Klasehodepine eller clusterhodepine (CH) (av eng. cluster headache) er en kompleks nevrovaskulær lidelse med et distinkt cirkadisk anfallsmønster. Sagt på en mer tradisjonell måte er dette en særdeles smertefull hjernelidelse som, i henhold til den internasjonale klassifiseringsstandarden , tilhører gruppen av trigeminal-autonome kefalalgier (TACs). Klasehodepine inngår, som én av fire alvorlige hodepiner i gruppen TACs, i Nasjonalt kvalitetsregister for alvorlige primære hodepiner.
Klassifiseringen utarbeides og vedlikeholdes av Headache Classification Committee og publiseres i regi av International Headache Society (IHS). Lidelsen er relativt sjelden og kjent som en usedvanlig smertefull nervelidelse, med en prevalens i Norges befolkning på omkring innbyggere. Den er også kjent under pseudonymet selvmordshodepine. «Cluster Headache Awareness Day» er en internasjonal årlig begivenhet som retter søkelyset på klasehodepine. Dagen arrangeres over hele verden den 21. mars hver år, noe som tilsvarer vårjevndøgn.
Kort innføring Klasehodepine er verken migrene eller spenningshodepine, men derimot en grusomt smertefull sykdom i sentralnervesystemet, som blant annet involverer dysfunksjoner i sirkadianrytmen, hypothalamus, kryssnettverket mellom mellomhjernen (diencephalon) og midthjernen (mesencephalon), og det trigeminal-autonome nervesystemet.
Lidelsen karakteriseres av voldsomt kraftig ensidig kronisk smerte i forbindelse med ett av øynene, og smerten betraktes som en av de verst tenkelige et menneske kan utstå. Anfallene opptrer i klaser eller klynger (noen ganger også kalt bolker) som varer i alt fra én dag til 12 måneder (typisk uker), normalt med fra ett anfall hver annen dag, til opptil åtte anfall i døgnet (typisk anfall i døgnet). Hvert anfall varer i minutter (ikke kortere og ikke lengre), mest typisk i omkring minutter og bare svært sjelden lenger enn 2 timer. Det er mest vanlig å få anfall om natten, men noen har også anfall på dagtid. Nattanfallene er også ofte kraftigere enn daganfallene. I sykdomsaktive perioder kan nye anfall dessuten trigges av ørsmå mengder med alkohol, vanligvis innen én time etter inntak. Andre vasodilaterende midler, som histamin og nitroglyserin, kan også utløse nye anfall.
Smerten er nesten alltid konsentrert rundt eller (mest typisk) bak det ene øyet, og er alltid ensidig. Men sykdommen utløser også alltid minst ett eller flere autonome symptomer ipsilateralt til smerten. Opphavet til den intense smerten er vaskulær, og skyldes at blodkar i hodet vasodilerer (utvider seg) og trigger smertereaksjoner i hodets 5. hjernenerve – nervus trigeminus (også kalt trillingnerven). Årsaken er imidlertid fortsatt ukjent, selv om patofysiologien viser at hypothalamus er en sentral del av årsaken.
Klasehodepine er invalidiserende, enten i perioder, eller ved alvorlige tilfeller året rundt. For å få god behandling er det kritisk å få stilt riktig diagnose så tidlig som mulig, noe som av kapasitetsmessige årsaker er vanskelig. Rask henvisning til en spesialist innenfor hodepine, normalt en nevrolog med spesialkompetanse i hodepine eller et hodepinesenter, er essensielt for alle pasienter med kraftig, langvarig eller syklisk hodepine, som ikke på andre måter lar seg sikkert diagnostisere. Behovet for et tverrfaglig behandlingstilbud er dessuten presserende for denne pasientgruppen, hvis plager som følge av lidelsen ofte er svært komplekse.
Klasehodepinens historie miniatyr|Bayard Horton (1895–1980) Den eldste historien De første kjente klare tilfellene av klasehodepine stammer fra 1600- og 1700-tallet i Europa, og den første som beskrev lidelsen med litt dybde var den hollandske legen Nicolas Tulp i 1641 (Observationes Medicae). Noen mener også at den britiske legen Thomas Willis (1621–1675) i 1672 i tillegg til migrene også beskrev klasehodepine. Den første som beskrev et tilfelle av episodisk klasehodepine, med en standard som i noen grad møter kravene i International Classification of Headache Disorders (ICHD), var imidlertid en annen hollandsk lege; Gerardi van Swieten (1700–1772) i 1745.
Hortons hodepine og 1900-tallet Klasehodepine var tidligere kjent som Hortons hodepine, oppkalt etter den amerikanske nevrologen Bayard Horton (1895–1980) som forsket på sykdommen i mer enn , ved Mayoklinikken i Minnesota (USA). Han beskrev den imidlertid som «histaminic cephalgia» og mente altså at lidelsen var en hodepine utløst av histaminer.
Horton var også den første som beskrev de to sykdommene polymyalgi rheumatica og arteritis temporalis, og han utarbeidet til og med en fullstendig behandlingsplan for dem begge. Under sine studier studerte han også effekten ergotamin (tartrate) og dihydroergotamin (DHE) hadde på klasehodepine, og han oppdaget og beskrev fenomenet ergotamin-indusert hodepine. Behandling med oksygen og parenteral (injisert) dihydroergotamin ble først gang utprøvd av Horton ved Mayoklinikken. Horton er imidlertid ikke den eneste som har studert klasehodepine.
Tidlig på 1900-tallet ble klasehodepine metodisk beskrevet av den tysk-sveitsiske nevrologen Paul Robert Bing (1878–1956) og den britiske nevrologen Willfred Harris (1869–1960). I 1947 beskrev den svenske nevrologen Karl-Axel Ekbom (1907–1977) det periodiske mønsteret på lidelsen. Ekbom er kanskje mest kjent for sin detaljerte beskrivelse av restless legs syndrome (RLS), en lidelse som først ble beskrevet av den Thomas Willis og publisert i 1685 etter hans død.
Behandling med oksygen nevnes først i litteraturen i 1939, da Charles E. Rhein, som jobbet for Linde Air Products Co., rapporterte til dr. Alvarez ved Mayoklinikken i Rochester, Minesota, om suksessfull behandling av alvorlig «migreneanfall» med å puste ren oksygen. I den forbindelse noterte dr. Alvarez, at behandling med 100 % oksygen, med en konstant flyt mellom 6 og 8 liter per minutt (lpm.), ofte ga pasienten full lindring.
Det første betydningsfulle arbeidet om inhalering av ren oksygen ble gjort av dr. Lee Kudrow, som undersøkte effekten av O2 hos pasienter med klasehodepine. Studien omhandlet 52 pasienter som brukte 100 % ren oksygen med en flyt på 75 % av pasientene hadde «fuglstending eller nesten fullstendig lindring i løpet av 15 minutter; for minimum 7 av 10 anfall». Dr. Kudrow oppdaget også at inhalering av oksygen hadde støtte effekt for pasienter med episodisk klasehodepine, og at pasienter yngre enn 50 år hadde bedre respons enn de over 50 år. 62 % av pasientene som responderte på oksygen hadde full lindring i løpet av 7 minutter.
Det engelske navnet på sykdommen, Cluster Headache, oppsto i 1952, da den amerikanske nevrologen E. Charles Kunkle (1915–2005) registrerte at hodepinen hadde en tendens til å opptre i klaser (klynger). I 1962 ble klasehodepine tatt med i klassifiseringen av hodepineforstyrrelser i ad hoc-komiteen i International Headache Society (IHS). Klasehodepine ble imidlertid helt fram til lanseringen av ICHD-1 i 1998 betraktet som en variant av migrene, ofte kalt «rød migrene».
Nasjonal status miniatyr|Nevrosentret ved St. Olavs hospital, Universitetssykehuset i Trondheim ble åpnet i 2006 miniatyr|Nevroklinikken ved Oslo universitetssykehus ligger ved Rikshospitalet på Gaustad Manglende offentlig fokus og bevilgninger, for klasehodepine spesielt og hodepine generelt, er og har vært et universelt problem gjennom flere tiår. Rossi, Little, De La Torre & Palmaro (2018) hevdet nylig, at klasehodepine er den verste smerten som kan påføres et menneske, og han har vitenskapelig støtte for dette utsagnet fra en lang rekke med internasjonale forskere. Det britiske National Health Service (NHS) rangerte nylig (i september 2019) de 20 mest smertefulle lidelsene i Storbritannia, basert på sykehistorien til mer enn 60 millioner briter, og bekrefter at klasehodepine er den mest smertefulle av alle lidelsene.
Det er vanskelig å leve med smertefulle lidelser svært få forstår. Man vet at både fastleger, legevakt, akuttmottak, sykehusavdelinger og offentlig forvaltning mangler god kunnskap for å kunne yte pasienter med alvorlige hodelidelser gode tjenester. Dette er årsaken til at mange med klasehodepine og noen andre lidelser får desperate følelser omkring sosial ensomhet. Misforståelser og grunnleggende kunnskapssvikt om lidelsen fører alt for ofte til feil behandling av pasientene.
I Norden har hodepine de siste årene fått gradvis større fokus, og flere nye forskningsprosjekter har fått offentlige midler. Det er allikevel sånn, at hodepine får svært lite midler sammenlignet med samfunnsmessig tilsvarende krevende lidelser. I Norge ledes det nasjonale arbeidet av professor i nevrologi Lars Jacob Stovner, som er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for hodepine (NKH) ved St. Olavs hospital ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. NKH er en nasjonal tjeneste som skal bygge opp og spre kompetanse om utredning og behandling av ulike former for hodepine i Norge. De driver med forskning og deltar i forskningsnettverk, og tjenesten skal bidra til implementering av kunnskapsbasert praksis og at det etableres standardiserte forløp for utredning og behandling av hodepine.
Et av tiltakene NKH er i gang med er å bygge opp et nasjonalt register for pasienter med TACs; Nasjonalt kvalitetsregister for alvorlige primære hodepiner. Formålet er å gi pasienter med alvorlige primære hodepiner likeverdig tilgang til behandling, samt å sikre kvaliteten av diagnostikk, behandling og oppfølging og legge til rette for forskning. Personer som kommer med i dette må gi skriftlig samtykke til det og ha kontakt med en nevrologisk avdeling eller privatpraktiserende nevrolog, ha en sikker diagnose satt av en nevrolog, og være over 18 år gammel.
Nasjonal statistikk for hodepine Ulike former for hodepine er den tredje største årsaken til at folk ikke møter på jobb og skole i Norge. I perioden 2010–2013 registrerte NAV at den gjennomsnittlige årlige forekomsten av legemeldt sykefravær (sykemelding) som skyldtes hodepine på 17 dager eller mer blant arbeidstakere, samlet sett utgjorde 3,9 ‰ av totalen. Det innebærer mer enn sykefravær på 17 dager eller mer årlig. Kvinner hadde tildels betydelig større fravær enn menn; i forholdet . Størst fravær var det i aldersgruppen , fulgt av , , , og . Kvinner hadde størst fravær i næringen helse-/sosialtjenester, mens menn hadde størst fravær i næringen transport/lagring. Yrkesmessig hadde kvinner i gruppen førskolelærere størst fravær, mens menn med størst fravær tilhørte gruppen sosionomer, vernepleiere eller barnevernspedagoger.
Prevalens for klasehodepine i befolkningen Internasjonalt regner man med en prevalens på cirka (0,1 %). I Norge har det aldri blitt gjort noen større undersøkelser som kan si noe sikkert om prevalensen i befolkningen, men den norske professoren, spesialist i nevrologi, dr.med. Ottar Sjaastad publiserte i 2003 resultater fra et intervju han personlig hadde gjort, av personer i Vågå, der han fant at sju personer av led av klasehodepine, noe som tilsvarer en prevalens på 0,38 %. Den er imidlertid neppe representativ. Alstadhaug & Ofte (2015) anslår at prevalensen i befolkningen ligger omkring , og i så fall lider omkring nordmenn statistisk sett av CH, i en eller annen form og grad.
Klasehodepine er mer vanlig blant menn enn kvinner. Forholdet mellom dem har opp til nå blir regnet som , men andelen kvinner har lenge vært økende. Dette skyldes trolig i hovedsak bedre diagnoseverktøy og større forståelse for at det av kjønnsmessige årsaker kan være vanskeligere å diagnostisere kvinner enn menn. En dansk studie fra 2017 antyder at forholdet mellom menn og kvinner nå er nær .