Midtøsten-konflikten, også kjent som den israelsk-arabiske konflikt, er en pågående konflikt mellom jødene, fra 1948 staten Israel, og de omkringliggende arabiske landene og Iran.Butenschøn, Nils. s. 6. Konflikten har sin bakgrunn i politiske og nasjonalistiske konflikter over motstridende territorielle ambisjoner mellom den jødiske og den arabiske befolkningen i Palestina ved sammenbruddet av Det osmanske rike.
Midtøsten-konflikten utgjør de regionale dimensjonene av Israel–Palestina-konflikten. Konflikten knyttes til FNs delingsplan for Palestina av 1947 og opprettelsen av Israel. Mens den regionale dimensjonen er knyttet til Israels skiftende forhold til sine naboland, knyttes en global dimensjon til stormaktenes oppdeling av Det osmanske rike, som frontlinje i Den kalde krigen, avkolonisering, USAs støtte til Israel og FNs rolle.
Historie Den konkrete bakgrunnen for konflikten i Midtøsten er den økende jødiske immigrasjonen til Palestinaregionen fra slutten av 1800-talletPalmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, 9. ed., New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607, 919-920 og mellom første og andre verdenskrig. Konfrontasjonene begynte særlig å akselerere da de arabiske palestinerne på 1930-tallet i økende grad ble klar over at mange av de nyankomne jødene hadde planer om å opprette en jødisk stat i området.
Før 1917
Gjennom historien har Kanaan/Palestina/Israel vært et geopolitisk møtepunkt mellom tre kontinenter, et viktig knutepunkt under skiftende styresett og bebodd av skiftede folkegrupper. To monoteistiske religioner har sitt opphav her, og tre regner byen Jerusalem blant sine helligste steder.
Ved inngangen til første årtusen av vår tidsregning var området bosatt av flere semittiske folkegrupper, blant andre fønikere, israelitter, filistere og arameere. Området var i tur og orden under israelittisk, babylonsk, persisk, hellenistisk, jødisk og romersk herredømme. Etter Bar Kokhba-opprøret mot romerne (132–135 e.kr.) ble jødene fordrevet fra Jerusalem, hebraisk døde ut som talespråk og navnet Israel ble i erstattet med Syria-Palestina.
På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av Østromerriket (Det bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og Peraea ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen. Det bodde fremdeles jøder i området.
Det persiske Sasanide-dynastiet invaderte Palestina i år 613. I 634 invaderte Rashidun-kalifatet og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet Jund Filastin, og var under islamsk styre frem til Kongeriket Jerusalem ble etablert i 1099, og deretter under skiftende kristent og islamsk (kurdisk og mammelukkisk) herredømme frem til Det osmanske riket erobret det i 1516. Det forble en del av Det osmanske riket i 400 år.
Krig med Napoleon fra 1798 og senere vanstyre fra osmanske og egyptiske herskere reduserte befolkningen i Palestina. Både arabere og jøder flyktet til tryggere områder. Opprør blant de palestinske araberne kan ha bidratt til å fremme en gryende palestinsk nasjonalfølelse. Senere ble orden gjenopprettet ved reorganisering og åpning av det tyrkiske imperiet for utlendinger. Det kom en begynnende jødisk bosetting som del av proto-sionistiske og sionistiske bevegelser, og både den arabiske og jødiske befolkningen vokste til det i 1880 var omkring 400 000 innbyggere i Palestina, hvorav omkring 24 000 av jødisk opprinnelse.
Den amerikanske forfatteren Mark Twain ga en beskrivelse av Palestina i 1867 i reiseskildringen The Innocents Abroad. Ifølge ham var landet «en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap.»Twain, Mark: The Innocents Abroad. London and Glasgow: Collins, 1954: 262, 270, 276, 286, 291, 323Pro-sionistiske kommentatorer og forfattere som Ramon Bennett og Joan Peters har brukt Mark Twains beskrivelser av området som et argument for at landet var relativt ubebodd før den jødiske innvandringen.Shamir, Milette: ""Our Jerusalem": Americans in the Holy Land and Protestant narratives of national entitlement" in: American Quarterly. College Park: Mar 2003. Vol. 44, Iss. 1: pgs. 29, 32
Fremveksten av jødiske nasjonalistiske bevegelser
Gjennom de siste århundrene har jødene stadig blitt utsatt for forfølgelser fra kristne og muslimer. Dette omfatter alt fra det katolske Spanias harde utkastelsesdekret av 1492 da tusenvis av jøder måtte flykte fra landetPalmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 73, via de sterke anti-semittiske strømningene i Europa, særlig i Tsar-Russland der det kom til flere pogromer på 1800-talletPalmer, R.R., Colton, J. & Kramer, L.: A History of the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2002, s. 607, til overgrep og massakrer i den muslimske verdenVon Grunebaum, G. E., "Eastern Jewry Under Islam," Viator, 1971, s. 369. som ofte inkluderte dødsstraff for blasfemi pga. den jødiske tro i Nord-Afrika og Det osmanske rike.Lewis, B.: The Jews of Islam, NJ: Princeton University Press, 1984, s. 158. På grunn av disse forfølgelsene fra muslimer og kristne vokste det fram nasjonalisme blant noen jøder på 1800-tallet.
1857 Osmanske landreformer – Fremvekst av palestinsk nasjonalisme
Det osmanske rike innførte i 1857 The Ottoman Land Code and Registration Act. Dette var en lov som krevde at landeiere formaliserte sitt eierskap over jorden. Motivet for loven var økt osmansk kontroll, økte skatteinntekter, samt militærtjeneste for landeiere. Før 1857 var eiendomsretten til land i Palestina hovedsakelig basert på lokale tradisjoner, hevd og muntlige overføringer. Samfunnet var semi-litterært, og landet ofte eid i fellesskap (musha') av innbyggerne i de lokale landsbyene, en mindre andel var eid av familier og enkeltindivider.
Det var betydelig motstand mot loven på grunn av en økende motstand mot Det osmanske riket og den tyrkiske nasjonalismen. Landområder ble registrert på lokale osmanske embetsmenn og forretningsmenn. Landsbyers jord ble også i mange tilfeller registrert på enkeltpersoner i landsbyene, istedenfor å bli fordelt. Senere, under det britiske mandatet, ble land som var udyrket (matrūk) registrert på den britiske høykommissæren. I praksis bidro loven til at eierskapet over store deler av landet ble samlet på statens og noen få private eiers hender. Innbyggerne ble gjort til leilendinger i et føydalsystem der landeierne i mange tilfeller aldri hadde sett jorden de eide.
Loven fikk i starten lite innvirkning på dagliglivet i Palestina. Bøndene kunne fortsette å dyrke jorden som før, merket ingenting til at den hadde blitt registrert på nye eiere, og det gikk i mange tilfeller lang tid før registrerte eiere, eller nye eiere som hadde kjøpt jorden av disse, kom og gjorde krav på den. De jødiske historikerne Abraham Granott og Robert H. Eisenman har hver for seg påpekt at et stort antall rettssaker ble ført over landrettigheter, og at det at enkeltindivider stadig ikke fikk tilkjent sine landrettigheter, når de oppdaget at de hadde behov for dette, var en viktig årsak til fiendtlighetene som blusset opp mellom arabiske palestinere og jødiske palestinere under det britiske mandatet. Dette var også en signifikant faktor blant årsakene til fremveksten av en arabisk palestinsk nasjonalfølelse og nasjonalisme.
1873 Jøder får kjøpe land i Palestina. Lokale palestinske opprør
I 1873 kom en ny osmansk lov som gav jøder rett til å eie land i Palestina. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede da, blant annet støttet av europeiske jødiske organisasjoner som ble dannet for dette formålet. Ved slutten av det britiske mandatet hadde jøder kjøpt eierskap til 2 000 000 dunam (200 000 hektar) land, hovedsakelig fra store landeiere.
Opprør fra arabiske palestinske bønder som ble jaget fra landet de levde på er dokumentert allerede fra 1884.
1917–1946 Under britisk styre thumb|Chaim Weizmann (til venstre) og den senere kong Feisal I av Irak, 1918. Weizmann har her på seg tradisjonelle arabiske klær som et tegn på vennskap og respekt. I Feisal-Weizmann-avtalen i 1919 åpnet araberne for et jødisk hjemland i Palestina, betinget av at det ville skje innenfor en arabisk stat. Den første verdenskrig førte til Det osmanske rikets endelige fall, og britene overtok styringen av Palestina. Britene drev et politisk dobbeltspill både under og etter første verdenskrig, og inngikk hemmelige avtaler både med russere, franskmenn, jøder og arabere. Med franskmennene inngikk de Sykes-Picot-avtalen, hvor de avtalte hvordan de skulle dele området mellom seg; araberne ble lovet sin egen stat som inkluderte Palestina; og i et brev fra den engelske utenriksministeren til den engelske sionistlederen Lord Rothschild i 1917, senere kalt Balfourerklæringen, sluttet utenriksministeren seg til opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene i Palestina. Motsigelsene bidro til den ennå pågående konflikten.Promises & Betrayals: Britain and the Struggle for the Holy Land .
1919 Sionistiske representanter på fredskonferansen i Paris
På fredskonferansen i Paris i 1919 skulle Midtøstens fremtid avgjøres, etter at Det osmanske riket hadde tapt områdene til de allierte. De sionistiske representantene som deltok på konferansen sa at Golanhøyden, Jordandalen, det som nå er Vestbredden, og den libanesiske elven Litani, var essensielle som landets økonomiske fundament. De gjorde det også klart at Palestina må ha [...] kontroll over sine elver og deres kilder.
1919 Syrerne gjør krav på Palestina
Etter Det osmanske rikets fall krevde også syrerne sin uavhengighet. I den syriske kongressens memorandum til King-Crane-kommisjonen i 1919 ba de om uavhengighet for et Syria som strakte seg til Akaba i syd og til Middelhavet i vest, og ba om at «den sydlige delen av Syria, kjent som Palestina,» ikke skulle deles fra resten av landet.
1920–21 San Remo-konferansen. Palestinske demonstrasjoner og kamper
Balfourerklæringen ble bekreftet ved San Remo-konferansen i 1920. På arabisk-palestinsk side ble det hevdet at det var et svik at de ikke fikk selvstyret de var lovet. Med bakgrunn i den allerede tilspissede konflikten mellom palestinere og jøder opplevdes støtten til en israelsk stat som ble gitt på konferansen som en ekstra fornærmelse. Økt jødisk innvandring skapte allerede stor misnøye, og det hjalp ikke at Sir Herbert Samuel, en britisk jøde, ble satt inn som høykommissær for området. Da den britiske generalen Louis Bols i 1920 erklærte innføringen av Balfourerklæringen brøt det ut demonstrasjoner og opptøyer i Jerusalem. Etter en måned forbød Bols alle demonstrasjoner. I mai 1921 brøt det ut nye opptøyer i Jaffa, og flere titalls jøder og palestinere ble drept.
1920-48 Det britiske Palestina-mandatet