Offentlige anskaffelser er en betegnelse for når statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, og andre offentlige oppdragsgivere, inngår bestemte kontrakter eller gjennomfører plan- og designkonkurranser for å anskaffe noe til gode for seg selv.Lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) § 2 første ledd.EFTA-domstolens dom i sak E-8/23, avsagt 13. mai 2024, avsnitt 31. Hentet 13. november 2025 fra: eftacourt.int/download/8-23-judgment-2/?wpdmdl=9386
Et viktig kjennetegn ved offentlige anskaffelser, er at prosessen frem mot kontraktsinngåelse er underlagt strenge regler i anskaffelsesloven med tilhørende forskrifter, som gjennomfører relevante direktiver inntatt i EØS-avtalen. Dette er i motsetning til anskaffelser i privat sektor, som i mindre grad er lovregulert. Regelverket er i hovedtrekk tvingende, men inneholder til dels alternative framgangsmåter for hvordan anskaffelsene skal foretas.
Anskaffelsesregelverket stiller krav til forberedelse, gjennomføring og avslutning av en offentlig anskaffelse. Det inkluderer krav til dokumentasjon, kunngjøring, frister, inngåelse av kontrakt, og håndheving. Et sentralt formål bak reglene, er å hindre korrupsjon og proteksjonisme, ved å tvinge oppdragsgivere til å utsette offentlige kontrakter for konkurranse.
Overordnet om det norske anskaffelsesregelverket Reglene om offentlige anskaffelser følger delvis av den norske anskaffelsesloven, og delvis av forskrifter gitt med hjemmel i anskaffelsesloven. Mens anskaffelsesloven angir generelle prinsipper og håndhevingsregler for anskaffelser, står de detaljerte reglene om kontraktstildeling i de ulike forskriftene. Forskriftene har i hovedsak lik struktur, men ulikt innhold.
Anskaffelsesforskriften gjelder for de fleste vare-, tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter. Forskriften er delt inn i fem hoveddeler, hvor de første tre delene er de praktisk viktigste. Del I gir generelle regler for alle anskaffelser under forskriften. Del II (anskaffelser over nasjonal terskelverdi, og av særlige tjenester) og del III (anskaffelser over EØS-terskelverdi) inneholder konkrete konkurranse- og prosedyreregler. Del IV regulerer anskaffelser av helse- og sosialtjenester. Del V gjelder plan- og designkonkurranser.
Forsyningsforskriften gjelder offentlige kontrakter innen forsyningssektoren, som inkluderer gass og varme, elektrisitet, drikkevann, transport, havner, lufthavner, post, olje, gass, kull og andre typer fast brensel. Hva som faller inn under disse forsyningsaktivitetene, er nærmere definert i forskriften. I motsetning til anskaffelsesforskriften, inneholder ikke forsyningsforskriften særlige prosedyreregler for anskaffelser under EØS-terskelverdi.
Konsesjonskontraktforskriften gjelder inngåelsen av offentlige tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter, der leverandørens vederlag består av retten til å utnytte ytelsene som leveres, og der driftsrisikoen er overført fra oppdragsgiveren til leverandøren. Et eksempel på en konsesjonskontrakt, er når en leverandør tildeles en kontrakt til å drifte en ferje, hvor leverandørens vederlag består av billettinntekter i stedet for betaling fra oppdragsgiver.
Forskrift om forsvars- og sikkerhetanskaffelser gjelder anskaffelser av forsvarsmateriell, gradert materiell, og bestemte kontrakter til forsvarsformål. Denne forskriften ivaretar Norges behov for blant annet å kunne sikkerhetsklarere og hemmeligholde sensitive opplysninger.
Det norske anskaffelsesregelverket gjennomfører EUs direktiver om offentlige anskaffelser, som er tatt inn i EØS-avtalen vedlegg XVI (offentlige innkjøp). Direktiv 2014/24/EU om offentlige innkjøp er det mest vidtrekkende direktivet, og stiller opp minstekrav til offentlige oppdragsgiveres inngåelse av vare-, tjeneste- og bygge- og anleggsarbeidskontrakter. Andre direktiver av betydning er direktiv 2014/23/EU, direktiv 2014/25/EU, og direktiv 2009/81/EF, som henholdsvis regulerer konsesjonskontrakter, forsyningsanskaffelser og forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Håndhevingen av anskaffelsesreglene reguleres i direktivene 89/665/EØF og 92/13/EØF, med de endringene som følger av direktiv 2007/66/EF. For øvrig inneholder EØS-avtalens hoveddel regler om fri bevegelighet, forbud mot statsstøtte, og konkurransebegrensende samarbeid, som kan virke inn på gjennomføringen av anskaffelsen.
Virkeområdet for offentlige anskaffelser Regelverket for offentlige anskaffelser gjelder kun for oppdragsgivere, eller andre som inngår offentlig subsidierte kontrakter. Ordet «oppdragsgiver» er felles i EØS gjennom anskaffelsesdirektivene, og defineres blant annet i anskaffelsesforskriften § 1-2. Utgangspunktet er at statlige, kommunale, fylkeskommunale og offentligrettslige organer er oppdragsgivere som må følge anskaffelsesregelverket. Sammenslutninger av oppdragsgivere omfattes også av regelverket. EØS-terskelverdien er lavere for statlige oppdragsgivere sammenlignet med andre oppdragsgivere, som betyr at statlige anskaffelser i større grad må følge strengere prosedyreregler.
Offentligrettslige organer skiller seg fra andre oppdragsgivere, siden et offentligrettslig organ ikke er direkte innlemmet i staten, en kommune eller en fylkeskommune. Et offentligrettslig organ defineres i direktivene og forskriftene som et rettssubjekt som er tilknyttet en annen oppdragsgiver gjennom finansiell eller ledelsesmessig kontroll, som tjener allmennhetens behov, og som ikke har industriell eller forretningsmessig karakter.
Om en privat virksomhet kan anses som et offentligrettslig organ, og dermed utgjør en oppdragsgiver, er et praktisk viktig spørsmål. Selv om en virksomhet er organisert etter privatrettslige regler, vil anskaffelsesregelverket komme til anvendelse om vilkårene er oppfylt. Dette betyr blant annet at aksjeselskaper og stiftelser kan omfattes av reglene. Noen hovedtrekk ved denne vurderinger er som følger:
At organet må være et rettssubjekt, bidrar først og fremst til å avgrense mot organer som ikke har en selvstendig juridisk personlighet, slik som interne komiteer i staten. Vilkåret om at organet må ha en tilstrekkelig tilknytning til en annen oppdragsgiver, innebærer at oppdragsgiveren i hovedsak finansierer organet, eller utnevner mer enn halvparten av det øverste styreorganet i selskapet, eller på annet vis kontrollerer selskapet, på en måte som kan virke inn på organets kontraktsinngåelser. Det å tjene allmennhetens behov, innebærer at selskapet må ha et formål som samfunnet tjener på. For eksempel kan det tjene allmennhetens behov å bygge boliger, organisere messer, eller å tilby undervisning. Praksis viser at det ikke skal mye til for at et organ skal tjene allmennhetens behov. I juridisk teori er det argumentert for at vilkåret kun har betydning for selskap som utelukkende har til formål å skaffe kapital, og som ikke ellers ivaretar allmennhetens interesser. Når det gjelder vilkåret om ikke å ha industriell eller forretningsmessig karakter, inviterer dette til en vurdering av om selskapet opptrer på samme måte som en økonomisk bevisst privat aktør, og om ikke-økonomiske hensyn kan virke inn på selskapets beslutninger. Hvis selskapet ikke er utsatt for reell risiko for tap på grunn av sin tilknytning til offentlig sektor, vil dette tale for at selskapet ikke trenger å opptre på markedsvilkår for å overleve, og dermed at selskapet mangler forretningsmessig karakter. Så lenge bare en liten del av virksomheten mangler industriell eller forretningsmessig karakter, er vilkåret oppfylt.
Vurderingen av om en privat virksomhet er en oppdragsgiver, har vært oppe til behandling i EU-domstolen ved flere anledninger, og er en praktisk viktig rettskilde til denne vurderingen.Marianne H. Dragsten, Anskaffelsesforskriften kommentarutgave, § 1-2 Hvem forskriften gjelder for, Juridika, hentet 19. november 2025. Et eksempel på relevant praksis fra EU-domstolen, er sak C-373/00 Adolf Truley, hvor domstolen kom til at et privat begravelsesbyrå som var heleid av byen Wien kunne være et offentligrettslig organ.
Kontrakt En offentlig kontrakt er en gjensidig bebyrdende avtale som inngås mellom en eller flere oppdragsgivere og en eller flere leverandører. Innen offentlige anskaffelser skilles det mellom varekontrakter, tjenestekontrakter, og bygge- og anleggskontrakter. Hva slags kontrakt det er som inngås, kan få betydning for reglene som må følges i anskaffelsesprosessen.
Ikke alle offentlige kontrakter reguleres av anskaffelsesregelverket. For eksempel gjelder ikke anskaffelsesregelverket ved kjøp av fast eiendom eller ansettelser. Siden anskaffelsesregelverket ikke gjelder for slike kontrakter, er utgangspunktet at kontrakten kan inngås uten konkurranse.
Terskelverdier Det er kun kontrakter som overstiger bestemte terskelverdier som omfattes av anskaffelsesregelverket. I norsk rett opererer vi med flere nivåer av terskelverdier, med varierende regler. Følgende gjelder for anskaffelsesforskriften per november 2025:
Under 100 000 kroner gjelder ikke regelverket overhodet. Mellom 100 000 kroner og 1 300 000 kroner (ekskl. mva.) må oppdragsgiver overholde grunnleggende krav til anskaffelsen, inkludert likebehandlingskrav og klima- og miljøkrav. Mellom 1 300 000 kroner (ekskl. mva.) og EØS-terskelverdiene må oppdragsgiver følge prosedyrereglene som er angitt i anskaffelsesforskriften del II. Over EØS-terskelverdiene må oppdragsgiver følge prosedyrereglene som er angitt i anskaffelsesforskriften del III.
EØS-terskelverdiene er angitt i anskaffelsesforskriften § 5-3, og justeres annethvert år i samsvar med EU-kommisjonens vedtak. Justeringen av terskelverdiene skjer etter reglene i direktiv 2014/24/EU artikkel 6. Fra 1. januar 2026 gjelder følgende EØS-terskelverdier:
5 404 000 euro for bygge- og anleggskontrakter, 140 000 euro for vare- og tjenestekontrakter inngått av sentrale myndigheter, 216 000 euro for vare- og tjenestekontrakter inngått av ikke-sentrale myndigheter, 750 000 euro for tjenestekontrakter angitt i direktivet vedlegg XIV.
Kontrakter som ikke når opp til EØS-terskelverdiene, men som likevel har en klar grensekryssende interesse, omfattes også av EØS-avtalens generelle krav til konkurranse og likebehandling.
Verdien av kontrakten beregnes etter reglene i anskaffelsesforskriften § 5-4.
Kunngjøring Anskaffelser som er underlagt forskriftene, må i utgangspunktet kunngjøres før de kan inngås. Brudd på kunngjøringsplikten utgjør en ulovlig direkte anskaffelse, og kan innebære at oppdragsgiver ilegges gebyr eller blir pålagt å kjenne kontrakten uten virkning.
Kunngjøringen skal gjøre det mulig for interesserte leverandører å inngi tilbud, og er en viktig forutsetning for at konkurransen skjer på rettferdige og åpne vilkår. Nasjonale kunngjøringer skjer på den norske plattformen Doffin, mens kunngjøringer i EØS publiseres på EUs Tenders Electronic Daily.
I unntakstilfeller kan oppdragsgiver inngå kontrakt uten forutgående kunngjøring. Dette inkluderer hastesituasjoner som oppdragsgiver ikke kunne forutsett, og når det kun finnes én leverandør som kan tilby de nødvendige ytelsene.
Tilbuds- og anbudskonkurranse Kunngjøringen igangsetter en konkurranse om å levere det beste tilbudet. For anskaffelser under EØS-terskelverdi, omtales dette som en tilbudskonkurranse. Over EØS-terskelverdi kalles det en anbudskonkurranse. Begge disse konkurranseformene kjennetegnes av formelle tilbudsfrister og prosedyreregler, men anbudskonkurranser er underlagt strengere regler enn tilbudskonkurranser.
En konkurranse må gjennomføres i henhold til bestemte prosedyrer. Disse er som følger:
Åpen tilbuds- eller anbudskonkurranse: Oppdragsgiver gir alle interesserte leverandører mulighet til å inngi tilbud, og velger det beste tilbudet etter tilbudsfristens utløp. Det er tillatt å forhandle i tilbudskonkurranser, men ikke i åpne anbudskonkurranser.