Henri Robert Ferdinand Marie d'Orléans (1908–1999) var direkte etterkommer av Frankrikes siste konge Ludvig Filip av Orléans og var mellom 1940 og 1999 overhodet for huset Orléans, huset Bourbons yngre linje. Han var som sådan orléanistenes pretendent til den franske tronen, under kongenavnet «Henri VI».
I perioden 1924–1950 forbød den franske eksilloven ham å oppholde seg på fransk jord og å engasjere seg militært. Til tross for dette var han flere ganger ulovlig i Frankrike og innrullert i Fremmedlegionen da krigen brøt ut. Både Pierre Laval og Charles de Gaulle skal da ha tilbudt ham en stilling, men han valgte å bli på familiens plantasjer i Marokko. Flere av hans tilhengere var aktive i motstandsbevegelsen, og i 1942 var han innblandet i et kuppforsøk i Algerie.
Han var politisk engasjert og redaktør for en rekke aviser, nyhetsbrev og dagblad og inspirerte slik en ny generasjon rojalister, som Nouvelle Action Royaliste, til å ta avstand fra rasisme og vold og omfavne de demokratiske verdiene. Han hadde også personlig kontakt med en rekke statsledere og politikere, men det er først og fremst hans forhold til den franske presidenten Charles de Gaulle som er kjent og omdiskutert.
Hans ukonvensjonelle forvaltning av familiens historiske arv og stadige endringer i arverekkefølgen førte til at han gjentatte ganger havnet i konflikt med flere av sine elleve barn, noe som skapte overskrifter i franske media lenge etter hans død i 1999.
Biografi Oppvekst og utdannelse (1908–1940) Henri ble født på slottet Le Nouvion-en-Thiérache i Aisne i Frankrike den 5. juli 1908, som den yngste, og eneste gutten, i en søskenfolk på fire. Foreldrene var hertug Jean av Guise og hans ektefelle og tremenning Isabelle. Isabelle var søsteren til overhodet for huset Orléans, Philippe d'Orléans, «hertugen av Orléans» eller «Philippe VIII» ifølge orléanistene. Navnet Henri, som fram til da var lite brukt i huset Orléans, arvet han fra sin onkel, oppdageren Henri d'Orléans, som hadde gått bort noen år tidligere. Året etter at Henri ble født, flyttet familien til Larache i Marokko, hvor de kjøpte plantasjen Maarif, som lå i den spanske sektoren. Etter at Marokko ble et fransk protektorat i 1912, kjøpte hans far også plantasjen Sid Mohammed ben Lahsen i den franske sektoren.de Montjouvent, Philippe. Le Comte de Paris et sa Descendance. Editions du Chaney, 1998, Charenton, Frankrike. side: 21, 23-26, 34-36, 40-41, 187, 197, 310, 313, 467-468. (Fransk) ISBN 2-913211-00-3.
miniatyr|Jean d'Orléans, «hertugen av Guise» miniatyr|venstre|Isabelle d'Orléans, «hertuginnen av Guise»
Det var ikke forventet at Henri skulle bli overhode i huset Orléans og orléanistenes leder, så i stedet for å gå på skolen fulgte Henri sin far i hans daglige gjøremål i jordbruket. Han stod opp klokka 4 hver dag, for senere på dagen å bli undervist av sin mor og europeiske guvernanter. Slik ble han flytende i fransk, arabisk, engelsk, tysk, italiensk og spansk. Dette kom godt med da familien reiste hyppig på familiebesøk rundt om i Europa. De befant seg i Paris ved utbruddet av første verdenskrig, hvor faren forsøkte å verve seg til hæren og kjempe for Frankrike. Etter at han var blitt avvist av Frankrike, Belgia og Storbritannia, vendte familien tilbake til Marokko.Hans memoarer Mémoires d'exil et de combats.
Etter første verdenskrig ble guvernantene avløst av teologer, og spesielt én av dem, abbed Thomas, vekket Henris lyst til å lære. I forbindelse med bryllupet til Henris eldre søster i Frankrike, fikk abbed Thomas lov til å ta Henri med til «forstedene» Meudon og Issy-les-Moulineaux, som den gangen var arbeiderklasseslummer. Møtet med slumkvarterene og fattigdommen ble en øyeåpner for Henri og gav han en forståelse av verdens ulikheter. Etter et år ble Thomas erstattet som Henris veileder, og abbed Dartein tok over. Han fulgte familien tilbake til Paris i 1924, for å forberede Henri på immatrikulering ved universitetet.
Eksilloven av 22. juni 1886 forbød overhodet for de konge- eller keiserhus som har regjert i Frankrike (deres etterkommer inkludert) opphold på fransk jord. Ettersom Henris far stod langt nede på arvelisten hadde de likevel kunnet oppholde seg i Frankrike. Da Henris onkel Ferdinand d’Orléans (hertugen av Montpensier) døde av en overdose heroin i 1924, ble Henris far arving til den franske tronen huset Orléans gjorde krav på. Han og hans 18-årige sønn ble derfor tvunget i eksil.
Familien flyttet dermed for godt tilbake til Europa, og bosatte seg på Manoir d'Anjou, en herregård på 15 hektar i Sint-Pieters-Woluwe nær Brussel, som de hadde kjøpt allerede i 1923 for 75 000 franc. Her begynte Henri å studere matematikk og naturvitenskap ved Universitetet i Leuven, fulgt opp av noen år med jusstudier. I tillegg ble det hentet forskjellige lærere fra Frankrike for å undervise Henri, som en dag skulle overta sin fars rolle som tronpretendent. Blant lærerne var juristen Ernest Perrot, generalen de Gondrecourt og Charles Benoist, medlem av Académie des Sciences Morales et Politiques, som var hans rådgiver fra 1930.
Hans morfar Ludvig Filip døde 28. mars 1926 av lungebetennelse, og Jean d'Orléans ble den nye orléanistiske tronpretendenten. Henri fikk tittelen le dauphin de France som Frankrikes nye kronprins. I tillegg utnevnte hans far han i 1929 til «greve av Paris», en tittel båret av hans morfar. Blant franskmenn er han kjent under denne tittelen. Som pretendent til den franske tronen var Jean d'Orléans rojalistenes leder. Et flertall av disse hadde siden starten av 1900-tallet vært organisert i den høyreekstreme og antisemittiske bevegelsen Action française (AF), leste bevegelsens avis med samme navn og/eller dens voldelige avlegger Camelots du roi med Charles Maurras som ideologisk leder.
Ettersom paven hadde bannlyst AF, måtte han gi erkebiskopen av Palermo dispensasjon for å vie Henri d'Orléans og hans søskenbarn «prinsesse» Isabelle d'Orléans-Braganza (1911–2003) i Palermo på Sicilia 8. april 1931. Bryllupet, som stod på samme sted som parets felles forfedre var blitt gift i 1809, ble avholdt på den betingelse at det ikke skulle være noen demonstrasjon av politisk natur under seremonien. Allikevel deltok Maurras og en stor gruppe AF-ere og Camelots du roi, sammen med flere medlemmer av europeiske kongehus.
venstre|miniatyr|En parlamentarisk krise kulminerte i et mislykket kuppforsøk 7. februar 1934. Demonstrantene fra høyreekstreme grupperinger, som blant andre AF, angrep ridende politi med prosjektiler på Place de la Concorde. Med sine ekstreme holdninger og voldelige aksjoner skulle AF ende opp i sentrum av tumultene i Paris utover i 1930-årene. Blant annet et mislykket kuppforsøk i 1934. Henri og Maurras hadde hatt et konfliktfylt forhold i flere år, men dette forverret seg betraktelig etter at Jean hadde gitt Henri i oppdrag å lansere sitt eget ukeblad kalt Courrier royal. I november 1937 brøt han med bevegelsen på vegne av sin far og huset Orléans. Han nølte heller ikke med å ta sterk avstand fra AF, noe som førte til at AF mistet en stor del av sine lesere.
Til tross for eksilloven oppholdt Henri seg ved flere anledninger ulovlig i Frankrike. Første gang i 21. oktober 1938, da han to dager før senatsvalget organiserte en hemmelig pressekonferanse i nærheten av Pontoise. Konferansen ble førstesideoppslag i flere aviser: I 22. oktober-utgaven av Le Populaire forteller journalisten hvordan han ble «kidnappet» av «greven av Paris» som om hendelsen var en kriminalroman i tre episoder:
«Tjue journalister ble fordelt mellom seks eller syv biler. Hver av dem tok en annen rute og forlot Paris via en utvalgt vei. Etter å ha kjørt rundt på måfå "for å fjerne alle spor", befant de seg en time senere i en liten landsby nær Pontoise. [...] En herregård i rød murstein, midt i en stor park. Alle gikk ut. En mann kom oss ilende i møte. Det var broren til François de La Rocque, [konge]husets representant.»
Både Le Figaro og L'Ouest-Éclair slo opp denne hendelsen på forsiden 22. oktober. I L'Ouest-Éclair kan vi lese hvordan Henri overrasket journalistene ved å vende tilbake til Frankrike for å komme med en kunngjøring: «Etter å ha lest sin politiske uttalelse hadde greven av Paris et øyeblikk til sine tilhørere og for champagnen som var blitt brakt, han hevet sitt glass og utbrakte følgende skål: "Jeg drikker, mine herrer, på gjenopprettelsen av Frankrike, jeg sier ikke av monarkiet, fordi jeg først og fremst ønsker at Frankrike er lykkelig.» Henri som risikerte 2-5 år i fransk fengsel ved å krysse grensa var kommet flygende fra Brussel for å kommentere Münchenavtalen: «Den tyske dikteringen er en ydmykelse uten sidestykke i vår historie.»
Under andre verdenskrig (1939–1945) left|miniatyr|Frankrikes okkuperte soner under andre verdenskrig. Vichy-regimet i blått. Loven om eksil forbød han også å engasjere seg militært og å tjene landet. Etter å ha blitt nektet opptak til både det franske og britiske forsvaret, ble han etter eget ønske 21. mars innrullert av Frankrikes statsminister Paul Reynaud i Fremmedlegionen, under dekknavnet Henri Robert Orliac.Quid 2003, s.726, col. a. Dette etternavnet var allerede tatt i bruk i 1909 av hans far, da de flyttet til Marokko (Orliac var også et navn brukt av en annen Henri d'Orléans, bedre kjent under tittelen hertugen av Aumale).L'Intermédiaire des chercheurs et curieux, 2002, n° 596-606, quest. n° 2002/863, s.1194 Allerede før han hadde fullført treningen, hadde Frankrike kapitulert, og han ble demobilisert bare dager før faren døde i Marokko 26. august 1940.
Noen dager etter begravelsen, skal Charles de Gaulle ha spurt Henri om å slutte seg til hans eksilregjering, det Frie Frankrike i London. René Cassin skal da ha tilbudt han sin plass i den Franske komiteen for nasjonal frigjørelse (fransk: Comité français de Libération nationale).Alain Peyrefitte, C'était de Gaulle, Volume II, Paris, Editions de Fallois / Fayard, 1997, s. 533. Men, Henri valgte å forbli i Marokko, noe de Gaulle aldri tilga han for. I juli 1941 skrev Henri en «Beskjed til franske monarkister», hvor han bad sine tilhengere støtte opp om marskalk Pétain og hans Vichy-regime.Eugen Weber, L'Action française, éd. Fayard, 1985, s. 491
For de Gaulle var ikke den eneste som ønsket Henri på sin side av Den engelske kanal. I 1942 dro Henri til Vichy hvor marskalk Philippe Pétain hadde etablert «Den franske stat». Han møtte Pétains statsminister Pierre Laval, som tilbød han posisjonen som næringsminister.Jean-François Chiappe, La France et le Roi, Paris, Perrin, 1994, s. 648 Hva Henri svarte er uvisst, men det som er sikkert, er at han aldri tiltrådte som næringsminister.
Til tross for sin tidlige støtte til Vichy-regimet, hadde han også tilhengere i motstandsbevegelsen, blant andre Jacques Renouvin og Henri d'Astier de la Vigerie.
Historikeren Hal Vaughan beskriver i sin bok FDR's 12 Apostles, hvordan d'Astier, som da hadde infiltrert Vichy-regimet og som hadde 400 motstandsfolk under seg, i midten av november 1942 forsøkte å fremme et rojalistisk kupp mot sin overordnede, admiral François Darlan. Darlan hadde inngått en våpenhvile med amerikanske og britiske styrker, noe som muliggjorde de alliertes invasjon av Nord-Afrika. Planen var å erstatte Darlan, som ble regnet for å ha for tette bånd til Hitler-Tyskland med Henri d'Orléans, for så å danne et unionsforbund hvor de Gaulle ville få det politiske ansvaret og Henri Giraud ansvaret for militæret. Henri d'Astier fikk i alle fall sin assistent abbed Cordier og master sergeant Sabatier (fransk instruktør ved en OSS-SOE-leir i Alger) til i all hemmelighet å bringe Henri d'Orléans fra Marokko til Alger. Men, Darlan og den amerikanske chargé d'affaires i Vichy-Frankrike Robert Daniel Murphy avslo ideen om Henri som øverste leder for Nord-Afrika.