Achille Baraguey d'Hilliers (født 6. september 1795 i Paris, død 6. juni 1878 i Amélie-les-Bains) var en fransk greve og militær. Han ble offiser i kavaleriet i 1812, oberst i 1830, divisjonsgeneral i 1843 og marskalk av Frankrike i 1854.
Liv og virke Bakgrunn Achille Baraguey d'Hilliers var sønn av napoleonskrigsgeneralen Louis Baraguey d'Hilliers (1764–1813), som ble kjent for sine slagmarksstrategier som i lange tider ble pensum ved offisersskolene.
Karriere Baraguey d’Hilliers deltok i ung alder i felttogene i 1812 og 1813–1815, der han i slaget ved Leipzig tapte sin venstre hånd, og i ekspedisjonen til Algerie i 1830. I 1833 ble Baraguey d'Hilliers sjef for krigsskolen i Saint Cyr og i 1843 guvernør i Constantine.
I 1844 ble han tatt ut av aktiv tjeneste og i 1847 gjeninntatt, nå som generalinspektør for infanteriet. Etter februarrevolusjonen i 1848 ble han sendt til Besançon som øverstkommanderende der. Her ble han innvalgt i den franske nasjonalforsamlingen, der han ble en av lederne for ordenspartiet.
Han fikk kommandoen over invasjonshæren som rykket inn mot Den romerske republikk og ledet okkupasjonshæren der, og var Frankrikes ambassadør til Pavestolen samtidig. I 1851 ble han i Nicolas Changarniers sted kommandant for hæren i Paris, men trakk seg allerede den 2. desember samme år og forholdt seg nøytral.
Etter statskuppet stilte han seg imidlertid til disposisjon for keiser Napoleon III. I november 1853 ble Baraguey d'Hilliers sendt til Konstantinopel som ambassadeur extraordinaire ved Høyporten, og ble hjemkalt i mai 1854. Under Krimkrigen i 1854 fikk han kommandoen over landstigningsstyrkene i Østersjøflåten og erobret Bomarsunds fästning. Han ble så utnevnt til marskalk og til senator. Senere ble han senatets visepresident.
I felttoget i 1859 førte han 1. armékorps og utmerket seg i slaget ved Solferino. Etter denne krigen ble han gitt kommandoen over V. korps i Tours.
Ved utbruddet i 1870 av den fransk-tyske krig 19. juli var han inntil 12. august militærguvernør i Paris. Han måtte gå av såpass tidlig idet han ved sin frimodighet gjorde seg dårlig likt av keiserinne Eugénie de Montijo og krigsminister grev Palikao. Hans etterfølger, utnevnt av Napoleon III den 19. august, ble Louis Jules Trochu.
Han ble etter krigen utnevnt av Adolphe Thiers til president i undersøkelseskommisjonen vedrørende nederlagene under krigen.
Baraguey d’Hilliers døde i 1878 i Amélie-les-Bains og fikk sitt siste hvilested i krypten i Hôtel des Invalides i Paris.
Referanser
Litteratur Marie-Nicolas Bouillet og Alexis Chassang (red.): « Achille Baraguey d'Hilliers» i Dictionnaire universel d’histoire et de géographie, 1878 « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Charles Mullié: Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850, 1852 « Achille Baraguey d'Hilliers », fra Adolphe Robert og Gaston Cougny: Dictionnaire des parlementaires français, Edgar Bourloton, 1889-1891 Svensk uppslagsbok. Lund 1930
Eksterne lenker
Kategori:Franske marskalker Kategori:Franske politikere Kategori:Franske ambassadører Kategori:Ambassadører til Det osmanske rike Kategori:Adelige franskmenn Kategori:Personer fra Paris