Tore Pryser (født 1945) er en norsk historiker. Han er professor emeritus i historie ved Universitetet i Innlandet, og har arbeidet mest med sosialhistorie, lokalhistorie, samtidshistorie, arbeiderbevegelsens historie, mellomkrigstiden og andre verdenskrig.
I tillegg til en rekke bøker om ulike emner, har Pryser skrevet Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn, en lærebok beregnet for grunnfagsstudenter i historie. Han skrev også bind 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, med tittelen Klassen og nasjonen : (1935-1946).
Et overordnet tema for Prysers forskning om den tyske okkupasjonen av Norge er «svik og gråsoner». Mens mye av historieformidlingen har vært svart/hvit, har Pryser løftet frem at mye av okkupasjonstidens historie er preget av gråsoner. Det vanlige var ikke helter og skurker, men at folk flest i Norge tilpasset seg. I stedet for et nasjonalt fokus mener Pryser det gir mer kunnskap å se perioden i et internasjonalt perspektiv. Da vil man se at Norge stort sett var en fredelig plett, med svært lite fysisk motstand.
Liv og virke
Utdannelse Tore Pryser var tidlig interessert i historie, og begynte å undervise i faget allerede under sin verneplikt i Bodø i 1970, som undervisningsassistent i Luftforsvaret. Der gikk han også igang med å undersøke slektshistorien, og fant at familienavnet kom fra en innvandrer på 1800-tallet.Pryser 2024, s. 13 Pryser er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo i 1974. Han var der vitenskapelig assistent (vit.ass.) for daværende førsteamanuensis Sivert Langholm om det såkalte Ullensakerprosjektet (formelt navn Norsk samfunnsutvikling 1860-1900).Pryser 2024, s. 14, 18
Undervisning og forskning i historie Pryser ble ansatt som høgskolelektor i samtidshistorie, et nytt studium, ved daværende Hedmark og Oppland distriktshøgskole på Lillehammer i 1975.Pryser 2024, s. 20–22 Politisk var Pryser på venstresiden og var i sin forskning og formidling særlig interessert i historie med fokus på vanlige mennesker, ofte benevnt som sosialhistorie, og det store hamskiftet, som han kjente fra Ullensaker-prosjektet.Pryser 2024, s. 14, 23 Koblingen sosialhistorie, politisk engasjement og studenters oppgavearbeid med husmannsvesen resulterte i oppslag i lokalavisen Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer og Billedbladet Nå, det endte med å bli tema i Stortingets spørretime. Resultatet var at Pryser og hans kolleger kom godt ut av saken, de fikk full støtte av Kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland.Pryser 2024, s. 26–27
Under arbeid med lokalhistorie i området ble han kjent med at oppbevaring av arkivmateriale i området var dårlig, og var med å ta initiativ til det som etterhvert ble Opplandsarkivet (i dag Innlandsarkiva).Pryser 2024, s. 39–43 Tore Pryser og historikerkollega Terje Halvorsen var de to første av høgskolens ansatte som oppnådde professorkompetanse basert på forskningsvirke ved daværende Oppland distriktshøgskole i 1993 (det som nå er Universitetet i Innlandet), for Prysers del som i professor i samtidshistorie.Pryser 2024, s. 195 Høyskolen i Lillehammer ble fra 8. november 2024 gitt status som universitet, med navnet Universitetet i Innlandet, Pryser som professor emeritus er fremdeles tilknyttet det.
Lokalhistorie
Tore Pryser har både i forskning og formidling vært bredt opptatt av lokalhistorie. Han har holdt foredrag, publisert i lokalhistoriske årbøker, men også engasjert seg i å ta vare på fysiske minner.Pryser 2024, s. 384 Helt fra slutten av 1970-årene har Pryser engasjert seg i å få en oppdatert kommunehistorie for Lillehammer og Fåberg. Først i 1991 kom arbeidet i gang, etter en plan Pryser hadde utarbeidet som leder for Lillehammers kulturstyre. Prosjektet ble delt i tre bind, det første frem til 1827, da Lillehammer ble by. Det andre bindet omfattet resten av 1800-tallet, og tiden frem til 1914, mens tredje bind dekket frem til 1990-årene. Selv om det var mange utfordringer underveis, klarte forfatterne, med støtte fra Pryser og andre i redaksjonskomiteen, å få prosjektet vel i havn, og de tre bindene ble utgitt etterhvert som de var ferdige, det siste i 2004.Pryser 2024, s. 231–236
Som en del av sin forskning på sosialhistorie undersøkte Pryser også Thranebevegelsen, både lokalt i Ullensaker, og andre steder på Østlandet. Prysers forskning ledet til at han i begynnelsen av 1990-årene fikk en invitasjon til å innlede om Thranittene på et seminar ved University of London. Seminaret var fruktbart, ikke minst fordi britiske historikere mente at oppslutningen om Thranitterbevegelsen i Norge var svært høy, sett i internasjonalt perspektiv.Pryser 2024, s. 46–47, 49–52
I 2009 tok Pryser initiativ til et bokprosjekt om 1814 i Oppland. Hensikten var å bringe frem kunnskap om andre enn kun deltakerne ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Totalt ble 300 menn; valgmenn, og de som hadde signert støtteerklæringer, undersøkt for å finne kilder om dem som kunne brukes i boken.Pryser 2024, s. 231–236 I forbindelse med forskningen og utviklingen av bokprosjektet ble en rekke personer og institusjoner trukket inn i prosessen; Statsarkivet i Hamar, Mjøsmuseet og Gudbrandsdalsmusea, forfatteren Karsten Alnæs var også en støttespiller. Fra 2010 holdt Tore Pryser en rekke foredrag om 1814, bare i 2014 var det over 40 foredrag ulike steder i Oppland fylke. Forskningen bak bokprosjektet viste slektskapsnettverks betydning for utvelgelse av valgmenn, eidsvollsmenn og underskrivere av støtteerklæringer til Christian Frederik. Et konkret resultat av prosjektet var betydningen Hunn gård hadde hatt ved valg av eidsvollsmenn, som ledet til midler for restaurering av hovedbygningen på gården. Prosjektet ledet også til forsøk på å dokumentere kvinnenes posisjon i 1814.Pryser 2024, s. 386–390
Større historiske verk
Pryser fikk en henvendelse fra forlaget Det Norske Samlaget, de ønsket en revisjon av Arne Bergsgårds Norsk historie 1814-1880, som var pensum for grunnfagsstudenter i historie. Han takket nei, da han mente boken var utdatert. I 1981 fikk så Pryser spørsmål fra forlaget om han kunne skrive en helt ny bok om tidsperioden, beregnet som pensum for grunnfagstudenter. Pryser takket ja, og boken var klar i 1985, med tittelen Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn, med ny revidert utgave i 1999. Boken fikk god omtale fra anmeldere, både fra Øystein Sørensen i Dagbladet og Åsmund Egge i Klassekampen. Totalt har boken blitt solgt i nær 20 tusen eksemplarer.Pryser 2024, s. 58–62
Samme år, i 1981, fikk Pryser også en forespørsel fra professor Edvard Bull om han kunne skrive et bind i verket Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bull aksepterte at oppdraget fra Det Norske Samlaget måtte ferdigstilles først.Pryser 2024, s. 59 Da han var klar for å bidra til verket, ble han tildelt bind 4, som dekket perioden 1935 til 1948, som begynte med tiltredelsen av Johan Nygaardsvolds regjering. Ved et redaksjonsmøte i mars 1986 ble det diskusjon om innretningen av Prysers bidrag, hvor historikeren Jakob Sverdrup var kritisk, særlig til Prysers hovedskjema, hvor okkupasjonen ble analysert fra begrepene samarbeid, tilpasning og motstand.Pryser 2024, s. 78–84 Boken utkom i 1988 som Klassen og nasjonen : (1935-1946), og fikk overveiende gode anmeldelser.Pryser 2024, s. 86–87
Styrearbeid i RHF
Pryser ble i statsråd i desember 1984 utnevnt til medlem av Rådet for humanistisk forskning (RHF), tilknyttet Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som representant for de daværende distriktshøyskolene. Han var rådsmedlem i RHF i totalt seks år, og det var et arbeidskrevende verv. I 1985 ble totalt 34 millioner kroner fordelt, og rundt 450 søknader ble behandlet. Litteraturviteren Atle Kittang var leder av rådet, og Pryser ble valgt inn i arbeidsutvalget, og fikk ansvar for saksbehandling av historiesøknadene, noe som ga betydelig innflytelse. Pryser synes å ha gjort en god innsats for distriktshøyskolene i RHF, deres innvilgelsesprosent av søknader om støtte lå rundt 60, mens gjennomsnittet totalt var rundt 20.Pryser 2024, s. 110–114
Pryser anser at det viktigste prosjektet han deltok i på vegne av RHF var bokverket Handelsflåten i krig (HIK), totalt fem bind, og han deltok i første møte i styringsgruppen i januar 1987. De første årene var professor Knut Einar Eriksen leder, mens Pryser overtok fra månedsskiftet mai/juni 1991. De øvrige i styringsgruppen var professorene Olav Riste og Leiv Mjeldheim, med Arne Mathisen fra Norges krigsseilerforbund. Bokprosjektet var et ledd i synliggjøring av sjøfolkenes og handelsflåtens innsats, ved statsrederiet Nortraship. For de allierte nasjonene under andre verdenskrig var dette Norges viktigste bidrag i seieren over Tyskland. Arbeidet i styringsgruppen var krevende og det ble mange møter, flere av forfatterne av de ulike bindene var også på etterskudd med levering av stoff.Pryser 2024, s. 119–120
Det var også strid innad om verkets retning. Under et seminar på Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo kom det kraftig kritikk fra professor Arnljot Strømme Svendsen om tittelen på første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, da de så profitt som et skjellsord. Den sentrale fagforeningen Norsk Sjømannsforbund (NSF) nektet historikerne fra prosjektet adgang til sine arkiver, og begrunnet det med at «vi stoler ikke på historikerne». Det fremkom senere at NSF hadde brent arkivmateriale, og det ble spekulert i om forbundet ville skjule sin medvirkning i svartelisting av sjøfolk som var kommunister. I 1991 ble første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, av Atle Thowsen, lansert ved en pressekonferanse på Hotel Continental, som leder av styringsgruppen takket Pryser handelsminister Bjørn Tore Godal. De neste årene kom de fire påfølgende bindene og Guri Hjeltnes leverte det siste, Krigsseiler : krig, hjemkomst, oppgjør, i 1997. Det ble mottatt av forsvarsminister Jørgen Kosmo på vegne av regjeringen, og HIK-prosjektet var i land etter ti års arbeid.Pryser 2024, s. 121–124 Fembindsverket fikk generelt gode anmeldelser, både av faghistorikere og journalister.
Lillehammer-kuppet og Kai Holst
miniatyr|Kai Holst, foto tatt noen dager før han ble funnet død i Stockholm I 1980-årene ble Pryser oppmerksom på at tyske signaletterretningsagenter i maidagene i 1945 hadde blitt hentet av svensk etterretning, fra det tyske Wehrmachts hovedkvarter for Norge og nord-områdene på Lillehammer og fraktet til Sverige. Derfra ble de noen uker etter sendt til den amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland. Dette har senere blitt kjent som Lillehammer-kuppet, og var et samarbeid mellom det svenske C-byrån og USAs Office of Strategic Services (OSS), av amerikanerne betegnet som Operation Claw. Pryser 2024, s. 68
I forbindelse med dette så Pryser på skjebnen til Kai Holst, opprinnelig fra Lillehammer. Han ble funnet død i Stockholm i juni 1945. Dødsfallet er offisielt lukket som et selvmord, men Pryser mener Holst ble myrdet, og at hans død kan kobles til Lillehammer-kuppet. Pryser skrev i 1994 boken Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord om saken, den ble oppdatert og utgitt på ny i utvidet utgave i 2022. Han har også omtalt Kai Holst i flere av sine andre bøker.Pryser 2001, s. 62, 126Pryser 2010, s. 159, 213Pryser 2024, s. 132–138
I juni 2025 ble Tore Pryser intervjuet i en større artikkel i magasinet Aftenposten Historie, om dødsfallet som har interessert og engasjert ham i over 30 år. I artikkelen fremkom det at Pryser sammen med forfatter Göran Elgemyr, Holsts niese Kari Heyerdahl-Larsen Høgset og Ulf Larsen, arbeider for at det skal gjennomføres en offentlig granskning av saken.
Kritikk av rådende versjon av krigshistorien