thumb|300px|Postkort med L'Oiseau Blanc og Nungesser (v) og Coli (h)
«L'Oiseau Blanc» var en fransk Levasseur dobbeltdekker som forsvant i 1927 under et forsøk på å gjennomføre den første non-stop transatlantiske flyvningen mellom Paris og New York for å konkurrere om Orteigprisen. Flyet ble fløyet av Charles Nungesser og François Coli, to franske flyverhelter fra første verdenskrig. Flyet tok av fra Paris den 8. mai 1927 og ble sist sett over Irland. Mindre enn to uker senere lyktes Charles Lindbergh i å fly fra New York til Paris med «Spirit of St. Louis», hvoretter han gjorde krav på prisen.
«L'Oiseau Blanc»s forsvinning blir sett på som et av de største mysteriene i luftfartens historie. Mange rykter har sirkulert om flyet og besetningen, men den gjengse oppfatningen på den tiden var at flyet sannsynligvis ble borte i et uvær over Atlanterhavet. Undersøkelser gjort på 1980-tallet indikerer at flyet sannsynligvis nådde Newfoundland, og kan ha havarert i delstaten Maine.
Minnet om Nungesser og ColiIs forsvinning lever videre, blant annet i mange filmer og museer. En gate i Paris har fått navn etter flyverne, og et minnefrimerke ble utgitt i 1967. Det er reist en statue ved Le Bourget til minne om det forsvunne flyet, og det står et minnesmerke ved klippen Étretat hvor flyet sist ble sett i Frankrike.
thumb|François Coli (til venstre) og Charles Nungesser poserer for fotografer før flyvningen. Coli er formelt kledt, mens Nungesser bærer en lang flyverdrakt. thumb|250px|Kart som viser L'Oiseau Blancs planlagte rute i 1927, fra Paris til New York Bakgrunn I 1919 satte hotelleier Raymond Orteig i New York opp en premie på 25 000 dollar til den første flyveren som gjennomførte en non-stop transatlantisk flyvning mellom New York og Paris i løpet av de neste fem år.Schneider, Keith. "Win fabulous prizes, all in the name of innovation." The New York Times, 12 November 2007. Siden ingen hadde klart det til da, fornyet han tilbudet i 1924, da flyteknologien hadde gjort store nok fremskritt til at mange ville forsøke.Stoff 2000, pp. 24–25. De fleste ville fly fra New York til Paris, men noen franske flyvere planla å fly i motsatt retning, fra Paris til New York.
François Coli, en 45 år gammel og veteran fra første verdenskrig og mottaker av Æreslegionen, hadde foretatt mange rekordflyvninger over og rundt Middelhavet og hadde planlagt en transatlantisk flyvning siden 1923.McDonaugh 1966, p. 27. Hans opprinnelige plan var å fly med sin kamerat fra krigstiden, Paul Tarascon, et flyveress med 12 seire under krigen. De ble interessert i Orteigptisen i 1925, men sent 1926 ble deres Potez 25 ødelagt i et havari. Tarascon ble sterkt forbrent og avsto fra sin plass i flyet til fordel for den 35 år gamle Charles Nungesser, et flyveress med over 40 seire i luftkamper, den 3. høyest rangerte blant de franske .O'Mara, Richard. "Surviving Amelia." The Sun, 10. januar 1999."Curtain Call." Tighar Tracks (TIGHAR), Volume 3, Issue 1, Våren 1987. Besøkt 17. januar 2009.
Nungesser hadde planlagt et uavhengig forsøk på en solokryssing for å vinne Orteigprisen, men diskusjoner med konstruktøren, Pierre Levasseur, førte til at selskapets eiere insisterte på at Coli skulle bli med som navigatør i en ny to-seters variant av Levasseur PL.4.
Konstruksjon og utvikling Ved Pierre Levasseurs fabrikk i Paris arbeidet Nungesser og Coli tett med sjefsingeniør Émile Farret og produksjonssjef Albert Longelot med den nye dobbeltdekkeren Levasseur PL.8. Den var basert på Levasseur PL.4, som var utviklet for Aéronavale til det franske hangarskipet "Béarn". PL.8 var et konvensjonelt fly bygd med en ramme av tre, kledd med stoff, med et mannskap på to, som satt ved siden av hverandre i en åpen cockpit.
Større modifiseringer som ble utført var blant annet forsterkninger av kryssfinerskroget og fjerning av de to fremre cockpitene slik at cockpiten kunne gjøres bredere slik at Nungesser og Coli satt ved siden av hverandre. Vingespennet ble økt til om lag 15 meter. To ekstra drivstofftanker ble montert bak torpedoveggen. PL.8s tre drivstofftanker kunne romme 4 025 l bensin.McDonaugh 1966, s. 29.
I PL.8 var flere sikkerhetstiltak iverksatt i tilfelle nødlanding på havet. Bortsett fra små flottører festet direkte på undersiden av nedre vingepar, kunne understellet og haleskien kastes etter avgang for å redusere flyets vekt. Undersiden av skroget hadde fått en båtlignende fasong og ble gjort vanntett for landing på havet. Nungesser og Colis plan var å lande i sjøen i New York, foran Frihetsgudinnen.
En W-12 Lorraine 12E Courlis 340 Hk motor med sylindrene i tre rekker i 60° vinkel mot hverandre, tilsvarende arrangementet som ble brukt i Napier Lion motorer ble installert. Motoren ble testet for å sikre at den ville vare gjennom hele turen, og var prøvekjørt i over 40 timer, mens den var i fabrikken i Paris.Godspeed, Charles and Francois. "The Secret of The White Bird." aero-news.net, 9. mai 2006. Besøkt 16. januar 2009.
Ytterligere en PL-8 utstyrt med en Hispano-Suiza 12M, 500 Hk motor ble for øvrig bygget i 1928.
Flyets navn og utstyr Flyet ble døpt L'Oiseau Blanc (som betyr Den hvite fuglen). Det var hvitmalt, slik at det skulle være godt synlig om de måtte nødlande i sjøen. Det var merket med den franske trikoloren, og flyskroget var dessuten prydet med Nungessers personlige logo som flyveress fra første verdenskrig: et dødningehode og korslagte knokler, stearinlys og en kiste på et sort hjerte.Wiggens, Bill. "Mystery of the White Bird." Air Classics, July 1999. Flyet hadde ingen radio, ettersom datidens radioer ble ansett som så upålitelige at det ikke var verdt den ekstra vekten. Navigering ble gjort etter stjernene, en av Colis spesialiteter fra hans tidligere flyvninger i Middelhavsområdet.
thumb|250px|Kartet viser L'Oiseau Blancs planlagte rute over det nordvestre Frakrike, England og Irland
Operativ historie I april 1927 ble PL.8-01 fraktet fra fabrikken slik at Nungesser kunne begynne en serie med tester for å fastslå flyets ytelser. De fleste av disse ble utført rundt Villacoublay og Chartres. Selv om full last med drivstoff aldri ble fraktet under en flight, nådde han en fart på 207 km/t og en høyde på 4 900 m. Evalueringene var vellykket gjennom hele prøveperioden, uten at større endringer ble nødvendig. Det eneste tilfelle var at en brann brøt ut i hangaren hvor PL.8-01 hadde blitt lagret. Brannmerket stoff på øvre vingepar ble resultatet, dette ble reparert kort tid etterpå. Den 7. mai 1927, etter alle tester blitt gjennomført kunne flyet klargjøres for sin rekordforsøk, og ble fløyet fra Villacoublay til Le Bourget.McDonaugh 1966, s. 30.
Transatlantisk forsøk Nungesser og Coli tok av fra fra Le Bourget flyplass i Paris, med kurs for New York, klokken 5:17 om morgenen den 8. mai 1927.Berg 1999, p. 105. Deres PL.8-01 veide 5 000 kg ved takeoff, noe som var ekstremt tungt for et en-motors fly. Det gikk bare såvidt klar av en rekke med trær ved enden av plassen.McDonough 1966, p. 31. Sammen med en eskorte av franske jagerfly svingte Nungesser og Coli tilbake til flyplasen i lav høyde som planlagt og kastet understellet.
Den planlagte rute ville følge en storsirkel som ville ha tatt dem over den den engelske kanal, over den sydvestre delen av England og Irland, over Atlanterhavet til Newfoundland, så mot syd, over Nova Scotia, til Boston, og til slutt landing på sjøen i New York.Farrell, John Aloysius. "Unraveling the mystery of White Bird's flight." Boston Globe, 8 March 1987.Will 2008, pp. 21–22.
Flyet ble eskortert til Frankrikes kyst av fire militærfly ledet av kaptein Venson, og observert i kystbyen Étretat. En observasjon ble gjort av kommanderende offiser på den britiske ubåten H50 som skrev et notat i sin logg at han hadde observert en dobbeldekker i 300 m høyde, 20 nautiske miles sydvest av The Needles på Isle of Wight. I Irland ble et fly observert av en innbygger i byen Dungarvan og en katolsk prest rapporterte en observasjon over landsbyen Carrigaholt. Siden ble ingen flere verifiserte observasjoner gjort.Clayton, John. "The White Bird: Tracking an aviation mystery to NH." New Hampshire Sunday News, 28 May 2006.
Skarer av mennesker samlet seg i New York for å se den historiske ankomsten med titusener av mennesker samlet i Battery Park i Manhattan for å ha god sikt mot Frihetsgudinnen hvor flyet skulle lande. Rykter sirkulerte om at «L'Oiseau Blanc» hadde blitt observert langs sin rute, i Newfoundland, eller over Long Island. I Frankrike kunne noen aviser rapportere at Nungesser og Coli hadde ankommet trygt i New York, noe som skapte en bølge av fransk patriotisme. «L'Oiseau Blanc» hadde fraktet en betydelig mengde med drivstoff, 4 000 l som kunne ha gitt dem om lag 42 timer i luften. Etter at den tiden hadde gått, uten noen meldinger om flyets skjebne, måtte man innse at flyet var tapt.Mosley 2000, p. 86. I Frankrike ble publikum skandalisert av aviser, slike som La Presse som hadde trykt falske rapporter om flyets ankomst, og sinne ble rettet mot de involverte selskaper, med demonstrasjoner i gatene.Wohl 2007, s. 10.
I tiden like etter deres forsvinning, ble en internasjonal undersøkelse iverksatt for å finne Nungesser og Coli. Aviation Digest sponset en velkjent pilot, Floyd Bennett, for å lete i området mellom New York og Newfoundland i ni dager. Canadian Ministry of Lands and Forests sendte også ut to letefly (det ene havarerte). Letemannskaper omfattet den franske marine, U.S. Navy og Royal Canadian Navy som lette langs ruten, inklusive Labrador, nordøstkysten av USA og området rundt St. Lawrence-elven. Uten noe tegn til fly eller flyvere ble videre leting avlyst.
Tolv dager etter Nungesser og Colis avreise fløy Charles Lindbergh alene med Spirit of Saint Louis. Han tok av fra New York på sin berømte ferd. Etter 33 timer og 30 minutter i lufta fikk han en helts velkomst da han landet i Paris, selv om franskmennene sørget over tapet av Nungesser og Coli.
Mysteriet Den gjengse oppfatning var at L'Oiseau Blanc havarerte i Atlanterhavet på grunn av en kraftig kastevind. Ikke desto mindre hevdet 12 vitner i Newfoundland og Maine å ha hørt flyet da det passerte. Beboere i Harbour Grace, Newfoundland rapporterte å ha sett et hvitt fly sirkle i tåke og skodde sent den 9. mai 1927. Da intet fly fantes på øya og ingen overflyvning var rapportert skrev de lokale aviser om "mysteriefly" . Hvis disse historiene var sanne, ville det bety at flyet lå langt etter ruten, da de i så fall hadde fløyet i 40 timer. Denne forsinkelse kunne forklares da flyet fløy mot den fremherskende vindretningen. Fiskere på Newfoundlandkysten rapporterte at været hadde slått om til kulde og dårlig vær som kunne ha forårsaket forsinkelsen. I mai 1927 fant den amerikanske kystvakten en flyvinge i Napeague Bay ved Fort Pond Bay i Long Island Sound.National ArchivesMeridan Daily Journal June 9, 1927 -it is unknown if the wreckage was from the L'Oiseau Blanc or from the missing aircraft on Mansell James who had disappeared in 1919 Det ble også rapportert at vrakdeler var sett 200 miles utenfor New Yorks kyst i august 1927.US National ArchivesWreckage seen floating in August 1927?
Mange rykter svirret om flyets forsvinning, inklusive en teori om at flyverne var blitt skutt ned av spritsmuglere i smuglerbåten AmistadJackson, Joe, "Atlantic Fever: Lindbergh, His Competitors, and the Race to Cross the Atlantic", Farrar, Straus and Giroux, New York, 2012, Library of Congress card number 2011046068, , page 257. med tommyguns, så vel som en teori om at Nungesser og Coli fremdeles var i live, og bodde hos indianere i Canada. I 1930 sirkulerte rykter om at L'Oiseau Blancs motor var funnet i Maine, men intet kunne bekreftes. Senere historier dukket opp i 1948 at cariboujegere og pelsjegere hadde funnet flyvraket i Great Gull Pond i Newfoundland.
Fornyet interesse