Europeiske slekter Angarotipula Ctenophora Dictenidia Dolichopeza Nephrotoma Nigrotipula Phoroctenia Prionocera Tanyptera Tipula
Storstankelbein (Tipulidae), også bare kalt stankelbein, er storvoksne mygg som er vanlig i de fleste naturtyper i Norge. Man kjenner omtrent 100 arter fra landet.
Liv og utvikling thumb|left|250px|Tipulidae Kroppen er lang og slank. De fleste artene er mer eller mindre gul- eller gråaktige, men det finnes også noen som er mer fargerike, for eksempel de gule og svarte artene i slekten Nephrotoma. Forbrystet (thorax) har en karakteristisk, V-formet fure, og svingkøllene (halterer) er uvanlig lange og slanke.
Vingene er lange og slanke med mange tydelige årer. Storstankelbein kan skilles fra de andre stankelbeinene på detaljer i vingeårenettet, der åren subcosta (Sc) munner ut i radialåren (R) og ikke i costa (C). Hos noen arter har vingene svarte flekker, hos andre er de grå- eller gulfargede og ganske mange har brune tegninger. Noen få arter har sterkt reduserte vinger, særlig hos hunnene.
Hodet er langstrakt, gjerne med en lang "snute". Fasettøynene er forholdsvis små og møtes ikke i pannen. Antennene er vanligvis nokså lange og slanke. Noen slekter, som Dictenidia, Tanyptera og Ctenophora, har kamformede antenner. Munnfølerne (palpene) er svært lange, til forskjell fra den nærtstående familien småstankelbein (Limoniidae).
Bakkroppen er lang og tynn. Hannene har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige dersom en vil bestemme artene. Hunnene har et velutviklet, hardt (sklerotisert) eggleggingsrør, særlig utviklet hos arter som legger egg i død ved.
Larvene er mer eller mindre pølselignende med et svakt avsatt hode. Bein finnes ikke. På det bakerste bakkroppssegmentet sitter to store åndehull (spirakler), rundt disse er det ofte flere fingeraktige utvekster som er viktige karakterer om en vil bestemme artene. Mange arter lever i jorden, der noen kan gjøre skade i jord- og hagebruk (se nedenfor), men det finnes også noen arter som har larver i vann og en del som utvikler seg i død ved. De siste larvene er gjerne noe hardere enn de som lever i jord, med kraftig utviklede munndeler.
Puppen er relativt lang og slank, og man kan se omrisset av det voksne insektets organer utenpå puppeskallet : hode, vinger, bein, bakkropp etc. Litt uvanlig er det at antennene stikker opp som to horn på puppens hode. thumb|left|300px| En fargerik art i slekten Ctenophora, hann
Skadedyr
Noen av stankelbeinartene kan gjøre en del skade i jord- og hagebruk. Det er larvene som er problemet – de spiser planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen.
Myrstankelbeinet, Tipula paludosa, er den arten som særlig skaper problemer i Nordvest-Europa. De voksne er ganske store, gulbrune på farge, med vinger som er brune langs forkanten, og flyr i juli-september. De grå larvene kan gjøre skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Områder med fuktig, moldrik jord som drenerte myrer er spesielt utsatt. Bestandene svinger sterkt og det er bare i enkelte år at de skaper problemer. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter. Siden larvene kommer opp for å spise om natten, må eventuell sprøyting iverksettes på kvelds- eller nattestid.
Men heldigvis, de aller fleste stankelbeinartene er helt harmløse.
Systematisk inndeling / slekter og noen arter Det er registrert 95 arter av storstankelbein (Tipulidae) i Norge (tall fra 2006). De fleste artene tilhører den store slekten Tipula, men vi har også en del andre slekter. thumb|300px| Nephrotoma appendiculata er vanlig i Norge Europeiske slekter, samt omtale av noen arter, i alfabetisk rekkefølge. Orden Tovinger (Diptera) Underorden Mygg (Nematocera) Overfamilien Stankelbein (Tipulioidea) Familien Storstankelbein (Tipulidae) - slekter som finnes i Europa: Slekten Angarotipula Savchenko, 1961 Angarotipula tumidicornis (Lundström, 1907) ligner slekten Tipula men kan kjennes på at antennene mangler hårkranser på hvert segment. Bare kjent fra Troms og Finnmark i Norge. Slekten Ctenophora Meigen, 1803, med tre norske arter, er store og fargerike stankelbein, kontrastrikt farget i svart og gult/rødt. Hannene har buskete, kamformede antenner. Larvene lever i døde trær. Finnes på Sør- og Østlandet. Slekten Dictenidia Brullé, 1833 Dictenidia bimaculata (Linnaeus, 1761) er en middelsstor art, blankt svart på farge, som kan kjennes på at vingene har to svarte flekker. Hannen har kamformede antenner. Larven lever i døde trær. Finnes i Sør-Norge. Slekten Dolichopeza Curtis, 1825 Dolichopeza albipes (Strøm, 1768) er en nokså liten, slank, grålig art med veldig lange og tynne bein der den ytterste tredjedelen er hvit. Larven lever i fuktig mose, og arten finnes over hele landet. Slekten Nephrotoma Meigen, 1803, omfatter 14 norske arter som er livlig farget i gult og svart. Larvene lever i jord eller i strøskiktet. Noen av artene er vidt utbredt i Norge, andre finnes bare på Sør-Østlandet. Slekten Nigrotipula Hudson & Vane-Wright, 1969 Nigrotipula nigra (Linnaeus, 1758) er en liten, helsvart art. Finnes i Sør—Norge. Larven kan finnes både i jord og i råttent treverk. Slekten Phoroctenia Coquillett, 1910 Phoroctenia vittata (Meigen, 1830) har antenner hos hannen med korte utvekster. Larven er ukjent, men lever sannsynligvis i døde trær. Bare kjent fra Troms i Norge. Slekten Prionocera Loew, 1844, ligner mørke arter av Tipula, men kan skilles fra disse på at antennene mangler hår. Fem arter er kjent fra Norge, de fleste bare nordfra og fra fjellet. Larvene (for de artene de er kjent) lever i myr eller annen fuktig jord. Slekten Tanyptera Latreille, 1804, omfatter to norske arter av blankt svarte og oransje, middelsstore stankelbein der hannene har kamformede antenner. Hunnene har et langt, hardt eggleggingsrør som de bruker til å bore i død ved. Finnes over hele landet. Slekten Tipula Linnaeus, 1758, er den største slekten og omfatter resten av de norske storstankelbeinene. De er som oftest grå/gul/brune på farge, middelsstore til store arter, vingene har ofte brune flekker og antennene har kranser av lange hår. 66 arter er hittil kjent fra Norge. Slekten deles inn i mange underslekter. Kjente arter er myrstankelbein, Tipula paludosa, og kjempestankelbein, Tipula maxima, som er vår største art, med en vingelengde på opptil 3 cm. Slekter som ikke finnes i Europa: Slekten Acracantha Skuse, 1890 Slekten Austrotipula Alexander, 1920 Slekten Brachypremna Osten Sacken, 1887 Slekten Brithura Edwards, 1916 Slekten Clytocosmus Skuse, 1890 Slekten Elnoretta Alexander, 1929 Slekten Euvaldiviana Alexander, 1981 Slekten Goniotipula Alexander, 1921 Slekten Holorusia Loew, 1863 Slekten Hovapeza Alexander, 1951 Slekten Hovatipula Alexander, 1955 Slekten Idiotipula Alexander, 1921 Slekten Indotipula Edwards, 1931 Slekten Ischnotoma Skuse, 1890 Slekten Keiseromyia Alexander, 1963 Slekten Leptotarsus Guérin-Ménéville, 1831 Slekten Macgregoromyia Alexander, 1929 Slekten Maekistocera Wiedemann, 1821 Slekten Ozodicera Macquart, 1834 Slekten Platyphasia Skuse, 1890 Slekten Prionota van der Wulp, 1885 Slekten Pselliophora Osten Sacken, 1887 Slekten Ptilogyna Westwood, 1835 Slekten Scamboneura Osten Sacken, 1882 Slekten Sphaerionotus De Meijere, 1919 Slekten Tipulodina Enderlein, 1912 Slekten Valdiviana Alexander, 1929 Slekten Zelandotipula Alexander, 1922
Norske arter Angarotipula tumidicornis (Lundström, 1907) Ctenophora (Ctenophora) flaveolata (Fabricius, 1794) Ctenophora (Ctenophora) guttata Meigen, 1818 Ctenophora (Ctenophora) pectinicornis (Linnaeus, 1758) Dictenidia bimaculata (Linnaeus, 1761) Dolichopeza (Dolichopeza) albipes (Ström, 1768) Nephrotoma aculeata (Loew, 1871) Nephrotoma analis (Schummel, 1833) Nephrotoma appendiculata (Pierre, 1919) Nephrotoma cornicina (Linnaeus, 1758) Nephrotoma crocata (Linnaeus, 1758) Nephrotoma dorsalis (Fabricius, 1781) Nephrotoma flavescens (Linnaeus, 1758) Nephrotoma lundbecki (Nielsen, 1907) Nephrotoma lunulicornis (Schummel, 1833) Nephrotoma pratensis (Linnaeus, 1758) Nephrotoma quadrifaria (Meigen, 1804) Nephrotoma scurra (Meigen, 1818) Nephrotoma submaculosa Edwards, 1928 Nephrotoma tenuipes (Riedel, 1910) Nigrotipula nigra (Linnaeus, 1758) Phoroctenia vittata (Meigen, 1830) Prionocera chosenicola Alexander, 1945 Prionocera pubescens Loew, 1844 Prionocera serricornis (Zetterstedt, 1838) Prionocera subserricornis (Zetterstedt, 1851) Prionocera turcica ((Fabricius, 1787) Tanyptera (Tanyptera) atrata (Linnaeus, 1758) Tanyptera (Tanyptera) nigricornis (Meigen, 1818) Tipula (Acutipula) fulvipennis De Geer, 1776 kjempestankelbein, Tipula (Acutipula) maxima Poda, 1761 Tipula (Acutipula) vittata Meigen, 1804 Tipula (Arctotipula) salicetorum Siebke, 1870 Tipula (Beringotipula) unca Wiedemann, 1817 Tipula (Dendrotipula) flavolineata Meigen, 1804 Tipula (Lindnerina) subexcisa Lundström, 1907 Tipula (Lunatipula) affinis Schummel, 1833 Tipula (Lunatipula) alpina Loew, 1873 Tipula (Lunatipula) circumdata Siebke, 1863 Tipula (Lunatipula) fascipennis Meigen, 1818 Tipula (Lunatipula) laetabilis Zetterstedt, 1838 Tipula (Lunatipula) limitata Schummel, 1833 Tipula (Lunatipula) livida van der Wulp, 1858 Tipula (Lunatipula) lunata Linnaeus, 1758 Tipula (Lunatipula) selene Meigen, 1830 Tipula (Lunatipula) trispinosa Lundström, 1907 Tipula (Lunatipula) vernalis Meigen, 1804 Tipula (Mediotipula) siebkei Zetterstedt, 1852 Tipula (Odonatisca) nodicornis Meigen, 1818 Tipula (Platytipula) luteipennis Meigen, 1830 Tipula (Platytipula) melanoceros Schummel, 1833 Tipula (Pterelachisus) cinereocincta Lundström, 1907 Tipula (Pterelachisus) crassicornis Zetterstedt, 1838 Tipula (Pterelachisus) irrorata Macquart, 1826 Tipula (Pterelachisus) kaisilai Mannheims, 1954 Tipula (Pterelachisus) laetibasis Alexander, 1934 Tipula (Pterelachisus) luridorostris Schummel, 1833 Tipula (Pterelachisus) middendorffi Lackschewitz, 1936 Tipula (Pterelachisus) pabulina Meigen, 1818 Tipula (Pterelachisus) pseudoirrorata Goetghebuer, 1921 Tipula (Pterelachisus) submarmorata Schummel, 1833 Tipula (Pterelachisus) truncorum Meigen, 1830 Tipula (Pterelachisus) varipennis Meigen, 1818 Tipula (Savtshenkia) alpium Bergroth, 1888 Tipula (Savtshenkia) benesignata Mannheims, 1954 Tipula (Savtshenkia) confusa van der Wulp, 1883 Tipula (Savtshenkia) gimmerthali Lackschewitz, 1925 Tipula (Savtshenkia) grisescens Zetterstedt, 1851 Tipula (Savtshenkia) invenusta Riedel, 1919 Tipula (Savtshenkia) limbata Zetterstedt, 1838 Tipula (Savtshenkia) obsoleta Meigen, 1818 Tipula (Savtshenkia) pagana Meigen, 1818 Tipula (Savtshenkia) rufina Meigen, 1818 Tipula (Savtshenkia) signata Staeger, 1840 Tipula (Savtshenkia) staegeri Nielsen, 1922 Tipula (Savtshenkia) subnodicornis Zetterstedt, 1838 Tipula (Schummelia) variicornis Schummel, 1833 myrstankelbein, Tipula (Tipula) paludosa Meigen, 1830 kålstankelbein, Tipula (Tipula) oleracea Linnaeus, 1758 høststankelbein,Tipula (Tipula) subcunctans Alexander, 1921 (= Tipula czizeki) Tipula (Vestiplex) excisa Schummel, 1833 Tipula (Vestiplex) hortorum Linnaeus, 1758 Tipula (Vestiplex) laccata Lundström & Frey, 1916 Tipula (Vestiplex) montana Curtis, 1834 Tipula (Vestiplex) nubeculosa Meigen, 1804 Tipula (Vestiplex) pallidicosta Pierre, 1924 Tipula (Vestiplex) scripta Meigen, 1830 Tipula (Yamatotipula) coerulescens Lackschewitz, 1923 Tipula (Yamatotipula) couckei Tonnoir, 1921 Tipula (Yamatotipula) lateralis Meigen, 1804 Tipula (Yamatotipula) marginella Theowald, 1980 Tipula (Yamatotipula) moesta Riedel, 1919 Tipula (Yamatotipula) montium Egger, 1863 Tipula (Yamatotipula) pierrei Tonnoir, 1921 Tipula (Yamatotipula) pruinosa Wiedemann, 1817
Referanser