USA under første verdenskrig

høyre|miniatyr|To amerikanske soldater som løper mot en bunker. Amerikas forente stater involverte seg i første verdenskrig da de erklærte krig mot Tyskland den 6. april 1917. USA var en uavhengig makt og ble aldri offisielt alliert med ententemaktene og handlet derfor selvstendig og uavhengig, men samarbeidet militært med de allierte. USA sitt store bidrag begynte i 1917 og var i form av utstyr, råvarer og penger. Amerikanske soldater under general John Pershing, Commander-in-Chief (C-in-C) American Expeditionary Force (AEF), ankom i stort antall på vestfronten i løpet av sommeren 1918 og spilte en stor rolle for seieren 11. november 1918. Før USA kom med inn i krigen, hadde de holdt seg nøytrale, selv om de hadde vært en viktig leverandør til Storbritannia samt for de andre allierte stridsmaktene. Under krigen mobiliserte USA over 4 millioner militært personell og led 110 000 tap, inkludert 43 000 som døde av spanskesyken. Krigen var en dramatisk utvidelse av myndighetene i USA i et forsøk på å utnytte krigsinnsatsen og en betydelig økning i størrelsen av USAs væpnede styrker. Etter en relativt treg start i å mobilisere økonomien og arbeidskraften, var nasjonen våren 1918 klar til å spille en rolle i denne konflikten. Under ledelse av president Woodrow Wilson, representerte krigen høydepunktet i den progressive era da den forsøkte å bringe reform og demokrati til verden, selv om det var betydelig offentlig motstand mot USAs inntreden inn i krigen.

Inntreden Den amerikanske inntreden i første verdenskrig kom i april 1917, etter flere år med innsats fra president Woodrow Wilson for å holde USA utenfor krigen. Utover anglofile elementer som tidlig oppfordret dem til å støtte britene, var den generelle amerikanske konsensus på samme linje som den til presidenten. Stemningen for nøytralitet var særlig sterk blant irsk-amerikanere, tysk-amerikanere og skandinaviske amerikanere, så vel som blant ledere og blant kvinner generelt. Selv før første verdenskrig hadde brutt ut, hadde den amerikanske opinionen vært mer negativ mot Tyskland enn andre land i Europa. Spesielt etter rapporter om overgrep i Belgia i 1914, og senkingen av passasjerskipet RMS «Lusitania» i 1915, anså amerikanske folk i økende grad Tyskland som en aggressiv part i Europa.

Som USAs president tok Wilson viktige politiske beslutninger i relasjon til utenrikssaker mens landet enda var i fredstid. Den innenlandske økonomien fungerte i praksis som laissez-faire, og amerikanske banker ga store lån til Storbritannia og Frankrike. Mesteparten av midlene ble brukt til å kjøpe ammunisjon, råvarer og mat fra den andre siden av Atlanteren. Før 1917 gjorde Wilson minimalt med forberedelser til landbasert krigføring. United States Army var mobilisert som fredstidsstyrke, til tross for at behovet for beredskap økte. Utvidelser i relasjon til United States Navy ble også utført under hans presidentskap.

I 1917, med et Russland under politiske omveltninger og Storbritannia og Frankrike lavt på kreditt, så Tyskland ut til å ha overtaket i Europa. Deres osmanske allierte klamret seg hardnakket til sine eiendeler i midtøsten. Samme år bestemte Tyskland seg for å fortsette ubegrenset ubåtkrigføring mot alle fartøy som nærmet seg britisk farvann. Dette ble sett på som et forsøk på å sulte ut Storbritannia til overgivelse, men ble balansert mot den kunnskap at det med sikkerhet ville bringe USA inn i krigen. I tillegg hadde Tyskland også gitt et hemmelig tilbud om å hjelpe Mexico å gjenvinne territorier tapt i den meksikansk-amerikanske krigen i et kodet telegram kjent som Zimmermann-telegrammet, som ble fanget opp av britisk etterretning. Publiseringen av kommunikéet skapte opprør blant amerikanere, på samme tidspunkt hvor tyske ubåter begynte å senke amerikanske handelsskip i Nord-Atlanteren. Wilson ba Kongressen om «en krig som skal ende alle kriger», og kongressen stemte for å erklære krig mot Tyskland 6. april 1917. Den 7. desember 1917 erklærte USA krig mot Østerrike-Ungarn. Amerikanske tropper begynte å mobilisere på Vestfronten i 1918.

Nøytralitet Etter krigen brøt ut i 1914 proklamerte USA en nøytralitetslinje til tross for president Woodrow Wilsons antipatier mot Tyskland. Tidlig i krigen begynte USA å favorisere britene og deres allierte. President Wilson hadde som mål å megle frem fred og sendte en av sine fremste rådgivere, oberst House, på gjentatte oppdrag til de to sidene, men hver av dem var så sikre på seier at de ignorerte fredsforslagene.

Den 7. mai 1915, da den tyske ubåten «U-20» senket det britiske passasjerskipet RMS «Lusitania» med amerikanere ombord, sa Wilson: «Amerika er for stolte til å kjempe» og krevde en slutt på angrepene på passasjerskip. Wilson hadde advart om at USA ikke ville tolerere ubegrenset ubåtkrigføringi strid med internasjonal lov og menneskerettigheter. Wilson var under press fra krigshauker ledet av den tidligere presidenten Theodore Roosevelt, som fordømte tyske handlinger som «piratvirksomhet», og fra den britiske delegasjonen under Cecil Spring Rice og Edward Grey. Wilson innså at han trengte tid for å gå inn i krigen for å forme freden, og han var i 1919 en av de som oppnådde etableringen av folkeforbundet i fredskonferansen i Paris. Wilsons utenriksminister William Jennings Bryan, viss pasifistiske mål ble ignorert av Wilson, trakk seg i frustrasjon i juni 1915. Opinionen i USA reagerte med raseri på den mistenkte tyske sabotasjen av Black Tom i Jersey City i New Jersey den 30. juli 1916, samt til Kingsland-eksplosjon den 11. januar 1917 i dagens Lyndhurst i New Jersey.

Opinionen Den amerikanske opinionen var delt, men de fleste amerikanere var inntil begynnelsen av 1917 i stor grad av den oppfatning at USA burde holde seg ute av krigen. Opinionen endret seg gradvis, delvis i respons til de tyske handlinger i Belgia samt «Lusitania», delvis som tysk-amerikanere mistet innflytelse, og dels i respons til Wilsons posisjon om at Amerika måtte spille en rolle for å gjøre verden trygg for demokratiet.

I befolkningen generelt var det lite, hvis noen som helst, støtte for å gå til krig på siden til Tyskland. Det store flertallet av tysk-amerikanere, samt skandinaviske amerikanere, ønsket at USA skulle være nøytrale, men ved utbruddet av krig, hadde tusenvis av amerikanske borgere forsøkt å verve seg i den tyske hæren. Det irsk-katolske samfunnet, lokalisert til de store byene og ofte under kontroll av det demokratiske partiets organisasjon, var sterkt fiendtlig innstilt til å hjelpe Storbritannia på noen måte, spesielt etter påskeopprøret i 1916 i Irland. De fleste av de protestantiske kirkeledere i USA, uavhengig av deres teologi, favoriserte pasifistiske løsninger der USA var megleren av fred. De fleste av lederne av kvinnebevegelsen, eksemplifisert ved Jane Addams, søkte på samme måte pasifistiske løsninger. Den mest framtredende motstanderen av krigen var industrimannen Henry Ford, som personlig finansierte og ledet en fredsskip til Europa for å prøve å forhandle blant de krigførende parter, men ingen av forhandlingene resulterte i noe.

Storbritannia hadde betydelig støtte blant intellektuelle, «Yankees» og familier med nære bånd til Storbritannia. Den mest fremtredende leder var Samuel Insull fra Chicago, en ledende industrimann som hadde utvandret fra England. Insull finansierte mange propagandarelaterte aktiviteter, og finansierte unge amerikanere som ønsket å kjempe ved å bli med i det kanadiske militære, Canada var på den tid et herredømme av Det britiske imperiet.

Beredskapsbevegelsen Per 1915 hadde amerikanerne mye mer oppmerksomhet i relasjon til krigen. Senkingen av «Lusitania» vekket rasende fordømmelser av tysk brutalitet. Per 1915 hadde det i de østlige byene vokst frem en ny «beredskapsbevegelse». Den hevdet at USA trengte å bygge opp umiddelbart sterke maritime og landbaserte styrker for defensive formål. En ikke uttalt forutsetning var at Amerika ville kjempe før eller senere. Drivkreftene bak beredskapen var alle republikanere, særlig general Leonard Wood, den tidligere presidenten Theodore Roosevelt og de tidligere krigsministrene Elihu Root og Henry Stimson, de fikk med seg mange av landets mest fremtredende bankfolk, industriledere, advokater og poder fra prominente familier.

Beredskapsbevegelsen hadde det politiske forskere kaller en «realisme»-filosofi når det gjaldt verdensanliggender. De trodde på at økonomisk styrke og militære muskler var mer avgjørende enn de idealistisk korstogene fokusert på årsaker som demokrati og nasjonal selvbestemmelse. Med vektlegging gang på gang den svake tilstanden til det nasjonale forsvaret. De viste til at USAs 100 000-mann sterke hær selv om man la til med den 112 000-manns sterke National Guard, var i underdanige tyve til en i forhold til den tyske hæren, tilsvarende var de væpnede styrkene til Storbritannia og det Britiske imperiet, Frankrike, Russland, Østerrike-Ungarn, Det osmanske rike, Italia, Bulgaria, Romania, Serbia, Belgia, Japan og Hellas i 1915 – alle større og mer erfarne enn militæret til USA.

De kalte for UMT eller «universell militær tjeneste» hvor 600 000 menn som fylte 18 hvert år ville bli påkrevd å tilbringe seks måneder i militær trening, og deretter tilordnes til reserve-enheter. Den lille regulære hæren ville først og fremst være en trenings- og opplæringsenhet. Den offentlige opinionen var dog ikke villig til å gå så langt.Chambers 93; Weigley Army 345

Både den regulære hæren og beredskapsledere hadde en dårlig oppfatning av Nasjonalgarden, som de så på som politifisert, provinsielle, dårlig bevæpnet, dårlig trent, så tilbøyelig til å idealistiske korstog (som mot Spania i 1898), og som også manglet en forståelse av verdensspørsmål. Nasjonalgarden var på den annen side trygt forankret i statlig og lokal politikk, med representasjon fra et svært bredt tverrsnitt av USAs politiske økonomi. Nasjonalgarden var en av landets få institusjoner som (i noen nordlige statene) aksepterte afroamerikanske menn på lik linje med de med europeisk opphav.

Krigsdeklarasjonen miniatyr|580x580pk|New York Times 3. april 1917. I januar 1917 gjenopptok Tyskland ubegrenset ubåtkrigføring. Den tyske utenriksminister Arthur Zimmermann inviterte det revolusjon-befengteMexico til å delta i krigen som Tysklands allierte mot USA i Zimmermann-telegrammet. I retur ville tyskerne sende Mexico penger og hjelpe det med å gjenerobre territoriene Texas, New Mexico og Arizona som Mexico tapte under den meksikansk-amerikanske krigen 70 år tidligere. Britisk etterretning snappet opp telegrammet, dekodet det og videreformidlet informasjonen til Washington. Wilson frigjorde Zimmerman-notatet til det offentlige og amerikanerne så på det som et casus belli, en grunn til å gå til krig.

miniatyr|President Wilson i Kongressen hvor han annonserte bruddet i offisielle forbindelser med Det tyske riket den 3. februar 1917. Til å begynne med forsøkte Wilson å opprettholde nøytralitet mens forsøk på bekjempelse av ubåter ble gjort ved å bevæpne amerikanske handelsskip med våpen kraftige nok til å synke tyske ubåter på overflaten (men ubrukelig når de var under vann). Etter at ubåter sank syv handelsskip fra USA, gikk Wilson til slutt til Kongressen og forespurte om en erklæring av krig mot Tyskland, som Kongressen voterte på den 6. april 1917.

Som et resultat av den russiske februarrevolusjonen i 1917, abdiserte tsaren og ble erstattet av en russisk provisorisk regjeringen. Dette hjalp til å overvinne Wilsons motvilje mot å la USA å kjempe sammen med et land styrt av en absolutistisk monark. Fornøyd med den provisoriske regjeringens pro-krig holdning, ga USA den nye regjeringen diplomatisk anerkjennelse den 9. mars 1917.