Disse dristige menn i de farlige fly (originaltittel: Those Magnificent Men in Their Flying Machines or How I Flew from London to Paris in 25 Hours 11 Minutes) er en britisk historisk eventyr-komedie fra 1965 regissert av Ken Annakin. Filmen er basert på manuset Flying Crazy, og handlingen er satt til året 1910 der Lord Rawnsley, en engelsk avismagnat, setter opp en pris på 10 000 pund (tilsvarte 920 000 pund i 1955) til vinneren av Daily Posts air race fra London til Paris for å bevise at Storbritannia er nummer én i luften."Review: 'Those Magnificent Men in their Flying Machines." britmovie.co.uk, 2010. Hovedrollene spilles av Stuart Whitman, Sarah Miles, Robert Morley, Terry-Thomas og James Fox.
Filmen ble både en kritisk og kommersiell suksess.
Handling Prolog En kort fortelling beskriver menneskets første forsøk på å fly siden steinalderen, inspirert av fuglenes flukt vist med opptak fra stumfilmens tid, og man blir presentert for en «testpilot» (Red Skelton) som stadig vekk mislykkes i sine forsøk.
Historien I 1910, bare sju år etter brødrene Wrights første flytur, er fly ustabile og upålitelige innretninger, styrt av «uredde birdmen».
Den pompøse britiske avismagnaten Lord Rawnsley (Robert Morley) nekter sin ville datter, den kommende aviatrix og brennende suffragette Patricia (Sarah Miles), å fly. Flyveren Richard Mays (James Fox), en ung offiser og (i hvert fall i egne øyne) Patricias forlovede unnfanger idéen om et air race fra London til Paris for å bevise at britisk luftfart (og hans karriere) er den ledende. Med Patricias støtte overtaler han Lord Rawnsley til å sponse løpet som et publisitetsstunt for sin avis. Rawnsley tar hele æren for idéen og kunngjør arrangementet i avisen og sjokkerer alle med det store premiebeløpet.
Invitasjoner og avisannonsering går ut over hele verden, og mange av deltakerne kommer til England med sine fly. Flyene blir plassert og vedlikeholdes i hangarer på flyplassen Brookley Motor Racing Track (som faktisk er en rimelig historisk fremstilling av dagens Brooklands), hvor pilotene øver i dagene før løpet. I løpet av denne tiden utvikler en forutsigbar patriotisk motvilje seg raskt. De fleste av deltakerne er, i samsvar med nasjonale stereotyper, inkludert «etter boken» med monokkel den prøyssiske offiser, oberst Manfred von Holstein (Gert Fröbe), den heftige italienske Count Emilio Ponticelli (Alberto Sordi), en testflyver som vraker det ene flyet etter det andre, og den amorøse franskmannen Pierre Dubois (Jean-Pierre Cassel) og Yujiro Ishihara som ankommer sent som en japansk marineoffiser. Yamamoto med en perfekt (dubbet) engelsk aksent. Den rivaliseringen som utvikler seg mellom de respektive nasjonene utarter til en latterlig duell med varmluftsballong mellom en tysker og en franskmann, og de vanvittige handlingene av flyveren baronetten, sir Percy Ware-Armitage (Terry-Thomas) – en skruppelløs britisk flyger som «aldri overlater noe til tilfeldighetene». Med sin mobbete tjener, Courtney (Eric Sykes) saboterer han to fly, medisinerer en pilot, (med lakserolje) og jukser ved å sende sitt fly over kanalen med båt på kvelden. Flere komplikasjoner oppstår da den robuste amerikanske cowboy Orvil Newton (Stuart Whitman) faller for Patricia, danner en trekant med henne og Mays.
Med ønsker om «lykke til-løpesedler» før løpet starter, klager Lord Rawnsley til sin medarbeider: «problemet med disse internasjonale saker er at de tiltrekker utlendinger».Those Magnificent Men in their Flying Machines VHS 1969. Fjorten konkurrenter faller fra én etter én, motorer svikter, flyene havarerer. Til slutt er bare fire igjen (kun tre fly kommer til Paris). Newton mister tid da han lander for å redde Ponticelli fra sitt brennende fly og kommer på andreplass. Mays vinner for Storbritannia, men han erkjenner Newtons heltemot og insisterer på å dele ære og premie med den fattige amerikaneren. Den andre vellykkede flyveren, Dubois, fullfører løpet for Frankrike. Newtons og Patricias siste kyss blir avbrutt av en merkelig støy. De og de andre på feltet ser opp og ser en overflyvning av seks English Electric Lightning-jagerfly, og nå flyttes tiden til «nåtid» (1955).
Epilog For å vise at det fortsatt er farer ved moderne fly til tross for dagens avanserte teknologi, blir en nattflyvning med et sivilt fly over Den engelske kanal avlyst på grunn av kraftig tåke. En av de forsinkede passasjerene (Red Skelton) får idéen om å lære å fly med sin egen kraft og videreføre menneskets pionerånd ved å flakse med armene.
Om produksjonen Bakgrunn Regissøren Ken Annakin hadde vært interessert i luftfart fra sine tidlige år da den banebrytende flyveren, Sir Alan Cobham, tok ham opp i en dobbeltdekker. Senere, under andre verdenskrig, tjenstegjorde Annakin i RAF da han hadde begynt sin karriere i dokumentarfilmer. I 1963 samarbeidet han med manusforfatter Jack Davies om en eventyrfilm om transatlantiske flyvninger; dette arbeidet måtte innstilles da produksjonsselskapet gikk konkurs. Annakin hadde nylig avsluttet sitt arbeid på den britiske delen av filmen Den lengste dagen (som hadde premiere i 1962), og foreslo for produsenten Darryl F. Zanuck å lage en film med handling fra luftfartens barndom."Conversations with Ken Annakin". Annakin ble født i 1914, det vil si etter at handlingen i filmen utspiller seg, og selv om filmen er en farse, beskriver filmen de ulike flyvernes oppførsel og spenningen mellom de europeiske landene før første verdenskrig, og den såkalte entente cordiale som hersket mellom England og Frankrike på den tiden.
Ron Goodwin ble hyret inn for å lage filmmusikken, og gjennomgangsmelodien til Disse dristige menn i de farlige fly ble utgitt som singel i 1965 på Stateside Records sammen med et soundtrack-album.Lysy, Craig.
Et internasjonalt klipp av filmens deltakere åpner med en kort, tegneserieprolog på flyvningens historie, fortalt av James Robertson Justice, og med den amerikanske komikeren Red Skelton i en rekke sort/hvitt-vignetter som omhandler opptak av mislykkede forsøk på tidlig flyvning. Skelton avbildes som en gjentagende karakter, hvis opplevelser spenner over flere århundrer. En tidlig sekvens av luftfartens historie starter filmen, etterfulgt av en lunefull animert åpningssekvens tegnet av karrikaturtegneren Ronald Searle, ledsaget av tittelsporet.
Disse dristige menn i de farlige farlige fly avsluttes med en epilog på en London-flyplass i 1960 som er stengt på grunn av tåke og kanselleringer av fly til Paris blir annonsert. Fortelleren bemerker at i dag «gjør en jet turen på syv minutter, men det kan ta lengre tid». En frustrert passasjer (Skelton, igjen) starter vinge-flagrende bevegelser med armene, og scenen forvandles til en animasjon fra rulleteksten. Dette var Skeltons siste spillefilm. Han kom til Europa filmsesongen 1964–65 for sin TV-serie, The Red Skelton Show.Carr, Jay. En av styrkene med filmen var britiske og internasjonale skuespillere som vekket til live svakheter i hver deltakers nasjonalitet. Underholdning kommer fra dialog, karakterisering og flystunt, med både heltemot og ufin oppførsel. Topp britiske komedieskuespillere, Benny Hill, Eric Sykes, Terry-Thomas og Tony Hancock, blant andre iverksatte galskapsuhell.Novick 2002, p. 75. Mens Terry-Thomas hadde en betydelig ledende rolle som en «juksemaker», spilte Hill, Sykes og Hancock mindre betydelige roller.McCann 2009, p. 190. Selv om Hancock hadde brukket benet utenfor settet to dager tidligere, skrev Annakin hans skrøpelighet i historien, og hans gipsede ben figurerte i en rekke scener."Director's Voice-over Commentary".
I en gjentagende scenesom var foreslått av Zanuck, flørter Irina Demick med den franske piloten som forskjellige kvinner. For det første, hun er Brigitte (fransk), så Marlene (tysk), Ingrid (svensk), Françoise (belgisk), Yvette (bulgarsk) og til slutt, Betty (britisk).
Et annet aspekt var vanskeligheten å skrive og regissere med Annakin og Davies sammen. De hadde spilt sammen i Very Important Persons (1961), Fast Lady (1962) og Crooks Anonymus (1962). Annakin og Davies fortsatte å utvikle manus med sprø tolkninger. Når den tyske karakter, Gert Fröbe, funderer på hvordan han skal klatre inn i cockpit og hente en manual og følge den slavisk til han lander, snur han bladet i manualen, leser, og så slår han av tenningen. Selv om en komedie med elementer av Annakins dokumentar i bakgrunnen var det tydelig med autentiske kulisser, rekvisitter og kostymer. Mer enn 2 000 tilbehør og autentiske kostymer og biler i det klassiske billøpet London to Brighton Veteran Car Run ble invitert på settet med sine kjøretøyer. Et uventet kupp å få med så mange biler fra perioden.
En plagsom distraktsjon på settet skjedde da de to ledende aktørene, Stuart Whitman og Sarah Miles falt tidlig ut i produksjon.Miles 1994, p. 124. Direktor Ken Annakin kommenterte at det begynte med en dårlig timet vits av Whitman. Miles «hatet hans guts» og sjelden nedverdiget seg til å snakke til ham etterpå, mindre samtale var nødvendig etter manuskriptet. Annakin gjorde en rekke endringer for å sikre at produksjonen fortsatt gikk greit. Stjernene sluttet fred med hverandre til filmingen var avsluttet; deres interaksjoner var normale under siste re-opptak av scener og lydopptak.
Steder Filmen bruker periodens nøyaktige, life-size flymodeller og kopier for å skape en tidlig 20. århundre-flyplass i Brookley Motor Racing Track (formet etter Brooklands hvor tidlig bilsport og flyvere delte fasiliteter for testing er rimelig lik dagens Brooklandsbane).Flying at Brooklands Flight 6 November 1909, pp.705-6 Alle Brookley-strukturer, fly og kjøretøy (inkludert en sjelden 1908 Rolls-Royce Silver Ghost, anslått å være verdt 50 millioner dollar) var en del av de ytre sett på Booker-Airfield, High Wycombe i Buckinghamshire i England.
Det ferdige settet inneholdt en vindmølle med et utsiktstårn og tjente som en restaurant («Old Mill Cafe»). En sirkulær bane ble også bygget og brukt i en forrykende motorsykkelsekvens i filmen. Vindmøllen som ble brukt lå på Turville i Buckighamshire i nærheten. I tillegg ble feltet i tilknytning til vindmøllen brukt som location for en rekke av nærbildene av pilotene i luften. Hangarer ble bygget i rekker med navn av reelle og fiktive produsenter: A.V. Roe & Co., Bristol: The British and Colonial Aeroplane Company, Humber, The Sopwiths hangarer, Vickers og Ware-Armitage Production Co. & Works. En tribune ble bygget for tilskuere.
Da produksjonen ikke var i stand til å skaffe rettigheter til filming av de viktigste sekvensene over Paris, ble modeller av fly og et lite parisisk sett en fremtredende rolle i sekvenser som skildret Paris. En mock-up av Calais ble også bygget. Interiør og studiodsett bygget i Pinewood Studios, ble brukt for blåskjerm og spesielle effekter, mens eksteriør og interiøropptak av Rawnsley's Manor House ble tatt ved Pinewood Studios i Iver Heath i Buckinghamshire. Andre opptaksplasser var i Kent, i Dover Castle, sammen med de hvite klippene ved Dover og Dover beach (i scenen hvor flyet starter i nærheten av Dover, for å fortsette racet var moderne ferger synlige i havnen).
Der hvor sir Percy lander på et tog er nå en lukket linje fra Bedford til Hitchin. Tunnelen som de fløy gjennom er den gamle Warden Tunnel i nærheten av landsbyen med samme navn i Bedfordshire. Tunnelen hadde nylig blitt stengt og kjøletårnet til det nå nedrevne Bedford kraftstasjon kan sees. Lokomotivet er et tidligere Highland Railway Jones fra 1910.