thumb|En del av det muratoriske fragment. thumb|Ludovico Antonio Muratori Det muratoriske fragment (alternativt Den muratoriske kanon, Kanon Muratori, latin: Canon Muratorii eller Canon Muratorianus) er navnet på en liste fra en gang i perioden ca 170–ca 400 som inneholder storparten av de bøker som inngår i Det nye testamentes kanon. Denne liste, eller snarere redegjørelse, gjenfinnes i et ufullstendig manuskript på dårlig latin datert til rundt 700-tallet og som av mange antas å være en avskrift av en oversettelse foretatt fra en gresk original. Teksten begynner midt i en setning og avsluttes tilsynes likeså midt i en setning. Lukasevangeliet nevnes først, deretter Johannesevangeliet og Apostlenes gjerninger. Sannsynligvis var Matteusevangeliet og Markusevangeliet avhandlet forut for dette. Videre nevnes 13 Paulusbrev, to apokryfiske brev tilskrevne Paulus, tre katolske brev, to apokalypser (av Johannes og Peter), Salomons visdom, Hermas hyrden og et antall verker som forfatteren kaller for kjetterske og avviser.
Den tradisjonelle og frem til nylig helt dominerende teori var å legge originalens tilkomst til Roma og slutten av 100-tallet (cirka 170–200). Forfatteren skriver at Hermas hyrden ble skrevet helt nylig i vår tid samtidig som Pius I var pave i Roma (omkring 142–157). Dermed mener mange forskere at teksten ikke kan ha blitt skrevet så lenge deretter. Og om så er tilfellet skulle Kanon Muratori utgjøre en av de eldste bevarte informasjoner om storparten av de skrifter som skulle komme til å utgjøre den kristne nytestamentlige kanon på 27 bøker. Visse forskere anser det for å være et av de viktigste dokumenter som tjener til å kunne fastslå at slutten av 100-tallet var den tid da den kristne kanon ble formet og til viss grad ble fiksert.
Men dateringen av teksten og dens lenking til noen viss enkeltperson er ett av de mer kontroversielle emner hva gjelder fastsettelsen av den nytestamentlige kanon, og debatten om proveniensen og tilkomsttiden fortsetter. Andre forskere mener at listen speiler forholdene som rådet i Østkirken på midten av 300-tallet. Og senere er det blitt lansert grunner til å mene at Victorinus av Pettau skrev teksten en gang i perioden cirka 250–300. Canon Muratorianus oppviser en rekke anomalier, særlig vedrørende hvilke skrifter som sies å inngå og ikke inngå i kanon, men som hevdes ikke å passe med en tilkomsttid på 100-tallet. Holmes skriver i år 2008 at forskernee er dypt splittede i oppfatningen om når Canon Muratorianus ble skrevet, med én gruppe som anser at den ble skrevet mot slutten av 100-tallet eller omkring år 200 og en annen gruppe som foretrekker den senere del av 200-tallet eller 300-tallet. Han mener at uansett hvilken periode man foretrekker finnes det forskjellige aspekter ved dokumentet som utgjør en anomali for respektive periode.
Dokumentet har fått sitt navn fra sin oppdager, presten og historikeren Ludovico Antonio Muratori (1672–1750), som påtraff menuskriptet med kanonlisten i Det ambrosianske bibliotek i Milano (der det enn i dag oppbevares) og lot publisere sin oppdagelse i 1740.
Bakgrunn miniatyr|Biblioteca Ambrosiana i Milano der Muratori oppdaget Muratoriefragmentet og der det også forvares i dag. Det muratoriske fragment består av 85 rader tekst skrevet på slett og ukultivert latin med hva som er blitt beskrevet som bedrøvelig ortografi. Teksten ble oppdaget av historikeren Ludovico Antonio Muratori i Det ambrosianske bibliotek i Milano, og han lot publisere sitt funn i år 1740, imidlertid i første hånd ikke for å offentliggjøre en meget tidlig kristen kanon, men som et eksempel på det meget sjuskete vis man kopiere håndskrifter på i middelalderen.
Manuskriptet er datert med hjelp av håndskriftens stil og ved hjelp av blekket, til enten sent 600-tall eller troligere 700-tallet. Teksten gjenfinnes i en kodex (MS J. 101 sup.) som en gang har tilhørt klosteret Bobbio i det nordlige Italia. Kodexen består i alt av 76 blad og utgjøres av en samling av teologiske tekster som, foruten Muratoriefragmentet, er forfattet av biskop Eucherius av Lyon (ca 380–ca 449), biskop Ambrosius av Milano (ca 340–397) og patriarken av Konstantinopel, Johannes Chrysostomos (347–407). Derutover forekommer fem tidlige kristne trosbekjennelser.
Den latinske tekstens usle tilskikkelse, som gjør den meget vanskelig å oversette, skyldes delvis (og sannsynligvis for det meste) at kopisten var slurvete, men sannsynligvis også av at det latinske forelegget var skrevet av noen som ikke fullt ut behersket latin. Noen ytterligere bevarte fragmenter av denne tekst skrevne på klart bedre latin styrker også at kopisten kan beskyldes for de fleste av feilene.En prolog til Paulus brev, bevart i tre latinske håndskrifter fra 1000-tallet og en fra 1100-tallet av Corpus Paulinum i det benediktinske klosteret på Monte Cassino, inneholder fire fragmenter av Canon Muratorii.
At teksten kalles Det muratoriske fragmentet skyldes at manuskriptet er skadet. Teksten innledes midt i en setning øverst på en fremside, og det er derfor trolig at en eller flere sider forut i det kopierte manuskript er gått tapt – eller så hadde kopisten tilgang til en forelegg der innledningen allerede var gått tapt. Teksten avsluttes abrupt og følges direkte på samme side av en annen tekst, noe som muligens kan skyldes at forelegget som kopisten fulgte manglet avslutningen.
Sammenfatning av innholdet miniatyr|Cod. J 101 sup. fra Bibliotheca Ambrosiana i Milano. Oppslaget utgjhør sidene 2 og 3 inneholdene radene 32–85 av Muratoriekanonen. Teksten avsluttes med en ufullstendig setning på høyresidens 23. rad (ninende fra slutten), og en ny tekst, en passasje fra Ambrosius’ De Abraham (1.3.15), følher på neste rad med innledende anfang. Muratoriekanonen er i strikt betydning ikke en kanon, ei heller utgjøres den av en liste. Snarere kan den betraktes som en introduksjon til Det nye testamente. Forfatteren diskuterer skriftene, gir historisk informasjon og reflekterer teologisk over dem.
Innledningen av teksten mangler ettersom manuskriptet er skadet, og det første skriftet som nevnes er derfor Lukasevangeliet som sies å være det tredje evangeliet, skrevet av Lukas som ikke hadde sett Jesus i kjødet. (Sammenfatningen av innholdet bygger på Bruce Metzgers oversettelse av den latinske teksten til engelsk.)
Deretter omtales Johannesevangeliet, det fjerde evangeliet skrevet av disippelen Johannes. Johannes sies også å ha skrevet epistler, og forfatteren siterer Første Johannesbrev 1,1–3. Videre sies også Apostlenes gjerninger å ha blitt skrevet av Lukas. Den lille tekst som finnes bevart i den ufullstendige setningen før Lukasevangeliet nevnes, gjør setningen nesten umulig å oversette, men der står blant annet «han plasserte». Bruce Metzger spekulerer i at det kan ha stått at Markus arrangerre materialet i Markusevangeliet, det andre evangeliet, og mener at man kan være nesten helt sikker på at Matteusevangeliet ble behandlet foran dette igjen.
Etter dette vender forfatteren seg til Paulus og sier at denne skrev brev til syv menigheten i rekkefølgen korinterne, efeserne, filipperne, kolosserne, galaterne, tessalonikerne og romerne, og at han skrev ytterligere en gang til korinterne og tessalonikerne. Også Johannes sies å ha skrevet til syv menigheter i Johannes åpenbaring (Åp 1,9–11). Paulus sies videre også å ha skrevet til personene Filemon og Titus og to brev til Timoteus (alt i alt de tretten brev som bærer Pauli navn i moderne bibler). Forfatteren nevner også Paulus' brev til laodikeere (Det finnes to paulinske brev som er stilet til laodikeerne, dels gav Markion sin versjon av Efeserbrevet denne tittel, dels finnes ett senere pseudo-paulinsk brev som går under samme navn. Hvilket skrift som pekes til lar seg ikke fastslå), og hans brev til aleksandrinerne (Pauli brev til aleksandrinerne nevnes bare her og er i øvrig ukjent. Det har uten større hell blitt spekulert i at det skulle være et annet navn for Hebreerbrevet, som ikke nevnes i teksten), og sier at de er forfalskninger skrevet for å spre Markions og andres heresier.
Deretter nevnes Judasbrevet, to Johannesbrev (1ste og 2dre eller, med tanke på å 1ste allerede er blitt påkalt når det ble sitert, 2. og 3dje) og «Visdommens bok skrevet av Salomos venner til hans ære». Av apokalypsene godkjenner forfatteren kun Johannes' åpenbaring og Peters åpenbaring, men i hans forsamling finnes visse som motsetter seg at den sistnevnte leses i kirkene. Hermas sies å ha skrevet Hyrden «nylig, i vår tid» i Roma mena Pius var kirkens leder der. Skriften kan ifølge forfatteren derfor anses å ha en viss autoritet, men kan for den skyld ikke regnes tll de apostoliske skriftene ettersom den er så sen.
Forfatteren avfeier helt de skrifter som ble forfattet av Valentinus og de for oss ukjente Arsinous og Miltiades, likesom de av Basilides. Deretter opphører teksten med en ufullstendig setning.
De bøker som forekommer i Det nye testamente men ikke nevnes i Muratoriefragmentet er Første Petersbrev, Andre Petersbrev, Jakobs brev og Hebreerbrevet. Muligens mangler også Tredje Johannesbrev. Det synes heller ikke som om disse brev skulle ha vært nevnt i den tekst som er gått tapt, da de knapt kan ha ble nevnt etter de skrifter som ble ansett som heretiske eller før evangeliene – såvide ikke Peters skrifter, da i første hånd Første Peterbrev (muligens med sitat fra 1. Pet 5,13), ble nevnt i inbledningen i samband med at Markus' forfatterskap ble diskutert. Det er også blitt spekulert om utelatelsen av de øvrige katolske brev, da i særdeleshent nettopp Første Petersbrev og Jakobs brev, skyldes feil begått av den den lite aktsomme kopisten i samband med at avskriften ble foretatt.
Forfatterskap og tilkomsttid Originalspråk Et antall omstendigheter i den latinske teksten har fått mange forskere til å trekke den slutning at teksten er en oversettelse foretatt fra en gresk original. Men selv om det er en minoritetsoppfatning at teksten er en latinsk originalkomposisjon, forsvares denne oppfatning av mange andre forskere. For eksempel mener Hahneman med støtte av J. Campos at den latinske teksten inneholder mange eksempler på staving og betoning fra 200- og 300-tallene og at vokabularet tyder på en latinsk komposisjon fra 300-tallet. I en studie av språket foretatt av Christophe Guigner i 2015, skriver han at indisiene peker på at det er en latinsk oversettelse foretatt under andre halvdel av 300-tallet fra en gresk forelegg; et forelegg som Guigner mener trolig ble skrevet en gang i løpet av de siste tiårene av 100-tallet.
Forfatterskap thumb|Bruce M. Metzger (1914–2007) var amerikansk bibelforsker med innretning mot tekstkritikk og Bibelkanon. Han anses å være en av 1900-tallets mest innflytelserike nytestamentlige forskere. Metzger mente at Muratoriekanonen ikke gjerne kan ha blitt skrevet senere enn år 200. Muratoriekanonen har gjennom årene blitt koblet til flere kjente personer. Den er blitt tilskrevet blant andre Papias (første halvdel av 100-tallet), presbyteren Gaius av Roma (aktiv i begynnelsen av 200-tallet), Hegesippos (ca 110–180), Rodon (aktiv ca 180-tallet; Rodon var en kristen forfatter som virket omtrent da keiser Commodus styrte (180–192) og som nevnes av blant andre kirkefader Eusebius av Caesarea.Eusebios, Kirkehistorie 5:13.) Klemens av Alexandria (ca 150–215), Melito av Sardes (død ca 180) og Polykrates fra Efesos (ca 130–196).
Den tidligere kanskje populæreste kandidaten har vært Hippolytos av Roma (ca 170–235). Men også Hippolytos er blitt for det meste forlatt som kandidat, da han var svært interessert av Hebreerbrevet mens forfatteren av Canon Muratorii ikke en gang nevner det. I Canon Muratorii påstås dessuten Åpenbaringsboken å være skrevet før Paulusbrevene mens Hippolytos anså dem være skrevet under keiser Domitianus' styre (81–96).
I år 2008 utkom Jonathan Armstrong med en artikkel hvori han argumenterer for at Victorinus av Pettau (ca 230–ca 304) er forfatteren.
Tilkomst på 100-tallet