Charlotte «Lotte» Reiniger (født 2. juni 1899 i Charlottenburg, død 19. juni 1981 i Dettenhausen ved Tübingen) var en tysk-engelsk silhuettkunstner, animasjonsfilmskaper og bokillustratør. Arbeidene hennes tilhører tradisjonen med detaljerte silhuetter, som ble moderne i Europa på 1700-tallet, og skyggespill som har sitt opphav i Asia. Hun tok silhuettkunsten og skyggespilltradisjonen med over til filmen, og ble en pionér innenfor silhuett-animasjonsfilm. Teknikken hun anvendte i sine mer enn 60 silhuettfilmer, i hovedsak kortfilmer, var stop motion.

Hennes mest kjente film, Die Abenteuer des Prinzen Achmed (norsk: Prins Achmeds eventyr) (1926), regnes som den eldste eksisterende helaftens animasjonsfilmen. Den ble vist 11 år før Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene, som ofte nevnes som den første.

På de aller fleste filmene arbeidet hun sammen med ektemannen, Carl Koch, som var hennes produsent og filmfotograf. De arbeidet først i Berlin, men da nazistene kom til makten i Tyskland i 1930-årene, forlot ekteparet landet og arbeidet i Paris, Roma og London, der hun bodde størstedelen av sitt voksne liv. Hun ble britisk statsborger i 1962.

Reiniger hadde en nesten 65 år lang karriere innenfor silhuettfilm. De første silhuettene for film klippet hun i 1916, til tekstplakatene i Paul Wegeners film Rübezahls Hochzeit. Den aller siste silhuettfilmen, Düsselchen und die vier Jahreszeiten, ble til i 1980, ett år før hun døde.

I forbindelse med sitt filmarbeid utviklet hun en forløper for multiplankameraet, som gjorde det mulig å lage en illusjon av dybde i filmene. Multiplankameraet ble senere utviklet og brukt i tradisjonell animasjon av andre filmskapere. Walt Disney patenterte et slikt kamera i 1940.

I tillegg til å være en pionér innen animasjonsfilm, har Reiniger hatt stor betydning for utviklingen av skyggeteater i Europa.

Liv og virke LotteAlfred Happ, Reinigers venn og biograf, skrev at hun var innført i Berlin Charlottenburg fødselsregister, nr. 569/1899 med navnene Charlotte Eleonore Elisabeth Reiniger, men at dette var eneste gang alle disse navnene var brukt». Happ (2004, s. 7) Reiniger ble født i 1899 i den tyske byen Charlottenburg, som i dag ligger innenfor bydelen Charlottenburg-Wilmersdorf i Berlin. Hun var eneste barn av Eleonore, som var av fransk hugenottslekt og Karl Reiniger, som var bankmann. Hun har selv beskrevet den unge Lotte som en entusiastisk jentunge som bare kunne gjøre én ting bra: å klippe silhuetter.

Inspirasjon miniatyr|venstre|upright|Et av K.W. Diefenbachs silhuett-postkort fra 1892 miniatyr|Arthur Rackhams «Cinderella» (1919) «Scherenschnitte», klipping av dekorasjoner og figurer av papp og papir, har lange tradisjoner i Tyskland, og var en vanlig aktivitet i skolen da Lotte Reiniger var barn. Hun oppdaget tidlig at hun hadde et eget talent for å klippe presise silhuett-portretter og -figurer, men hun var ikke tilfreds med urørlige pappfigurer, så da hun var 12 år gammel bygget hun sitt eget primitive skyggeteater. Der kunne hun bevege figurene og vise forestillinger for venner og familie.Flere kilder oppgir at hun var bare seks år gammel da hun laget sitt første skyggeteater, men i Happ (2004), s. 9, er hun sitert med at hun hadde bygget et skyggeteater allerede da hun var 12 år. Happ var en nær venn av Reiniger. Hun opptrådte også med silhuettfigurer i et par skoleforestillinger. Flere kilder oppgir at Reiniger var inspirert av at hun som barn hadde opplevd «ombres chinoises» (fransk for kinesiske skygger), den europeiske versjonen av kinesisk skyggeteater, som har vært på moten med visse mellomrom, men hun har selv benektet dette. Hun kjente ikke til at det var noen kinesiske skyggeteatre i Berlin under hennes oppvekst: «Nei, det var skyggeteaterdukker i museer, men jeg så dem faktisk ikke før langt senere. Det er ikke sant at jeg var påvirket av kinesisk skyggeteater».Lotte Reiniger sitert på engelsk i Grace (2017), s. 183: «No, there were puppets in museums, which I actually didn't see until much later. It's not really true that I was influenced by Chinese shadow theatre».

I tillegg til barndommens silhuettklipp, ble Reiniger i oppveksten inspirert av art nouveau-kunstneren Karl Wilhelm Diefenbachs postkortserie, basert på hans frise Per Aspera Ad Astra.Happ (2004), s. 9 Originalene var malt med tusj, eller svart blekk, men uttrykket kunne overføres til Reinigers presise klippemetode.

Da hun var ung ble hun svært interessert i kino og film, først den franske filmpioneren Georges Méliès' filmer, på grunn av spesialeffektene han brukte, deretter i filmene skuespilleren og regissøren Paul Wegener skapte.

En interesse som fulgte henne gjennom livet, var eventyr og eventyrfortelling, og eventyr fra Tusen og én natt og Brødrene Grimms eventyr var utgangspunkt for mange av filmene hennes.Grace (2017), s. 9

Etterhvert ble også opera, ballett og musikk, spesielt Mozarts musikk, viktige inspirasjonskilder:

Etter at hun flyttet til Storbritannia for godt i 1949, fikk hun flere kortfilmoppdrag fra både BBC og Telecasting America. Dette var filmer for barn, der hun, i billedform, siterte direkte fra den engelske silhuettkunstneren Arthur Rackhams Fairy Books.Warner (2012), s. 400

1916–1922: Teaterskole og tidlige animasjonsforsøk I påsken 1916 hørte hun Paul Wegener holde forelesningen «Neue Kinoziele» (norsk: nye kinomål), om animasjonsfilmens fantastiske muligheter. Forelesningen gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun har senere skrevet at dette foredraget avgjorde hennes fremtid.Reiniger sitert i Happ (2004), s. 10 Hun ville lære mer av denne mannen. Hun overtalte foreldrene sine til å la henne gå på teaterskolen som var tilknyttet Das deutsche Theater i Berlin, teatret der Max Reinhardt var sjef, og der Wegener var ansatt. Hun var elev ved teaterskolen i 1916–1917. Mens hun var der, fikk hun også prøve seg som statist. I pausene klippet hun silhuettportretter av de ulike skuespillerne. Silhuettene vakte oppsikt og beundring, og ble utgitt i en egen bok, Schauspieler Silhouetten i 1916 eller 1917.Denne boken, eller heftet, er omtalt i flere kilder, men ingen bibliografiske opplysninger er oppgitt, og det har ikke vært mulig ved artikkelens opprettelse å finne sikre data om denne utgivelsen Wegener ble også oppmerksom på henne. Han lot henne være statist i noen av filmene sine, og etter kort tid fikk hun klippe silhuetter til tekstplakatene i Wegeners spillefilm Rübezahls Hochzeit, som han regisserte sammen med Rochus Gliese.Lotte Reiniger sitert i Bendazzi (1994), s. 31 Reiniger samarbeidet med Gliese om flere filmer gjennom sin karriere, realfilmer med silhuettsekvenser og spesialeffekter. (Se artikkelen Lotte Reinigers filmografi).

I 1918 fikk hun klippe animasjonsfigurer til Wegeners spillefilm Der Rattenfänger von Hameln (norsk: Rottefangeren fra Hameln), og i 1919 hjalp han henne å få innpass ved Institut für Kulturforschung (norsk: Institutt for kulturforskning), et eksperimentelt animasjons- og kortfilmstudio ledet av filmskaperen Hans Cürlis. Reiniger fortalte senere at Wegener hadde sagt: «For himmelens skyld, hjelp meg å bli kvitt denne gale silhuett-jenta. Hun lager svært gode silhuetter som roper etter animasjon! Kan dere ikke la henne lage en film med disse silhuettene, på samme måte som man lager tegnefilmer.»Original tysk tekst ikke tilgjengelig ved artikkelens publisering. Reiniger sitert i Bendazzi (1999), s. 31miniatyr|Lotte Reiniger ved animasjonsbordet i 1922 Ved Institut für Kulturforschung møtte hun avantgarde-kunstnere, som Berthold Bartosch og kunsthistorikeren Carl Koch, som hun giftet seg med i 1921, og som ble hennes viktigste kreative medarbeider.Schönfeld (2006), s. 174 Den første tiden arbeidet hun sammen med Bartosch på noen undervisningsfilmer om geografi, for å lære animasjonsteknikken. Senere fikk hun ansvaret for flere filmer selv.Bendazzi (2015), s. 60 På denne tiden var animasjonsfilm helt nytt, men interesserte filmskapere begynte å se på teknikken både i Europa, Japan og USA.Grace (2017), location 257 i Kindle-versjonen

Reiniger var i hovedsak selvlært som animasjonskunstner. Hun hadde heller ingen formell kunstutdannelse. Hun hadde tatt noen kveldstimer ved en privat kunstskole, men følte ikke hun lærte det hun hadde bruk for i silhuettkunst og animasjonsfilmer der. Hun mente det viktigste var å utvikle en slags «profilfantasi». Figurenes anatomi måtte transformeres til å sees og beveges i profil.

I motsetning til Reiniger, mente hennes amerikanske kollega Walt Disney at kunstutdannelse var viktig, og alle hans animasjonskunstnere fikk kunstundervisning, organisert av filmstudioet. Disney mente den beste måten de kunne forbedre sitt håndverk på, var ved å kopiere og overføre kunstverk til tegninger og tegnefilm.Grace (2017), loc. 487 (Kindle-versjon)

Reinigers første selvstendige film ved instituttet var Das Ornament des verliebten Herzens (Det forelskede hjertets ornament) i 1919. Dette var en kortfilm om to kjærester og et ornament som reflekterte deres følelser. Slike korte animasjonsfilmer ble vist før hovedfilmen under kinoforestillinger. Filmen, som bare var fem minutter lang, fikk svært god mottagelse. An extract from Suksessen gjorde at Reiniger fikk mange nye forbindelser og muligheter innenfor animasjonsindustrien. (årstall, utgave ukjent)

Hun klippet og regisserte seks kortfilmer i løpet av de neste fire årene. Ektemannen produserte og fotograferte alle, og instituttet sto som produksjonsselskap.

Selv om Reiniger fikk god kritikk for filmene sine, brakte de lite inntekter, og i 1922 måtte instituttet slutte å produsere animasjonsfilmer.

Reklamefilmer I tillegg til kortfilmene samarbeidet hun og ektemannen om noen få reklamefilmer, som var bedre betalt, blant annet Das Geheimnis der Marquisine (norsk: Markisens hemmelighet), en to minutter lang film. Filmen viser hvordan en ung adelskvinne (markise) oppnår vakker hud med Nivea hudkrem og såpe. Silhuettene i filmen er hvite mot svart bakgrunn.

Reklamefilmene ble produsert av Julius Pinschewers selskap Werbefilm GmbH. Pinschewer var selv en av Tysklands første animasjonskunstnere, og det var mye på grunn av ham at animasjonsfilmer fikk oppmerksomhet i Weimar-årene.Grace (2017), Location 450 i Kindle-versjonen

1923–1926: Die Abenteuer des Prinzen Achmed miniatyr|Fra Die Abenteuer des Prinzen Achmed med etterfarget bakgrunnLotte Reiniger/Primrose Productions I 1923 ble Reiniger kontaktet av bankmannen Louis Hagen. Han hadde sett noen av kortfilmene hennes, og tilbød å finansiere en helaftens silhuettfilm. Reiniger er sitert med følgende utsagn: «Vi måtte tenke oss om to ganger. Dette var noe man aldri hadde hørt om. Animasjonsfilmer skulle helst få folk til å brøle av latter, og ingen hadde turd å underholde et publikum med dem i mer enn ti minutter. Alle vi snakket med i bransjen om forslaget, var sjokkert». Reiniger tok imidlertid utfordringen. Hagen ønsket ikke at filmen skulle produseres ved instituttet, så han innredet et atelier for henne og hennes medarbeidere på toppen av sin egen garasje. Hun fikk frie hender, og resultatet ble Die Abenteuer des Prinzen Achmed, ferdigstilt i 1926, etter tre års arbeid. Handlingen var sammensatt av historier fra Tusen og en natt. Reinigers helaftens animasjonsfilm, ble til hele 11 år før Walt Disneys Snehvit og de syv dvergene hadde verdenspremiere i 1937.

Den eldste kjente animasjonsfilmen er argentinske El Apóstol fra 1917, men denne filmen, som varte litt over en time, er forlengst tapt. Det er dessuten usikkert om dette var en spillefilm.Bendazzi (1994), s. 50 Die Abenteuer des Prinzen Achmed er dermed den eldste animasjonslangfilmen som fortsatt eksisterer, om enn i en restaurert versjon.