miniatyr|Vest-Tyskland (blått), Øst-Tyskland (rødt), Vest-Berlin (gult), tidligere tysk terriorium (grått), Saarland (grønt), Ruhrområdet (brunt). miniatyr|Ruhrmyndighetenes hovedkontor ble lagt til Atlantikhaus i Düsseldorf, idag hovedkontor for Nordrhein-Westfalens departement for bygnings- og byutvikling. miniatyr|Oppdelingen av Tyskland i okkupasjonssoner i 1945. miniatyr|Ruhrområdet (brunt) er en del av den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen (grått). Ruhrstatuttet (engelsk: Agreement for an International Authority for the Ruhr) var en avtale om kontroll og regulering av Tysklands produksjon av kull, koks og stål i Ruhrområdet. Avtalen ble inngått 28. april 1949 mellom Frankrike, Storbritannia, USA og Benelux-landene.
Frankrike gikk i utgangspunktet inn for en streng regulering av Ruhrområdet, og ville overføre selve forvaltningen av industrien til et internasjonalt organ. Landet fremførte med styrke, et ønske om å binde den tyske «våpensmien», men hadde også egne, økonomiske interesser for øye. USA og Storbritannia ville derimot beholde tysk eierskap og ansvar for området, og utvikle området ved hjelp av Marshallplanen.
Tyskland, under ledelse av Konrad Adenauer, aksepterte Ruhrstatuttet ved inngåelsen av Petersbergavtalen i november 1949. Landet fikk dermed stanset vesentlige deler av de alliertes demontering av Tysklands industri, som krigserstatning.
Ruhrstatuttet ble administrert av Ruhrmyndigheten, som fikk sitt hovedkontor i Düsseldorf. Statuttet ble opphevet i 1952, ved etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap, en av EUs forløpere.
Bakgrunn Sekslandskonferansen i London 1948 om det okkuperte Tyskland, ble avholdt uten at Sovjetunionen var invitert. Samarbeidet mellom de fire seierherrene etter andre verdenskrig hadde brutt sammen.
Også de vest-alliertes forhold seg i mellom, støtte på problemer. Hver av okkupasjonsmaktene innførte et system i sine okkupasjonssoner, uten nødvendigvis å ta hensyn til det som foregikk i de øvrige sonene.
Ruhrområdet var det viktigste produksjonsområdet for kull-, koks og stål i Tyskland. Det ble hovedsakelig liggende innenfor den britiske okkupasjonssonen.
Den amerikanske og britiske sonen ble med virkning fra 1. januar 1947, slått sammen til ett, forent økonomisk område, den såkalte Bi-sonen. Frankrike som fryktet en gjenoppbygning av den tyske økonomien, og særlig den tyske krigsindustrien, sluttet seg til dette området først i 1949 (trisonen).
Det franske mot det britiske og amerikanske syn Frankrike stilte betingelser for Ruhrområdet, som de øvrige allierte ikke kunne akseptere. Det franske utenriksdepartementet krevde således at eiendomsretten til de tyske gruvene og jern- og stålindustrien skulle overføres til internasjonalt eie. Det ble foreslått å opprette en organisasjon som skulle forvalte industrien i Ruhrområdet, og fordele produksjonen.
Det franske forslaget var motivert av sikkerhetsmessige, så vel som økonomiske interesser. Først og fremst skulle man forhindre at ressursene i Ruhrområdet ble brukt til militære formål. Dernest ønsket franskmennene å hindre reetablering av de store industrikonsernene, og dermed også at Tyskland gjenvant sin store industrielle makt.
Britene og amerikanerne opprettet i november 1947, en tysk myndighet til forvaltning av kullgruvene i Ruhrområdet (Deutsche Kohlenbergbauleitung (DKBL)). Dette fant franskmennene uakseptabelt. Under sekslandskonferansen i London 1948 i juni, fikk Frankrike tilslutning til sitt forslag om opprettelse av et internasjonalt kontrollråd i Ruhrområdet. USA satte som betingelse at kontrollregimet skulle tjene til oppfylling av Marshallplanen.
En ny sekslandskonferanse ble avholdt i november 1948. Det tyske næringslivet hadde etter valutareformen i 1948, som innebar overgang fra Reichsmark til Deutsche Mark, fått et oppsving. Frankrike opplevde i det samme halvåret, uro og streiker. Landets stålproduksjon sank, og ble i september passert av Tysklands stadig økende produksjon.
Amerikanerne og britene kunne ikke akseptere et fransk ønske om at landet skulle ha forrang som industrinasjon i Europa. I november vedtok den britisk-amerikanske militærregjeringen en lov (nr. 75) om omorganisering og oppløsning av kull- og stålindustrien i Ruhrområdet. Den tyske regjering skulle etter planen regulere industrien. Frankrike fant det uakseptabelt at Tysklands regjering skulle regulere eiendomsretten til industrien i Ruhrområdet. Den 28. april 1949 ble de tre landene enige om Ruhrstatuttet, som innebar en alliert kontroll.
Ifølge Ruhrstatuttet skulle Tysklands stemmerett i Ruhrmydigheten utøves av de allierte. Først senere, når en tysk regjering var dannet, skulle landet sende en observatør. Enda senere skulle den tyske regjeringen sende en representant med stemmerett, slik de øvrige i Ruhrmyndigheten.
I praksis innebar Ruhrstatuttet at det ble lagt beskrankninger på Tysklands produksjon av kull og stål.
Tysklands inntreden i avtalen Ved Petersbergavtalen fra november 1949 fikk Tyskland en offisiell representant i Ruhrmyndigheten. Et flertall av tyskerne anså imidlertid Ruhrstatuttet som en del av okkupasjonsregimet, og ønsket en erstatning.
Parallelt med forhandlingene om avtalen, foregikk en betydelig demontering av tyske industribedrifter som krigsbytte for de allierte. Konrad Adenauer hadde forhandlet seg frem til å trekke en rekke bedrifter ut av listen for demontering, som vilkår for å gå med på Petersbergavtalen. Adenauer fremholdt i Forbundsdagen at man hadde dårlig tid: - Hadde jeg foreslått en lov om dette, ville det gått åtte uker til loven var vedtatt, og demonteringen hadde nådd et uakseptabelt stadie.
Ved Petersbergavtalen ble det satt et tak for demonteringen i Vest-Tyskland, på 680 virksomheter. Demonteringen fortsatte frem til 1951, da 667 industribedrifter var nedlagt. Til sammenlikning fortsatte demonteringen i den Sovjetunionens okkupasjonssone. Frem til 1952 ble 3400 industribedrifter demontert, som var ca. 30 % av kapasiteten fra 1944. Det europeiske kull- og stålfellesskapet Arbeidet i Ruhrmyndigheten ble vanskeliggjort ved at det overlappet oppgavene til den allierte høykommisjon og OECD. En vurdering i samtiden var at Ruhrmyndigheten best kunne erstattes med en europeisk føderasjon.
Frankrike kunne imidlertid ikke akseptere nedleggelse av Ruhrmyndigheten uten noen erstatning. Den franske utenriksminister Robert Schuman lovet Konrad Adenauer at Ruhrstatuttet skulle bli opphevet ved innføringen av et felles europeisk marked for kull- og stål. Det europeiske kull- og stålfellesskap ble deretter vedtatt i 1951. Denne organisasjonen trådte i funksjon i 1952, og ruhrstatuttet ble samtidig opphevet. Utviklingen deretter førte til dagens EU.
Referanser
Kategori:1949 i Tyskland Kategori:Traktater av 1949 Kategori:Tysklands historie (1945–1990)