For dokumentarfilmen, se Kon-Tiki. For spillefilmen fra 2012, se Kon-Tiki (spillefilm)
«Kon-Tiki» er en flåte som ble bygget og seilt under ledelse av norsk etnograf, oppdagelsesreisende og forfatter Thor Heyerdahl (1914–2002) i 1947 for å bekrefte hans teorier om folkevandring i Stillehavet (dvs. en utdødd populasjon av polynesiere stammet fra gamle søramerikanere, det er sivilisasjonen før inkaene, ledet av en legendarisk Kon-Tiki-gud, også kjent som Viracocha). Seilasen gjorde Heyerdahl verdensberømt som eventyrer. I tillegg kan den historiske arven etter Kon-Tiki-flåten av balsatre beundres på Kon-Tiki Museet på Bygdøyhalvøya i Oslo.
Konstruksjon Hoveddelen av flåten besto av ni balsatrestammer, opptil 14 meter lange og rundt 60 centimeter i diameter, surret sammen med hampetau. Tverrbjelker av balsa, omtrent 5,5 meter lange og 30 centimeter i diameter, var festet på tvers med tre meters mellomrom for å gi sideveis støtte. Forut var det montert fenderbord av furu, og mellom balsastokkene var det slått inn furubord, cirka 2,5 centimeter tykke og 60 centimeter brede, som fungerte som kjøler.
Hovedmasten var en A-ramme av mangrovetrær, rundt 9 meter høy. Bak masten lå en kahytt flettet av bambus, cirka 4 meter lang og 2,5 meter bred, med en høyde på omtrent 1,2–1,5 meter, tekket med bananblader. Akter var det en styringsåre av mangrove, om lag 6 meter lang, med blad av gran. Storseilet var omtrent 4,5 × 5,5 meter, skjøtet på en rå av sammenbundne bambusstengler. Det fantes også et toppseil over storseilet og et mesanseil akter.
Deler av dekket var lagt med kløvd bambus. De viktigste bjelkene var laminater av tre og siv, og Heyerdahl testet mer enn tjue ulike kombinasjoner før han valgte et kompromiss mellom volum og torsjonsstyrke. Det ble ikke brukt metall i konstruksjonen.
Forsyninger «Kon-Tiki» hadde med om lag 1040 liter drikkevann fordelt på 56 vannkanner, samt bambusstenger som var fylt og forseglet med vann. Både nyere og tradisjonelle beholdere ble inkludert for å undersøke hvordan eldre metoder for vannlagring fungerte i praksis.
Av mat hadde ekspedisjonen 200 kokosnøtter, søtpoteter, kalebasser og annet frukt og rotvekster. Den amerikanske hærens forsyningskorps leverte feltrasjoner, hermetikk og overlevelsesutstyr, som ekspedisjonen rapporterte erfaringer fra underveis. Mannskapet fanget også store mengder fisk, særlig flygefisk, dorado, gulfinnet tunfisk, slangemakrell (gempylus serpens), bonito og hai.
Heyerdahl og mannskapet var utstyrt med vanntette armbåndsur fra sveitsiske Eterna. Etter reisen valgte Eterna å markedsføre sine sportsur under navnet «Kon-Tiki».
Kommunikasjon miniatyr|En radio brukt (nemlig en Gibson Girl WWII field radio modell) under Kon-Tiki-ekspedisjonen, utstilt på Kon-Tiki-museet i Oslo. miniatyr|1952-annonse for radioutstyret som ble brukt på Kon-Tiki-ekspedisjonen av National Company, Inc.
Ekspedisjonen hadde en amatørradiostasjon med kallesignal LI2B, bemannet av de tidligere motstandsradiotelegrafistene Knut Haugland og Torstein Raaby. De holdt regelmessig kontakt med amerikanske, kanadiske og sør-amerikanske stasjoner, som videreformidlet opplysninger til den norske ambassaden i Washington. Den 5. august klarte Haugland å nå en stasjon i Oslo, rundt 16 000 kilometer unna.
Senderne ble drevet av batterier og en håndsveivgenerator og opererte på 40, 20, 10 og 6 meter. Hver enhet var vannbestandig, brukte 2E30 radiolamper og hadde en utgangseffekt på rundt 6 watt. De hadde også to britiske sendere (3–16 MHz), en VHF sender for flykontakt og en hånddrevet nødradio av typen «Gibson Girl».
Radiomottakeren som ble brukt hele reisen, en National NC-173, måtte én gang tørkes helt etter å ha blitt gjennomvåt ved landing på Rarotonga. Mannskapet brukte også nødsenderen for å sende en «all well, all well»-melding i tide til å hindre en større redningsaksjon.
Kallesignalet LI2B ble senere brukt av Heyerdahl igjen i 1969–70 under byggingen og seilingen av papyrusbåten «Ra» fra Marokko til Barbados.
Ferden miniatyr|Fargelagt foto fra dokumentarfilmen. miniatyr|Thor Heyerdahl og mannskapet hans landet på korallrevatollen Raroia på Tuamotuøyene i Fransk Polynesia 7. august 1947. thumb|Flåten utstilt på Kon-Tiki Museet utenfor Oslo.
Seilasen startet fra Peru, i Limas havneby Callao 28. april 1947. For å unngå kysttrafikk ble flåten tauet omtrent 80 kilometer ut av den peruanske marinen, før den fortsatte vestover drevet av Humboldtstrømmen.
Den 2. juli møtte mannskapet en ekstrembølge, et såkalt «Three Sister»-fenomen, der tre store bølger traff flåten etter hverandre før havet stilnet.
Den 30. juli fikk mannskapet landkjenning ved atollen Puka-Puka. Den 4. august – dag 97 – nådde de Angatau-atollen. Mannskapet hadde kort kontakt med lokalbefolkningen, men kunne ikke gå trygt i land. Dette bekreftet Heyerdahls egne beregninger om at minst 97 dager var nødvendig for å nå Tuamotuøyene.
Ferden endte 7. august da flåten traff et rev og drev inn på en ubebodd holme ved Raroia. De hadde da tilbakelagt omtrent 6 980 kilometer på 101 dager, med en gjennomsnittsfart på rundt 2,8 km/t. Etter noen dager alene ble mannskapet funnet av innbyggere fra en nærliggende øy, som hadde sett vrakrester drive i land. Ekspedisjonen ble tatt med til landsbyen og mottatt med tradisjonelle seremonier. Senere ble de fraktet til Tahiti med en fransk skonnert, som tauet med seg restene av «Kon-Tiki».
Flåten ble bygget av balsatre fra Quivedo-skogen i Ecuador. Den ble satt sammen uten spiker eller ståltråd, kun med tau av hamp. Bambusrør, bananblader og noen få furuplanker utgjorde det øvrige byggematerialet. Den amerikanske regjeringen forsynte mannskapet med soveposer, hermetikkmat (donert av den amerikanske hæren), navigasjonsinstrumenter og en radio, som viste seg å være essensielt for overlevelse.
Heyerdahls bok om seilasen, Kon-Tiki ekspedisjonen, ble utgitt i 1948 og oversatt til en rekke språk, inkludert norsk. Den ble en bestselger. I 1951 kom filmen Kon-Tiki (regissert av svenske Olle Nordemar), som vant en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen.
Ekspedisjonen demonstrerte at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Sør-Amerikas vestkyst av folk som krysset Stillehavet på balsaflåter, og mannskapet møtte flere arter av marint liv under reisen.
Navnet Kon-Tiki Flåten ble kalt «Kon-Tiki» etter inkaenes solkonge (også gud) og ypperstepresten med samme navn. Ifølge sagnet levde Tiki og hans folk et fredelig liv ved Titicacasjøen i Peru, der de en dag ble overfalt og nesten utryddet av en nabostamme. Bare Kon-Tiki og hans nærmeste menn overlevde. De tok seg ned til havet, der de flyktet på en balsaflåte til Polynesia. Det ble også sagt at denne gjengen av overlevende var hvite menn med rødt skjegg. Ifølge Thor Heyerdahl er sagnets Kon-Tiki stamfar til Polynesias befolkning.
Mannskap miniatyr|Thor Heyerdahls skandinaviske mannskap ble tvunget til å legge Kon-Tiki-flåten sin på land på Raroia-revet i Tuamotu-øygruppen (markert på dette kartet i det store lilla området) i Fransk Polynesia på slutten av ekspedisjonen. Heyerdahl var godt klar over at Raroia-revet har svært sterke havstrømmer, noe som gjorde landingen vanskelig, og flåten ble senere ødelagt av de sterke bølgene den møtte.
Med unntak av den svenske sosiologen Bengt Danielsson var mannskapet ombord Thor Heyerdahls venner fra Little Norway under krigen. Foruten ekspedisjonslederen Heyerdahl var disse med:
Erik Hesselberg (1914–1972), som navigatør. Han var den eneste ombord som kunne navigere. Han spilte gitar, var en god maler og hadde tegnet den store Kon-Tiki-figuren på seilet. Knut Haugland (1917–2009), radioekspert som hadde hatt en viktig rolle under tungtvannsaksjonen på Vemork under Andre verdenskrig. Torstein Raaby (1918–1964), også radioekspert, hadde spilt en viktig rolle under krigen ved senkningen av det tyske slagskipet «Tirpitz». Herman Watzinger (1916–1986), nestkommanderende, var student ved Norges tekniske høgskole (NTH) og tok fri fra studiene, var ansvarlig for meteorologiske og hydrografiske målinger underveis. Bengt Danielsson (1921–1997) ble hyret på i Peru som stuert, med ansvar for daglige matrasjoner. Han var den eneste av mannskapet som snakket spansk, og ble brukt som tolk. Lorita, en grønn papegøyehunn (det eneste offeret av mannskapet, hun falt over bord og ble spist av en hai) Johannes, en krabbe
Antropologi miniatyr|Kart som viser migrasjonen og fordelingen av det austronesiske folket over det enorme Stillehavet.
Mens «Kon-Tiki»s seilas var et interessant eksperiment som demonstrerte Heyerdahls teori om de polynesiske flåters sjødyktighet, er hans befolkningsteori omstridt og betvilt av antropologer. Fysiske og kulturelle særtrekk gjør at denne gruppen fagfolk lenge har hevdet at Polynesia ble bosatt fra vest mot øst. Folkeforflytningen begynte i Asia, ikke Sør-Amerika. Sent på 1990-tallet har en ved DNA-tester funnet at polynesiere har mer fellestrekk med folk fra Sørøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.
Det skal likevel bemerkes at Thor Heyerdahl aldri har villet bevise at «dagens» polynesiere nedstammer fra Sør-Amerika. I henhold til enkelte polynesiske legender var Polynesia opprinnelig befolket av to folkeslag, de såkalte lang-ørede og de kort-ørede. I en blodig krig ble hele den lang-ørede befolkning utryddet og de kort-ørede overtok eneherredømme over Polynesia. Heyerdahl hevdet at den utryddede befolkning var de som stammet fra Sør-Amerika, ikke dagens, de kort-ørede. Likevel beviste Thor Heyerdahls og mannskapets Kon-Tiki-reise at transoceaniske kontakter mellom Polynesia og Sør-Amerika ved hjelp av balsatreflater var mulig tidligere. Dessuten har det relativt nylig blitt funnet bevis på episke reiser fra Amerika og Polynesia, noe som har ført til en oppdagelse av det faktum at det er en blanding av indianere og polynesiere ifølge DNA-analyse (inkludert, spesielt, Tuamotu-øygruppen og Sør-Marquesas-øyene). En annen kobling i denne forbindelse er representert av ordet for «søtpotet», som i Polynesia er «kumala» (eller «kumara», også skrevet som «kūmara») mens Cañari folket i Ecuador kaller det «cumal» (dette bestemte aspektet betegner dermed båndene mellom polynesierne og indianerne). Videre ble søtpotetene fra Sør-Amerika dyrket fra cirka 1050 på Cookøyene, noe som tyder på koblinger mellom polynesierne og søramerikanerne.
I populærkulturen miniatyr|høyre|150px|Det klassiske Kon-Tiki-brettspillet, utgitt i 1967.
Musikk og media Historien om denne balsatreflåten til Thor Heyerdahl og mannskapet hans inspirerte den britiske instrumentalrockgruppen The Shadows til å skrive sangen Kon-Tiki. Kon-Tiki-flåten dukker også kort opp i musikkvideoen «Bones of Saints» av den klassisk rock britiske musikeren Robert Plant (tidligere vokalist og frontmann i bandet Led Zeppelin), starter kl. 2:24. Videre ble Kon-Tiki-ekspedisjonen også parodiert i Monty Pythons Flying Circus-sketsj kalt «Mr. and Mrs. Brian Norris' Ford Popular».
Brettspill Det finnes også et Kon-Tiki-brettspill som ble utgitt i 1967.
Se også thumb|Kon-Tiki Museet på Bygdøy åpnet allerede i 1950. Kon-Tiki og jeg, Erik Hesselbergs gjennomillustrerte bok fra 1947 Kon-Tiki, oscarbelønnet dokumentarfilm fra 1950 Kon-Tiki, dramatisert spillefilm fra 2012 Kon-Tiki Museet, samling åpnet på Bygdøy i Oslo 1950 Kon-Tiki2, to andre balsaflåter som satte seil fra Peru til Påskeøya i 2015 L'Egare the Second (eller Atlantic 'Kon-Tiki'), en båt som krysset Atlanterhavet fra Nova Scotia, Canada i 1956
Referanser
Litteratur Heyerdahl, Thor (1950). Kon-Tiki. Gyldendal (1949) og senere utgaver.
Eksterne lenker
Kon-Tiki Museet Andøy Historielag med nærmere omtale av Torstein Raaby på Internet Archive
Kategori:Ekspedisjoner Kategori:Flåter Kategori:Thor Heyerdahl