høyre|rammeløs|300x300pk Ford Mustang er en bilmodell fra amerikanske Ford. Den var opprinnelig bygget på plattformen til andre generasjon av nordamerikansk Ford Falcon, en kompaktbil. Den første produksjonsmodellen, en hvit cabriolet med svart interiør, rullet av samlebåndet i Dearborn i Michigan den 9. mars 1964. Ford presenterte den for publikum på Verdensutstillingen i New York 17. april samme år, og på alle tre amerikanske TV-nettverk 19. april. Som et resultat at den ble sluppet på våren, og ikke på høsten som er mer vanlig, så ble den kalt en «1964½» modell av Mustang-fans, og 1965 Mustang var bilprodusentens mest vellykkede lansering siden Model A. Det var en av de helt klart mest vellykkede nylanseringene i bilindustriens historie, og ga nærmest opphav til opptøyer ved Ford-forhandlere rundt om i USA. Mustangen har gjennomgått mange forandringer og er nå i sin .
Mustangen var opphavet til termen «pony car» og dens bilklassifisering i USA, en sportscupé med langt panser og kort hekk, og ga opphav til konkurrenter som Chevrolet Camaro,, Pontiac Firebird og AMC Javelin så vel som Chryslers fornyede Plymouth Barracuda og den første generasjonen av Dodge Challenger. Mustangen er også kreditert for å ha inspirerert designet av kupér som Toyota Celica og Ford Capri, som ble importert til USA.
Første generasjon (1964–1973) thumb|1966 Mustang cabriolet
Mustang var først en idé hos Fords produktsjef Donald N. Frey selv om ideen om en sportsbil først kom fra Henry Ford selv, og senere tatt under vingene til Ford-sjefen Lee Iacocca. Først var den en to-seters roadster med midtmotor, senere en fireseters personbil og til slutt en enkel, men velutstyrt hardtop med en seksylindret rekkemotor på 78 kW, 212 Nm og 2,8 liter og en tretrinns manuell girkasse. Denne siste utgaven ble tatt fram av David Ash og Joseph Oros i Fords Lincoln-Mercury utviklingsavdeling. Den var resultat av en intern designkonkurranse ledet av Iacocca. Prisen var på rimelige USD 2 368.
Stylingen lignet biler som kostet hundrevis av dollar mer, med langt panser og kort bagasjeromslokk. Dette minnet om biler som Jaguar E-type,Chevrolet Corvette og to-seters Ford Thunderbird, med en snev av Ferrari rundt grillen. Mustang fikk et antall priser fra bilindustrien i sitt første år, inkludert bladet Motor Trends «Årets bil», sikkerhetsbil for løpet Indianapolis 500 i 1964 og som første bil Tiffanys designpris.
Teknikk
På tross av stilen og det sportslige imaget, så var Mustang bygget opp av velprøvde komponenter. Mye av rammen, hjulopphenget og drivverket kom fra Ford Falcon og motorene fra mellomklassebilen Ford Fairlane. Bilen var bygget på en konvensjonell ramme fra 1964-modell Falcon, med langsgående firkantrør og fem sveisede tverrliggere. Selv om de fleste Mustanger var hardtoper, så ble cabrioleten utviklet først, for å komme konstruksjonsproblemer med den mindre stive karosserkonstruksjonen uten tak i forkjøpet.
Lengden til Mustang og Falcon var identisk på 4613 mm, selv om akselavstanden på Mustang var kortere (2743 mm). Med en bredde på 1732 mm var også Mustang smalere, selv om sporvidden var nesten identisk. Egenvekten med seksylindret motor var på rundt 1170 kg, og en fullt utstyrt modell med V8 var på rundt 1360 kg.
Som Falcon og Fairlane hadde Mustang uavhengig hjuloppheng framme, med et system med korte og lange bærearmer (SLA) med skruefjærer («spiralfjærer») montert over den øvre bærearmen. Bakre hjuloppheng var en stiv aksel med bladfjærer. Standardbremsene var 9 toms (229 mm) trommelbremser fra Falcon på sekssylindrede modeller og 10 toms (254 mm) på åttesylindrede modeller. Bremsene var ikke tilstrekkelige, og snart ble skivebremser tilgjengelig framme. Styringen var lett, men langsom, med fem omdreininger på rattet fra side til side og en utveksling på 27,0:1. Servostyring som tilleggsutstyr forbedret dette til 21,7:1, med 3,7 omdreininger fra side til side. Den raskere utvekslingen kunne også fås på manuelt styrte modeller, men på bekostning av tyngre styring.
Skreddersøm thumb|Motorrommet på en 1969 Mustang Mach 1 med 351 Windsor-motor
Både salgssuksessen og overskuddet fra en rimelig bil som Mustang kom fra tilleggsutstyr. Selv om Ford ikke var først ute med en omfattende liste med tilleggsutstyr, ga det kundene mulighet til å tilpasse bilen til både budsjett og smak. Det førte også ofte til at salgsprisen lå flere hundre dollar over grunnprisen, noe som ga både forhandlerene og fabrikken et overskudd.
Tilleggslisten ga flere valg innenfor drivverket. Kundene kunne velge en firetrinns manuell girkasse (USD 115,90 eller 188,- for henholdsvis seks- og åttesylindrede motorer) eller tre-trinns Cruise-O-Matic automatgirkasse (179,80 eller 189,60). Den vanlige sekssylindrede motoren kunne byttes ut med en 4,2 liter på 122 kW eller en 157 kW V8 på 4,7 liter. Med den siste motoren og firetrinns manuell girkasse kom tidsskriftet Road & Track fram til en tid på 8,9 sekunder fra 0–96 km/t (0-60 mph). Fra juni 1964 kom en ny, kraftigere motor (HiPo for High Performance) på 202 kW. HiPo-pakken inkluderte sportsligere understell, med stivere fjærer og støtdempere, stivere krengningsstabilisator framme, raskere utveksling på styringen og bredere dekk. Dette var et tilvalg som kostet 442,60 uten girkassen, og var således det dyreste tilvalget. Av 680 992 Mustanger produsert i 1965 ble bare 7 273 utstyrt slik.
Andre tilvalg var differensialbrems, felger eller hjulkapsler, servostyring, servobremser, klimaanlegg, senterkonsoll, vinyltrekk for taket, forskjellige radioer, sofa i stedet for separate seter og diverse annet. Listen fortsatte å vokse gjennom tidene, og inkluderte senere valg som interiørendringer og GT-pakke. Denne siste inkluderte skivebremser framme, sportstunderstell og annet. Utvalget motorer ble også større.
Ut på markedet
Bilens lansering på markedet stemte overens med at den første bølgen av «babyboomen» begynte å jobbe og skapte en sterkere økonomi. Ingen annen amerikansk bilprodusent hadde på den tiden en rimelig, men ungdommelig bil på programmet, og Iacocca visste å utnytte dette. Selv om han presset på gang på gang for å få bilen i produksjon, falt hans forslag på stengrunn. Ford hadde fremdeles økonomiske problemer etter av Edsel-avdelingen gikk under sent i 1959, og Fords toppledelse under Robert McNamara var ikke villige til å ta en slik stor risiko.
Iacocca fikk til slutt grønt lys for å produsere Mustangen i midten av 1962, noe som ga utviklingsavdelingen bare 18 måneder på å designe og utvikle bilen. På tross av dette ble modellen ferdig på tiden og innenfor budsjettet, mye takket være at de brukte eksisterende deler fra andre Ford-modeller. På designsiden gikk de utover mye av Ford-praksises på den tiden, og utnyttet det siste innenfor tidens stanseteknologi for å lage kompliserte kurver. Sidevinduene var også krumt sikkerhetsglass, noe som på den tiden var relativt dyrt å få til feilfritt. Selv om rammen var fra Falcon, så var karosseriet totalt forskjellig, med lenger akselavstand, videre sporvidde og lavere seteposisjon. En annen nyhet kom også på Mustang: «Torque box», en avstivning av karosseriet som ga Mustang bedre kjøreegenskaper enn mange andre biler fra samme tidsperiode.
Fra sportslig bil til sportsbil
Noen store endringer skjedde med Mustangen på begynnelsen av 1965-modellen, bare fem måneder etter introduksjonen. Først ut var en nesten total endring av motorprogrammet. 2,8 liter rekkesekseren ble erstattet av en ny versjon på 3,3 liter på 89 kW ved 4400 omdreininger i minuttet (rpm) og 258 Nm dreiemoment ved 2400 rpm. 4,2 literen ble ikke produsert lenger etter 1964-modellen, og en ny motor på 4,7 liter med toports forgasser og 149 kW tok plassen som standard V8. En versjon på 168 kW med fireports forgasser kom så, fulgt av den uforandrede HiPo-motoren. Likestrømsdynamoen ble byttet ut med en vekselstrømsgenerator på alle Ford-modeller, og den etter hvert berømte Mustang GT ble introdusert, med fireports forgasser og i alle karosserityper. Ryggelys kom i 1965.
Tidlig i karrieren var Mustang tilgjengelig enten som hardtop eller cabriolet. Dog var en kombiversjon under vurdering i designfasen. Da 1965-modellen kom i produksjon i september 1964 kom også en 2+2 kombivariant, med skrå bakrute og luftinntak.
Dette var karosseriformen den kjente bilbyggeren og tidligere løpsføreren Carroll Shelby kom til å konvertere til ren løpsbil for å møte Chevrolets Corvette på likefot. Ford støttet denne satsingen, og leverte hvite kombier med svart interiør fra fabrikken i San Jose, California. Disse kom med HiPo 289-motor, firetrinns manuell girkasse, skivebremser framme, men manglet panser, bakseter og merker. Disse ble konvertert til gatebiler, løpsbiler og dragbiler i Shelbys verksted ved Los Angeles International Airport. Opprinnelig ble de kalt GT-350.
Endringer som gjaldt både gate- og løpsvariantene var sidemontert eksos, 15" (380 mm) magnesiumfelger fra Shelby (noen tidlige biler hadde stålfelger), panser av glassfiber med luftinntak, forandrede bærearmer framme for å minske understyring og gi bedre kjøreegenskaper, støtdempere fra Koni, bakdifferensial fra Detroit Locker med trommelbremser fra Ford Galaxie, metallisk bremsebelegg på alle hjul, bakmontert batteri, stabiliseringsstag bak i tillegg til forsterket stabiliseringsstag framme, måleinstrumenter i dashbordet, en hattehylle og reservehjulsholder der baksetet hadde vært og kraftige modifikasjoner på motoren, noe som drev opp effekten til 228 kW.
Selv bilens grunnkonstruksjon ble stivet av i front, med en støtte av vinkeljern på eksportmodellene og et såkalt Monte Carlo-stag som koblet sammen støtdempertårnene under panseret. Shelbys innflytelse på bilen minsket etter hvert som Fords øket, men årgangene 1965–1970 og storebroren GT-500 med «big-block» motor er i dag svært ettertraktede samleobjekter. Andre tunere fulgte i Shelbys fotspor, og Mustang ble levert i mange spesialvarianter opp gjennom årene.
Industrien reagerer
right|thumb|Ford Mustang fastback
I løpet av de to første produksjonsårene produserte de tre fabrikkene i San Jose, Dearborn og Metuchen i New Jersey nesten 1,5 millioner Mustanger, en rekord som har stått siden. Konkurrentene General Motors (GM) og Chrysler ble satt på sidelinjen. Chrysler hadde akkurat kommer med Plymouth Barracuda, en bil som senere skulle bli en suksess, men i begynnelsen bare var en Plymouth Valiant med annen karosseriform. GM på sin side trodde de hadde en konkurrent i Corvair Monza med bakmontert motor, men den kom ikke i nærheten av salgstallene til Mustang. Monza var bare tilgjengelig med sekssylindret motor, i motsetning til Mustangs V8-ere. GM kom ikke med noen troverdig konkurrent før de kom med 1967-modellene av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird. Selv Lincoln-Mercury kom med en Mustang-konkurrent i 1967, den noe mer påkostede Mercury Cougar. Dette modellnavnet var egentlig gitt til Mustang i utviklingsfasen. I 1968 kom American Motors (AMC) med Javelin og senere med den kraftigere toseteren AMX.
Alle disse små, sportslige og ofte kraftige bilene ga opphav til begrepet pony car, avledet av navnet på bilen som startet det hele. 1968-modellen sementerte sin popularitet da den ble Steve McQueens foretrukne bil i suksessfilmen Bullitt, hvor den ble kjørt mot Dodge Charger i en berømt biljakt gjennom San Franciscos gater.
Mustangen vokser opp thumb|1967 Ford Mustang thumb|V8 Cleveland på 216 kW