktige partier bortsett fra det rojalistiske RPP (som nå var splittet). De to viktigste partiene var det store sosialdemokratiske kommunistpartiet, kjent som UML, og Nepals Kongressparti, landets tradisjonelt største og viktigste parti siden 1950. Kongresspartiet og UML har sammen hatt stort flertall i alle parlamenter valgt etter 1990.
I tillegg deltok Nepali Congress (Democratic), et høyreorientert utbryterparti fra Kongresspartiet som hadde stått nær Gyanendra, tre mindre kommunistpartier, og et lite regionalt parti.
Alle Gyanendras motstandere forener seg De parlamentariske partiene hadde før kuppet avvist forslag fra Prachanda, lederen for opprøret, om en allianse mot kongen. Nå snudde de, og begynte samtaler.
På forsommeren 2005 var det klart at en avtale i praksis var på plass. Sjupartialliansens partier, som i flere år hadde vært jaga ut av opprørernes områder, begynte nå å holde store møter og demonstrasjoner der. På høsten ble det kjent at Sjupartialliansen og NKP (Maobadi) forhandla om en avtale i India. I november ble 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen og maoistene underskrevet i Delhi. Det var åpenbart at Indias regjering hadde pressa på for å få avtalen istand. Opprørerne innleda på oppfordring av partiene en ensidig våpenhvile fra september. Tross oppfordringer fra India og andre stater om å svare positivt på den, gikk Gyanendras regjering isteden til angrep på opprørerne under våpenhvilen. Dette første til at da Prachanda i januar 2006 oppheva våpenhvilen, erklærte ledere for Sjupartialliansen at det nå var Gyanendras skyld at krigen fortsatte.
På et år hadde han fått de legale partiene til å gå fra å støtte krigen mot opprørerne til å støtte opprørernes krig mot hans regjering, og alliere seg med maoistene med støtte fra India.
Sluttkrise våren 2006? Gyanendra skrev i 2005 ut nyvalg (lokalvalg 8. februar 2006, parlamentsvalg i 2007) der bare promonarkistiske partier skulle delta.
Lokalvalget i februar 2006 ble gjennomført bare i de største byene, og der var valgdeltakelsen offisielt rundt 20%. Opposisjonelle hevda at den var langt lavere.