Dvergterne (Sternula albifrons) er en art i slekten dvergterner (Sternula) som inngår delgruppen terner (Sterninae), som videre er en del av måkefamilien (Laridae). Arten er en sjelden, men årlig gjest i Norge, og ett eller to par hekket i Østfold i årene 1992–1998. Dvergterna hekker imidlertid regulært Sør-Sverige og Danmark.

Biologi miniatyr|venstre|Sammenlignet med hinduterne er dvergterna bitte liten. miniatyr|Egg etter dvergterne (nominatformen). Dvergterne blir lang, veier og har et vingespenn på . Den er således blant de største dvergternene. Fjærdrakten er lysegrå på oversiden og hvit på undersiden. I hekkedrakt karakteriseres hodet av ei svart hette med svarte tøyler som strekker seg framover som en markant strek fra den svarte hetta i bakhodet gjennom øynene og til roten av culmen. I vinterdrakt blir issen hvit med mørke spetter, mens nakken forblir sort. Nebbet er halvlangt og pinsettlignende spisst, og gult med svart tupp. De nedre ekstremitetene er gule og korte, og tærne har svømmehud. Vingene er lange og smale, og de ytre håndsvingfjærene er noe mer mellomgrå, mens den aller ytterste fjæra er tilnærmet svart.

Arten okkuperer subtropiske og tempererte regioner, i Armenia til høyder opp mot . De kontinentale populasjonene holder primært til i kyststrøkene, men de kan også opptre i innlandet langs elver og i innsjøer og vannreservoarer. Likeledes lever noen populasjoner på oseaniske øyer. Fuglene hekker på golde eller tynt vegeterte sand-, skjell-, stein- og koralløyer, grusstrender, flekker i elvemunninger og innsjøer, saltmyr, saltsletter og elver, og på holmer og skjær.

Det var store ansamlinger av dvergterne langs de store elvene Donau, Elben og Rhinen tidligere, men økt menneskelig aktivitet har ført til at arten er mer eller mindre borte i dag.

I likhet med mange terner er også dvergterne en delvis migrerende fugl, i det noen av underartene er trekkfugler. Dvergternen livnærer seg hovedsakelig på fisk og insekter. Den kjennetegnes av måten den fanger fanger fisken på, der den flyr noen meter over vannoverflaten i en vippende flukt for så å brått stupe i vannet etter småfisk.

Den hekker gjerne i kolonier på bakken, ofte på sandgrunn. Terna er beskyttende for egg og nyklekkede kyllinger og stupangriper for å skremme truende besøkende ved redene. Den legger to til fire egg.

Inndeling Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn på artene følger Norske navn på verdens fugler og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020). Eventuelle navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler Chionidi, slirenebbfugler, 3 familier, 4 slekter, 13 arter Charadrii, lofugler, 6 familier, 3 underfamilier, 20 slekter, 90 arter Scolopaci (også kalt Limicoli), snipefugler (også kalt vadefugler), 5 familier, 5 underfamilier, 29 slekter, 112 arter Turnici, springvaktelfugler, 1 familie, 2 slekter, 17 arter Lari, måkefugler, 5 familier, 5 underfamilier, 40 slekter, 155 arter Dromadidae, krabbeeterfamilien, 1 slekt, 1 art Glareolidae, brakksvalefamilien, 3 slekter, 17 arter Stercorariidae, 1 slekt, 7 arter Alcidae, alkefamilien, 11 slekter, 25 arter Laridae, måkefamilien, 5 underfamilier, 25 slekter, 105 arter Larinae, måker Anoinae, noddyer Gyginae, silketerner Sterninae, terner (9 slekter, 38 arter) Onychoprion, (sotterner), (4 arter) Sternula, (dvergterner), (7 arter) S. albifrons, dvergterne S. a. albifrons, nominatformen er utbredt fra Europa østover til (minst) Afghanistan, langs kysten av Marokko og Middelhavskysten av Nord-Afrika og øyer i Persiagolfen; overvintrer langs kysten fra Afrika østover til India S. a. guineae, utbredt fra Ghana til Gabon langs elva Niger, samt marginalt i Mauritania og Senegal S. a. innominata, utbredt på øyer i Persiagolfen S. a. pusilla, utbredt i Nord-India og Myanmar, samt på øyene Sumatra og Java S. a. sinensis, utbredt på Sri Lanka, i Sørøst-Russland, Kina, Japan, Sørøst-Asia og Filippinene; overvintrer i Malaysia S. a. placens, utbredt i Øst-Australia og Øst-Tasmania, noe spredning til Nord-Australia og kanskje til Indonesia S. antillarum, amerikadvergterne S. superciliaris, amazondvergterne (monotypisk) S. nereis, alveterne S. lorata, perudvergterne (monotypisk) S. saundersi, araberdvergterne (monotypisk) S. balaenarum, benguelaterne (monotypisk) Phaetusa (monotypisk) Gelochelidon (monotypisk) Hydroprogne (monotypisk) Larosterna (monotypisk) Chlidonias, (svartterner), (4 arter) Sterna, (havterner), (13 arter) Thalasseus (topphavterner), (6 arter) Rynchopinae, saksenebber

Referanser Gochfeld, M., J. Burger, and E. F. J. Garcia (2020). Little Tern (Sternula albifrons), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.litter1.01

Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Gulls, Terns, and Skimmers (Laridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.larida1.01

Østnes, Jan Eivind (2019) Dvergterne i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 2021 M08 15 fra https://snl.no/dvergterne

Eksterne lenker

Kategori:Terner Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1764 Kategori:Dyr formelt beskrevet av Peter Simon Pallas