Eamon de Valera (født Edward George de Valera 14. oktober 1882 i New York City, død 29. august 1975 i Dublin) var president i Irland fra 1959 til 1973.
De Valera var mest kjent som en av lederne for Irlands kamp for uavhengighet fra Det forente kongeriket Storbritannia og Irland tidlig på 1900-tallet. Han var taoiseach (statsminister) i landet tre ganger, var hovedforfatter av Irlands grunnlov og avsluttet sin politiske karriere som president, og anses som en av de mest innflytelsesrike personene i Irland på 1900-tallet.
Tidlig liv
De Valera ble født på New York Nursery and Child's Hospital i New York City. Moren, Catherine Coll de Valera Wheelwright, var irsk og faren Juan Vivion de Valera var en spansk-cubansk skulptør. Ifølge de Valera selv hadde de giftet seg i New York i 1881. Flere av de Valeras biografer har lett etter attester som gir opplysninger om hans fødsel og om foreldrene, men ingen har vært i stand til å finne noe. Det er dermed generelt antatt blant historikere at han var født utenfor ekteskap. På slutten av det 19. århundre kunne dette ha store konsekvenser, spesielt for en dypt religiøs katolikk som de Valera. Han vurderte flere ganger å gå i kirkelig tjeneste, noe han under datidens kirkerett ikke kunne gjort dersom han var uektefødt.
I 1885, året faren ifølge de Valera døde, ble han tatt med til Irland av sin onkel Ned. Hans mor giftet seg kort tid senere, men i stedet for å bli hentet tilbake til henne vokste han opp hos sin bestemor, Elizabeth Coll og hennes sønn Patrick og datter Hannie i Limerick. Han fikk sin utdannelse på Bruree National School i Limerick, og Charleville Christian Brothers School skole i Cork. Seksten år gammel fikk han et stipend til Blackrock College i Dublin.
De Valera var en flittig student, og fikk flere stipender. I 1903, bare 21 år gammel, ble han professor i matematikk ved Rockwell College i Tipperary. Året etter fullførte han en grad i matematikk ved Royal University of Ireland, og han begynte så å undervise ved Belvedere College i Dublin. Hans søknad om et professorat ved National University of Ireland ble avslått, men han fikk en deltidsstilling med National University of Ireland, Maynooth.
Tidlig politisk aktivitet
I 1908 kom han inn i det øverste rådet i Conradh na Gaeilge, en organisasjon som jobbet for utbredelse av irsk språk og kultur. Han møtte der Sinéad Flanagan, en fire år eldre lærer. De falt for hverandre, og giftet seg den 8. januar 1910 i St. Pauls kirke i Arran Quay i Dublin.
Den 25. november 1913 meldte han seg inn i Irish Volunteers. Han steg raskt i gradene, og ble kaptein for et kompani i Donnybrook, og deretter kommandant for 3. bataljon av Dublin-brigaden. Thomas MacDonagh innlemmet ham i Irish Republican Brotherhood (IRB), som på denne tiden trakk i trådene for å få istand et opprør.
Påskeopprøret
Den 24. april 1916 brøt påskeopprøret ut. De Valera hadde kommandoen ved Boland's Mills ved Grand Canal Street, hvor han skulle beskytte de sørøstlige adkomstveiene til sentrum. Etter en ukes kamper mottok han ordre fra Pádraig Pearse om å overgi seg med sine menn. Han ble stilt for krigsrett og dømt til døden, men dommen ble raskt omgjort til straffarbeid på livstid. Det har ofte blitt hevdet at det som reddet ham var hans amerikanske statsborgerskap, noe som ikke er helt korrekt. Det var to grunner til at han ikke ble henrettet: For det første satt han i et annet fengsel enn de andre lederne, noe som førte til at henrettelsen ble utsatt; hadde han vært i Kilmainham fengsel sammen med Pearse, James Connolly og andre ledere ville han høyst sannsynlig blitt henrettet. Den andre grunnen var en bivirkning av hans amerikanske statsborgerskap: Britene ville avklare situasjonen før henrettelsen, i forhold til om han faktisk var amerikansk borger og hvordan amerikanerne i så fall ville reagere. Dette var et viktig spørsmål, fordi britene forsøkte å få med USA i første verdenskrig, og ikke hadde råd til å skape motvilje i den amerikanske opinionen. Disse to forsinkende faktorene førte til at innen alt var klart hadde man stoppet henrettelsene på grunn av den sterke negative reaksjonen de førte til.
Det har vært strid blant de Valera tilhengere og motstandere om hvor mye han utrettet under opprøret. Hans tilhengere hevder at han viste gode lederegenskaper, og at han var en dyktig planlegger, mens motstanderne hevder at han hadde et nervøst sammenbrudd som førte til at han gav motstridende ordrer, nektet å sove og dermed ble for utmattet til å fungere og at han på et tidspunkt glemte løsenordet slik at han nær ble skutt av en av sine egne menn.
Han ble fengslet i England, i motsetning til de fleste andre som ble arrestert i opprøret, og sonet i Dartmoor, Maidstone og Lewes. I juni 1917 ble han løslatt under et generelt amnesti.
I parlamentsvalget i desember 1918 ble han valgt inn i det britiske parlamentet for Sinn Féin i valgkretsen East Clare. Som de andre Sinn Féin-representantene boikottet han det britiske parlamentet, og deltok i stedet i opprettelsen av Dáil Éireann. Han skulle representere denne valgkretsen helt til 1959.
President for Dáil Éireann
Sinn Féin vant 73 av de 104 irske setene i det britiske parlamentet i 1918. 21. januar 1919 samlet de fleste av representantene seg i Mansion House i Dublin og opprettet Dáil Éireann. De utpekte også en regjering for Den irske republikk, med Cathal Brugha som president for Dáil Éireann, eller Príomh Aire. De Valera hadde blitt arrestert igjen i mai 1918, og kunne derfor ikke være med på dette møtet. I februar 1919 rømte han fra Lincoln fengsel, med hjelp fra Michael Collins, og på aprilsesjonen i Dáil erstattet han Brugha som president. Dáilgrunnloven av 1919 klargjorde at presidenten var å regne som statsminister, ikke som statsoverhode.
For å forsøke å få internasjonal anerkjennelse av Den irske republikk ble Seán T. O'Kelly sendt til Paris for å tale republikkens sak ovenfor stormaktene på Pariskonferansen. I mai 1919 var det klart at han ikke lyktes med dette, og de Valera besluttet å reise til USA for å søke anerkjennelse for republikken og for å skaffe et lån til en slunken kasse. Han klarte å skaffe seks millioner dollar, en sum som langt overgikk det Dáil hadde våget å håpe på. Han fikk også bred støtte i befolkningen, men klarte ikke å få noen offisiell anerkjennelse. Han hadde også problemer med en del irsk-amerikanske ledere, som mente han var for dominerende og dermed tråkket inn på deres enemerker. I løpet av de årene republikken eksisterte var det bare det kommunistiske Russland som anerkjente den.
I Irland hadde uavhengighetskrigen brutt ut samme dag som Dáil hadde sitt første møte, og mens de Valera var i USA utviklet krigen seg til å bli mer omfattende. I hans fravær ble republikken ledet av Michael Collins, som var finansminister.
President for republikken
I januar 1921 deltok de Valera på sitt første møte i Dáil etter å ha kommet tilbake. Han la der frem et forslag om at IRA, som var republikkens hær, skulle slutte med bakholdsangrep, ettersom disse gjorde det mulig for britene å fremstille dem som terrorister. I stedet skulle de begynne med konvensjonell krigføring. Dette ble umiddelbart nedstemt, og de Valera ble i stedet presset til å komme med en uttalelse som støttet IRA og fastslo at organisasjonen var under Dáils kontroll. Hans forslag ble for hans kritikere bevis på at han ikke hadde oversikt over realitetene i krigføringen; IRA med sitt dårlige utstyre og lite trening ville ikke hatt mulighet til å vinne over British Army med topp utstyr og enorm tallmessig overlegenhet i konvensjonell krig.
Sammen med Cathal Brugha og Austin Stack la han press på Michael Collins for å få ham til å reise til USA og fortsette de Valeras arbeid der. De tre mente at Collins hadde gått ut over sin myndighet, idet han var den reelle leder for IRA selv om han egentlig var finansminister og sjef for IRAs etterretningsenhet. Collins motsatte seg dette, og forble i Irland.
Under valget i 1921 seiret Sinn Féin igjen, og det andre Dáil ble samlet. Den 11. juli 1921 erklærte britene våpenhvile, som skulle vare til krigen ble endelig avsluttet senere samme år. De Valera reiste til London for å treffe statsminister David Lloyd George, men de to klarte ikke å komme til noen avtale. I stedet ble det besluttet at man skulle forhandle om en traktat.
I august 1921 fikk de Valera endret grunnloven av 1919, slik at han ble president for Den irske republikk, og ikke bare statsminister. Argumentasjonen var at man gjennom dette fikk et irsk statsoverhode på samme nivå som Georg V av Storbritannia. Ettersom kongen ikke skulle delta i traktatforhandlingene, erklærte han at han selv heller ikke ville delta. Dermed sendte Dáil en delegasjon med alle fullmakter, med Arthur Griffith som leder, til London.
Det ble under forhandlingene enighet om at man, slik Government of Ireland Act 1920 fastslo, skulle dele øya i to, Den irske fristaten (som erstattet nevnte lovs enhet Sør-Irland), og Nord-Irland. Sistnevnte område skulle riktignok selv få velge om man ville forenes med Fristaten eller om man ville fortsette å være en del av Det forente kongerike, men svaret på dette var gitt i og med unionistenes klare flertall. Det ble også bestemt at en grensekommisjon skulle vurdere grensen mellom Fristaten og Nord-Irland.
Traktatstriden
Delegatene fra republikken hadde blitt utstyrt med alle fullmakter, hvilket betød at de ikke trengte å konferere med Dáil før de undertegnet en traktat. Men de Valera hadde gitt dem en hemmelig ordre om å komme tilbake til Irland før de undertegnet. Dette skjedde ikke, og de Valera ble rasende da han fikk vite at traktaten var undertegnet den 6. desember 1921 uten at han hadde blitt orientert på forhånd om innholdet. Hans kritikere hevder at årsaken til at han ikke selv var med i delegasjonen var at han visste at traktaten ville bli kontroversiell, og at han på denne måten kunne unngå å få skylden for den.
Det som ble mest kontroversielt var at republikken ikke fikk leve videre som en anerkjent, selvstendig stat, men at den ble erstattet av status som dominion under det britiske imperiet. Dette medførte at den britiske monarken også ville være konge av Irland, og at det måtte avlegges troskapsed til monarken. Denne ble skrevet av Michael Collins på en så skånsom måte som mulig, slik at man bare sverget troskap til kongen av Irland uten noen referanse til kongen av Storbritannia. Eden ble derfor i seg selv ikke et stort poeng i striden, men den ble hyppig brukt i argumentasjonen mot traktaten.
Sett i lyset av den senere konflikten om og i Nord-Irland er det verdt å merke seg at delingen av Irland ikke var et viktig spørsmål for irske politikere på dette tidspunkt. Man mente at grensekommisjonens arbeid ville ende med at store deler av området ble overført til Fristaten, slik at Nord-Irland ikke ville klare seg økonomisk, og at en gjenforening var å vente innen få år. Slik skulle det ikke gå, ettersom grensekommisjonen kom til at det bare var små områder som skulle overføres til Fristaten, samt at et større område skulle overføres til Nord-Irland. Kommisjonens rapport ble av forskjellige hensyn lagt til side.
Traktaten ble ratifisert av Dáil med knapp margin, 64 stemmer for og 57 mot. Minoriteten forlot som følge av dette Dáil. De Valera gikk av, og Griffith ble valgt som ny president. Han gikk tilbake til den gamle tittelen president av Dáil Éireann.
I mars 1922 holdt de Valera en tale i Carrick on Suir, der han sa at dersom traktaten ble gjennomført kunne det bli nødvendig å «vasse gjennom irsk blod» for å oppnå frihet. I Thurles gjentok han dette noen dager senere, og la til at IRA «kan måtte vasse gjennom, kanskje, blodet til noen medlemmer av regjeringen, for å oppnå irsk frihet». Hans motstandere har tolket dette som en oppfordring til borgerkrig, mens tilhengerne tolker det som et uttrykk for dyp fortvilelse over at irske nasjonalister hadde blitt splittet.