Nouvelle Action Royaliste

Nouvelle Action Royaliste forkortet NAR (norsk: Ny rojalistisk handling), er et fransk politisk parti og en bevegelse preget av ønsket om å igjeninnføre et konstitusjonelt monarki i Frankrike etter mønster av de nåværende europeiske monarkiene med Henri, greve av Paris som overhode (orléanistisk rojalisme).

Politiske plattform og organisasjon miniatyr|venstre|En debatt arrangsjert av l'Appel (venstre gaullister), Parti socialiste og Nouvelle Action française 17. mars 1975 rundt temaet nasjonal selvstendighet. Partiet og dets medlemmer blir vekselvis beskrevet som «venstre rojalister» og «maorassienere» (av den kommunistiske Mao og den tradisjonelle rojalisten Maurras), på grunn av deres tette relasjon til visse ideer tradisjonelt forsvart av partiene til venstre i politikken.Kaplan, S.L. (1995) Selv tar de avstand fra tankegodset til både kommunistene og Action Française og betegner seg selv som «hverken til venstre eller høyre» (ni gauche, ni droit). Politisk sett har de tettere bånd til Charles de Gaulle og den opprinnelige gaullismen.«La NAR est-elle de gauche ? Entretien avec Bertrand Renouvin» i La Toile Nr. 9, s. 10, vinteren 2010-11. De skiller seg videre fra andre rojalistiske grupperinger i Frankrike ved å forsvare demokratiet og konseptet laïcité og å kjempe mot diskriminering på bakgrunn av religion, fremmedhat, antisemittisme og rasisme.Presentasjon av NARs idegrunnlag på deres egne nettsider. Besøkt 9. april 2017«N.A.R. : 14e Congrès» i Royaliste nr. 637, 20. februar til 5. mars 1995, s. 10

NARs politikk bygger på teorien om «res publica». De avviser det tradisjonelle skillet mellom monarki og republikk, da de ikke anser republikken som en styreform, men en ideal form for forvaltning av det som er «felles goder» og av allmennhetens interesser (res publica betyr «felles gode»). Ifølge NAR er en monarks posisjon den beste til å forsvare dette godet, siden hans makt hverken er underlagt de stadige omveltningene politiske valg fører med seg eller de ulike politiske partiers meninger og interesser. I deres øyne inkarnerer derfor kongen den kontinuitet, voldgift og samholdet som trengs i en demokratisk nasjon.

Bevegelsen karakteriseres av sin åpne holdning til nye strømninger og ideer, og dets lokaler i Paris fungerer først og fremst som en møteplass for ideutveksling gjennom foredrag og debatter kalt «Les mercredis de la NAR» (NARs ondsdager).«Aujourd’hui, le royalisme» i Politique magazine 22. juli 2016. Besøkt 9. april 2017 Det huser også redaksjonen for det politiske magasinet Royaliste, som kommer ut annenhver måned. NAR har også vært med å utgi tidsskriftet Cité tredje hver måned og ga mellom 1972 og 1974 ut Arsenal«Arsenal» på archivesroyalistes.org Besøkt 13. april 2017 og 1976-2006 ut studenttidskriftet Le Lys rouge (Den røde lilje) med fokus på rojalismens historie.QUID - INSTITUTIONS FRANÇAISES - PARTIS, CLUBS ET MOUVEMENTS - PARTIS, CLUBS ET MOUVEMENTS - 9 - Quid.fr Arkivert side fra 31. januar 2015

NAR og dets leder Bertrand Renouvin spesielt har blitt karakterisert som: «Frankrikes mest fremtredende [...] og jordnære monarkist»«A Royal Pain in La France» av Stephen O'Shea i Mother Jones Magazine, Juli 1989. Besøkt 5. april 2017 og har blitt trukket inn av franske media for å kommentere hendelser og begrep knyttet til monarki og monarkisme.«Interview de Bertrand Renouvin sur France Info à l'occasion du mariage de Kate et William» av Chloé Leprince og Carolinge Caldier på France Info. Lastet opp 25. januar 2015. Besøkt 9. april 2017«Infox? Intox? Un référendum au Brésil pour ou contre le retour de la monarchie» Double jeu av S. Wislin, L. Cousin, A. Lavaleix og H. Bouchardet på Antenne 2, 29. februar 1992. Besøkt 9. april 2017

Organisasjonen er medlem av monarkistenes internasjonale organisasjon, International Monarchist Conference.MEMBRES DE LA CMI - IMC MEMBERS. 13. September 2011. Besøkt 9. april 2017

Politiske engasjement og valgresultater thumb|En NAF-er henger opp en plakat i innkomsthallen på Maison de la Radio, om den første universitære rojalistiske konferansen i 1971 Allerede fra starten i 1971 markerte Nouvelle Action Royalist sin opposisjon til den ferske Nouvelle Droite-bevegelsen og dets partipolitiske uttrykk i Frankrike Front National, som også talte rojalister blant sine rekker. Det var også det som delvis førte til at Renouvin stilte som kandidat for partiet i presidentvalget i 1974.«Déclaration du 7 mai 1974 relative aux résultats du premier tour de scrutin» av Conseil constitutionnels, arkivert side.

Henri d’Orléans, orléanistenes tronpretender hadde fulgte NAF på avstand, men det var ikke før Renouvin stilte som kandidat i presidentvalget, at NAF tok kontakt med han. Å stille en presidentkandidat var et stort steg, spesielt med tanke på at ingen rojalist hadde gjort dette før, og de ønsket derfor pretendentens godkjennelse av kandidaturet. Som svar understreket Henri at han kun var rojalistenes åndelige leder, og at disse selv var frie i, og ansvarlige for, sine egne (politiske) valg. Han godtok derfor Renouvins og NAFs kandidatur på den betingelse at de ikke skulle føre en kampanje som rojalister, men som NAF. Flere av partiets medlemmer var skuffet og frustrerte over svaret, og Renouvin fikk ikke mer enn 0,17% (43 722) av stemmene i første valgomgang.«Déclaration du 7 mai 1974 relative aux résultats du premier tour de scrutin» av Conseil constitutionnels, arkivert side. Men utover på 1970-tallet utviklet forholdet deres seg til et nært samarbeid, og NAF (som ble NAR i 1978) ble Henris politiske rådgivere.

I 1977 stilte NAR med totalt 13 lister til kommunevalget: 11 i Paris, en i Lyon og som del av en fellesliste i Marseille.«Municipales. Saisir l'occasion» av F. Aymart i Royaliste nr. 243, 3. mars til 16. mars 1977, s. 8 Og ved nasjonalforsamlingsvalget året etter stilte de med åtte kandidater: Stéphane Monet i Nice, Bertrand Renouvin i Nantes, Nicolas Lucas i Angers, Gérard Leclerc i Lille, Régine Denis-Judicis i Nancy, Philippe Cailleux i Rouen, Patrick Simon i Lyon og Michel Giraud i Versailles.«Nos candidats aux législatives: aidez-les !» i Royaliste nr. 264, 23. februar til 8. mars 1978, s. 11. Renouvin stilte på nytt som presidentkandidat i 1981, men greide ikke å samle inn de 500 underskriftene som kreves for å delta i første valgomgang (etter valget i 1974 ble kravet oppjustert fra 100 underskrifter til 500).«Présidentielles: Bertand Renouvin» Royaliste nr. 333 bis, 1981«Après la présidentielle de 1974, la chasse aux petits cnadidats» av Anne Vidalie i L'Express datert 21.12.2016, besøkt 15. april 2017 Ettersom de ikke hadde en egen kandidat appellerte de til å stemme på den sosialistiske François Mitterrand, noe de også gjentok i 1988. Denne appellen var med på å forsterke myten om NAR som «venstre rojalister».«Battre Giscard» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 337, 7. mai til 20. mai 1981, s. 12

På grunn av begrensede midler valgte NAR å stile kun en liste til nasjonalforsamlingsvalget i 1986 (i departementet Maine-et-Loire) og appellerte resten av velgerne sine til å stemme på listene til daværende statsminister Jacques Chiracs UMP.«La campagne à Angers» av Y. Aumont og «L'heure du choix» av Bertrand Renouvinogi Royaliste nr. 445, 12. mars til 25. mars 1986, s. 11-12 I tråd med sitt engasjement mot fremmedhat sluttet NAR seg i november 1989 til «89 pour l'égalité»-bevegelsen, som kjempet mot xenofobi og for å få stemmerett for innvandrere.

I 1993 støttet NAR rojalisten Luc de Coustines kandidatur for Vendées plass i nasjonalforsamlingen, men oppfordret i resten av landet til å stemme i mot De grønne, Génération Écologie og Front National.«Orientations électorales» i Royaliste nr. 596, 8. mars til 21. mars 1993 s. 12 Også i presidentvalget i 1995 advarte NAR på det sterkeste å stemme på de to høyrepopulistiske kandidatene Jean-Marie Le Pen og Philippe de Villiers, men også statsminister Édouard Balladur som de mente var for usolidariske. Utslaget fra den første valgomgangen førte til at den konservative gaullisten Jacques Chirac og den sosialistiske Lionel Jospin gikk videre til den andre valgomgangen. Ingen av disse hadde NARs fulle støtte, men siden det måtte velges én kandidat, ga de grønt lys for å stemme på Jacques Chirac.«S'il en faut un...» Royaliste nr. 642, 1. mai til 14. mai 1995, s. 12

I 2002 støtte de kandidaturet til Jean-Pierre Chevènement. I NAR syn var Chevènement den eneste i stand til å samle nok støtte fra både høyre- og venstresiden til å gjenvinne Frankrikes posisjon i verden. For å sette kraft bak ordene deltok Renouvin selv som NARs representant i Chevènements og hans Pôle républicains valgkampanje.Spesialnummer tilhørende Royaliste nr. 792, 15. april til 28. april 2002

To år etter, i 2005, appellerte partiet sine tilhengere til å stemme nei under folkeavstemningen om EU-grunnloven, som de mente truet suvreniteten til medlemslandene.««Traité constitutionnel». L'inacceptable» i Royaliste nr. 860, av Sylvie Fernoy. s. 6-7 . Ved presidentvalget i 2007 appellerte til å stemme blankt i begge rundene i presidentvalget og på kandidatene til venstre i valget på ny nasjonalforsamling om Nicolas Sarkozy skulle vinne presidentvalget.«Ni l'un, ni l'autre» av Bertrand Renouvin iRoyaliste nr. 903. 30. april til 13. mai 2007, side 12

I 2010 overrasket Sylvie Fernoy og NAR mange ved å oppfordret til å støtte fagforbundets generalstreik mot arbeidslivsreformen i Royaliste.«Quand des royalistes appellent à la grève générale» av Abel Mestre og Caroline Monnot på Le Mondes blogg «Droites-extremes» 22. april 2010 Besøkt 9. april 2017

Før presidentvalget i 2012, appellerte bevegelsen sine sympatisører til å stemme på gaullisten Nicolas Dupont-Aignan i første runde«Nous avons choisi» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 1011. 16. april til 29. april 2012, side 12 og sosialisten François Hollande i den andre.«Voter François Hollande» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 1012. 30. april til 13 mai 2012, side 12 Også i 2017 støttet NAR Nicolas Dupont-Aignans kandidatur i første omgang, på grunn av hans forsvar den gaullistiske republikkens institusjoner.«36ème comgrès (1 et 2 avril 2017) déclaration de politique générale» Besøkt 5. april 2017

Historie Brudd med Action Française Bevegelsen har sine røtter i det franske Action Française, en antisemittisk og nasjonalistisk bevegelse grunnlagt av Maurice Pujo og Henri Vaugeois i samband med Dreyfus-affæren i 1898. Den monarkistiske ideologien ble derimot utmeislet og videreutviklet av forfatter og frontfigur Charles Maurras.Winock, Michel et al. (1994) Etter andre verdenskrig ble både Maurras og Pujo dømt og fengslet på livstid for landsforræderi og Action Française ble forbudt ved navn og oppløst. De gjenværende rojalistene strevde med å rettferdiggjøre sin kollaboratørske og nazistiske fortid. I et forsøk på å revitalisere bevegelsen, ble den omorganisert og i 1955 omdøpt Restoration Nationale. Den nye bevegelsen strevde fortsatt, men spesielt med sekterisme og å fornye seg, noe som ledet til interne konflikter. Med Algeriekrigen og Algeries endelige uavhengighet i 1962 og protestbevegelsen som skyldte over Frankrike våren 1968 ble den allerede spente situasjonen innad i organisasjonen forverret.

I starten av 1971 nådde RN bristepunktet, da generalsekretæren Pierre Juhel innførte sanksjoner mot ledelsen i Etudiants royalistes, RNs studentavis. Studentene krevde en endring i kurs. En gruppe av studentene ledet av Georges-Paul Wagner og Yves Lemaignen, krevde strukturelle endringer (Juhel og Pujos avgang), mens en annen ledet av Bertrand Renouvin og J. Toublanc nektet å fordømme venstresiden. Juhel svarte med å innføre publiseringsnekt for A.F. Université, noe studentene ignorerte og publiserte. På denne «mangelen på disiplin» reagerte Juhel med å kaste ut de involverte studentene.