blindinger regnklegger storklegg
Klegger (Tabanidae) er en familie av middelsstore til meget store fluer som særlig utmerker seg ved at hunnene suger blod.
Utseende 200px|thumb|left|Antenner vedfluer (øverst)storklegg (midten)blindinger (nederste)
Klegger er middelsstore til meget store fluer, fra 7 til over 25 millimeter lange. Kroppen er kraftig og gjerne noe flattrykt, vanligvis lite hårete. Beina er middels lange og slanke.
Hodet er meget stort, med store fasettøyne, som hos hannen møtes i pannen. Fasettøynene er ofte mønstret og er fargerike på grunn av lysbrytningen i fasettene. Punktøyne (ocelli) finnes hos underfamilien blindinger (Chrysopsinae), men er sterkt redusert eller mangler helt hos underfamilien Tabaninae. Antennene består av 6 til 10 ledd, der det tredje leddet vanligvis er større enn de andre, de ytterste leddene er små og smale, men fortsatt tydelige. Hos mange arter har det tredje leddet en karakteristisk tann på oversiden. Munndelene er korte og kraftige, med skarpe stikkeredskaper. Palpene er karakteristisk sigdformede.
Vingene er store med mange tydelige årer, ofte mørke eller med mørke flekker eller bånd. Karakteristisk er en markert "V" nær vingespissen.
Bakkroppen er kjegleformet og har ofte karakteristiske mønster av prikker og flekker.
Larvene er mer eller mindre hvitaktige, pølseformede, beinløse uten noen tydelig hodekapsel. De består av 11 segmenter, og segmentgrensene er veldig tydelige. De fleste segmentene har vorteaktige utvokster. Hodeenden er tilspisset og munndelene stikker ut som et par små kroker. De kan strekke seg ut og trekke seg sammen ganske kraftig.
Levevis Larvene lever i vann (helst stillestående) eller fuktig jord, som oftest nær vann. Unntaket er regnkleggene (Haematopota), som kan ha sine larver langt fra vann. Larveutviklingen for de fleste av de nordiske artene tar normalt ett år, mens enkelte av de største artene trenger to år. Larvene er predatorer (rovdyr) som fanger ulike slags bytte, særlig andre insektlarver.
De voksne insektene er meget gode og hurtige flyvere. De kan fly lange avstander og kan derfor påtreffes langt fra der de ble klekket. I motsetning til de fleste andre blodsugende insekter er kleggene gjerne aktive midt på dagen, i solskinn.
Hunnene lever gjerne i 2 til 3 uker som voksne, hannene trolig noe kortere. Hanner er fredelige og langt sjeldnere enn hunner, de oppsøker ikke mennesker eller dyr, siden de lever av nektar og pollen fra blomster.
Bare hunnene suger blod thumb|right|Person med flere bitt av Regnklegg (Haematopota pluvialis) Hannene er ikke blodsugere, det er bare hunnene som suger blod. Enkelte arter kan være svært plagsomme for mennesker. Hunnene suger blod for å få nok proteiner til å utvikle eggene, men de suger også nektar og andre sukkerholdige væsker.
Hos flere arter kan hunnene legge ett kull egg, uten å suge blod, men de trenger blod for å legge flere kull.
Reaksjoner på kleggbitt Etter å ha skåret seg gjennom huden, sprøyter kleggen spytt inn i såret slik at blodet ikke koagulerer. Den vanlige reaksjonen på kleggbitt er en sviende kløe. De fleste hovner kraftig opp lokalt ved bittstedet. Enkelte arter kan opptre i slike mengder at de ødelegger for turisme og rekreasjon. Allergiske reaksjoner forekommer sjeldent. Under og etter bitt av storklegg, kan blodet piple ut av såret. Dette kan i sin tur trekke til seg ikke-blodsugende fluer. Hos husdyr kan masseangrep av klegg føre til dårligere helse, blodtap og mindre melkeproduksjon. Dette kan i noen grad forebygges med tilgang på leskur eller andre skyggefulle steder. Som andre blodsugende insekter kan klegg spre sykdommer som miltbrann og harepest. I Nord-Europa er dette ikke noe stort problem, og i Norge forekommer kleggoverført smitte svært sjelden hos mennesker. Husdyr i flokk, hvor én og samme klegg kan fly mellom vertene og suge blod fra vert etter vert, er mer utsatt.https://www.fhi.no/nettpub/skadedyrveilederen/fluer-og-mygg/klegg-/
Bildegalleri Her er et utvalg bilder av noen klegger. Klikk på bildene for å se større utgaver.
Systematisk inndeling / norske arter Oversikten har med de norske artene. Lokalt brukes ofte andre navn på artene enn de offisielle, og man kan dermed oppleve en viss forvirring omkring hva som forstås med klegg, blinding og andre navn på ulike steder.
Orden tovinger, Diptera Underorden fluer, Brachycera Gruppe lavere fluer, Orthorrhapha Overfamilie Tabanoidea Familie klegger, Tabanidae Underfamilie Chrysopsinae Stamme Bouvieromyiini Slekten Aegophagamyia Austen, 1912 Slekten Eucompsa Enderlein, 1922 Slekten Gressittia Philip & Mackerras, 1960 Slekten Merycomyia Hine, 1912 Slekten Mesomyia Macquart, 1850 Slekten Nagatomyia Murdoch & Takahashi, 1961 Slekten Lilaea Walker, 1850 Slekten Paulianomyia Oldroyd, 1957 Slekten Phibalomyia Taylor, 1920 Slekten Pseudopangonia Ricardo, 1915 Slekten Pseudotabanus Ricardo, 1915 Slekten Rhigioglossa Wiedemann, 1828 Slekten Thaumastomyia Philip & Mackerras, 1960 Stamme Crysopsini Slekten blindinger, Chrysops Meigen, 1803 – middelsstore, gule og svarte, vingene med mørke bånd. Øynene er vakkert fargede. Noen arter biter mennesker. Chrysops caecutiens (Linnaeus, 1758) Chrysops divaricatus Loew, 1858 Chrysops nigripes Zetterstedt, 1838 Chrysops relictus Meigen, 1820 – den vanligste blindingarten i Norge Chrysops rufipes Meigen, 1820 Chrysops sepulchralis (Fabricius, 1794) Chrysops viduatus (Fabricius, 1794) Slekten Melissomorpha Ricardo, 1906 Slekten Nemorius Rondani, 1856 Slekten Neochrysops Walton, 1918 Slekten Picromyza Quentin, 1979 Slekten Silviomyza Philip & Mackerras, 1960 Slekten Silvius Meigen, 1820 Slekten Surcoufia Kröber, 1922 Stamme Rhinomyzini Slekten Alocella Quentin, 1990 Slekten Betrequia Oldroyd, 1970 Slekten Gastroxides Saunders, 1842 Slekten Jashinea Oldroyd, 1970 Slekten Mackerrasia Dias, 1956 Slekten Oldroydiella Dias, 1955 Slekten Orgizocella Quentin, 1990 Slekten Orgizomyia Grünberg, 1906 Slekten Rhinomyza Wiedemann, 1820 Slekten Seguytabanus Paulian, 1962 Slekten Sphecodemyia Austen, 1937 Slekten Tabanocella Bigot, 1856 Slekten Thaumastocera Grünberg, 1906 Slekten Thriambeutes Grünberg, 1906 Underfamilie Pangoniinae Stamme Braunsiomyiini Slekten Braunsiomyia Bequaert, 1924 Stamme Goniopsini Slekten Caenopangonia Kröber, 1930 Slekten Goniops Aldrich, 1892 Stamme Mycteromyiini Slekten Mycteromyia Philippi, 1865 Slekten Promycteromyia Coscaron & Philip, 1979 Slekten Silvestriellus Brèthes, 1910 Stamme Pangoniini Slekten Apatolestes Williston, 1885 Slekten Asaphomyia Stone, 1953 Slekten Austroplex Mackerras, 1955 Slekten Brennania Philip, 1941 Slekten Caenoprosopon Ricardo, 1915 Slekten Ectenopsis Macquart, 1838 Slekten Esenbeckia Rondani, 1863 Slekten Pangonius Latreille, 1802 Slekten Pegasomyia Burger, 1985 Slekten Protodasyapha Enderlein, 1922 Slekten Protosilvius Enderlein, 1922 Slekten Stonemyia Brennan, 1935 Slekten Stuckenbergina Oldroyd, 1962 Slekten Therevopangonia Mackerras, 1955 Slekten Veprius Rondani, 1864 Stamme Philolichini Slekten Philoliche Wiedemann, 1820 Stamme Scionini Slekten Anzomyia Lessard, 2012 Slekten Aotearomyia Lessard, 2014 Slekten Apocampta Schiner, 1868 Slekten Copidapha Enderlein, 1922 Slekten Fidena Walker, 1850 Slekten Lepmia Fairchild, 1969 Slekten Myioscaptia Mackerras, 1955 Slekten Osca Walker, 1850 Slekten Palimmecomyia Taylor, 1917 Slekten Parosca Enderlein, 1922 Slekten Pityocera Giglio-Tos, 1896 Slekten Plinthina Walker, 1850 Slekten Pseudomelpia Enderlein, 1922 Slekten Pseudoscione Lutz, 1918 Slekten Scaptia Walker, 1850 Slekten Scione Walker, 1850 Slekten Triclista Enderlein, 1922 Stamme Scepsidini Slekten Scepsis Walker, 1850 Underfamilie Tabaninae Stamme Diachlorini Slekten Acanthocera Macquart, 1834 Slekten Acellomyia Gonzalez, 1999 Slekten Anacimas Enderlein, 1923 Slekten AnaerythropsBarretto, 1948 Slekten Atelozella Bequaert, 1930 Slekten Atelozomyia Dias, 1987 Slekten Bartolomeudiasiella Dias, 1987 Slekten Bolbodimyia Bigot, 1892 Slekten Buestanmyia Gonzalez, 2021 Slekten Catachlorops Lutz, 1909 Slekten Chalybosoma Oldroyd, 1949 Slekten Chasmia Enderlein, 1922 Slekten Chlorotabanus Lutz, 1909 Slekten Cretotabanus Fairchild, 1969 Slekten Cryptotylus Lutz, 1909 Slekten Cydistomorpha Trojan, 1994 Slekten Cydistomyia Taylor, 1919 Slekten Dasybasis Macquart, 1847 Slekten Dasychela Enderlein, 1922 Slekten Dasyrhamphis Enderlein, 1922 Slekten Diachlorus Osten Sacken, 1876 Slekten Dichelacera Macquart, 1838 Slekten Dicladocera Lutz, 1913 Slekten Elephantotus Gorayeb, 2014 Slekten Erioneura Barretto, 1951 Slekten Eristalotabanus Kröber, 1931 Slekten Eutabanus Kröber, 1930 Slekten Hemichrysops Kröber, 1930 Slekten Himantostylus Lutz, 1913 Slekten Holcopsis Enderlein, 1923 Slekten Japenoides Harold Oldroyd, 1949 Slekten Lepiselaga Macquart, 1838 Slekten Leptapha Enderlein, 1923 Slekten Leucotabanus Lutz, 1913 Slekten Limata Oldroyd, 1954 Slekten Lissimas Enderlein, 1922 Slekten Microtabanus Fairchild, 1937 Slekten Montismyia González, 2017 Slekten Myiotabanus Lutz, 1928 Slekten Nanorhynchus Olsoufiev, 1937 Slekten Neavella Oldroyd, 1954 Slekten Neobolbodimyia Ricardo, 1913 Slekten Oopelma Enderlein, 1923 Slekten Pachyschelomyia Barretto, 1951 Slekten Phaeotabanus Lutz, 1913 Slekten Philipomyia Olsufjev, 1964 Slekten Philipota Kapoor, 1991 Slekten Philipotabanus Fairchild, 1943 Slekten Pseudacanthocera Lutz, 1913 Slekten Querbetia Slekten Rhabdotylus Lutz, 1909 Slekten Roquezia Wilkerson, 1985 Slekten Selasoma Macquart, 1838 Slekten Spilotabanus Fairchild, 1969 Slekten Stenotabanus Lutz, 1913 Slekten Stibasoma Schiner, 1867 Slekten Styphocera Slekten Stypommisa Enderlein, 1923 Slekten Teskeyellus Philip & Fairchild, 1974 Stamme Haematopotini Slekten regnklegger, Haematopota Meigen, 1803 – middelsstore, grå, med flekkete vinger. Vanlige, noen arter er plagsomme blodsugere Haematopota crassicornis Wahlberg, 1848 Haematopota pluvialis (Linnaeus, 1758) – den vanligste regnkleggarten i Norge Slekten Heptatoma Meigen, 1803 - med lange antenner Heptatoma pellucens (Fabricius, 1776) Slekten Hippocentrodes Philip, 1961 Slekten Hippocentrum Austen, 1908 Stamme Tabanini Slekten Agkistrocerus Philip, 1941 Slekten Ancala Enderlein, 1922 Slekten Atylotus Osten-Sacken 1876 gulklegg Atylotus fulvus (Meigen, 1804) plebeierkleggAtylotus plebeius (Fallén, 1817) bondeklegg Atylotus rusticus (Linnaeus, 1767) retthornklegg Atylotus sublunaticornis (Zetterstedt, 1842) Slekten Dasyrhamphis Enderlein, 1922 Slekten Hamatabanus Philip, 1941 Slekten Hybomitra Enderlein, 1922 – omfatter de fleste vanlige, store artene. Mange biter mennesker. gulflekket klegg Hybomitra arpadi (Szilady, 1923) polarklegg Hybomitra astuta (Osten Sacken, 1876) svartklegg Hybomitra aterrima (Meigen, 1820) gullhårklegg Hybomitra auripila (Meigen, 1820) toflekket klegg Hybomitra bimaculata (Macquart, 1826) nordklegg Hybomitra borealis (Fabricius, 1781) sørklegg Hybomitra ciureai (Séguy, 1937) lys klegg Hybomitra distinguenda (Verrall, 1909) blank svartklegg Hybomitra kaurii Chvála & Lyneborg, 1970 sommerklegg Hybomitra lundbecki Lyneborg, 1959 askeklegg Hybomitra lurida (Fallén, 1817) fjellklegg Hybomitra montana (Meigen, 1820) solklegg Hybomitra muehlfeldi (Brauer, 1880) svarthornklegg Hybomitra nigricornis (Zetterstedt, 1842) vårklegg Hybomitra nitidifrons (Szilady, 1914) seksbåndklegg Hybomitra sexfasciata (Hine, 1923) reinsdyrklegg Hybomitra tarandina (Linnaeus, 1758) sankthansklegg Hybomitra tropica (Linnaeus, 1758) Slekten Poeciloderas Lutz, 1921 Slekten storklegg, Tabanus Linnaeus, 1758 – store til meget store arter. De fleste biter ikke mennesker. høstklegg, Tabanus autumnalis Linnaeus, 1761 kuklegg, Tabanus bovinus Linnaeus, 1758 – ved siden av T. sudeticus vår største art