Slaget om Stalingrad ble utkjempet under andre verdenskrig, fra 23. august 1942 til 2. februar 1943, om dagens Volgograd i Sør-Russland. Kampen sto mellom Tysklands Wehrmacht (støttet av italienske, ungarske, rumenske og kroatiske styrker),Noen kilder oppgir at kampen sto mellom Sovjetunionen og aksemaktene. Det er ikke korrekt. Japan var ikke i krig med Sovjetunionen før landet ble angrepet i august 1945. og Den røde armé fra Sovjetunionen (støttet av de vestlige allierte, i hovedsak USA og Storbritannia). Med totale tap (døde, sårede, fanger, og sivile, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i historien.
Stalingrad var et transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i Kaukasus. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den 6. armé og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra Luftwaffe, og mye av byen ble ødelagt. Den tyske offensiven endte med nærkamp i bykjernen. Midt i november 1942 hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i to smale brohoder langs vestbredden av elven Volga, og hadde inntatt rundt 90 % av byens areal.
Den 19. november 1942 angrep sovjetiske styrker fra to sider i operasjon Uranus, mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés flanker sør og nordvest av Stalingrad. Etter fem dagers fremrykking av Den røde armé var Wehrmachts 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad, innenfor et område som var rundt 60 kilometer i retning øst-vest, og 40 kilometer i retning nord-sør. Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Hitler beordret 6. armé til å holde Stalingrad. De tyske styrkene ble forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og dels ved forsyninger av Luftwaffe. Den tyske unnsetningsstyrken over land ble stoppet av sovjetiske styrker. Luftwaffe klarte bare å levere en mindre del av hva den innesperrede 6. armé trengte av forsyninger. Kampene mellom sovjetiske styrker og den innesperrede tyske 6. armé fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg. Av om lag 91 tusen soldater som gikk i krigsfangenskap kom knappe 6 tusen tilbake til Tyskland, resten døde i Sovjetunionen. Minst 40 tusen sovjetiske sivile døde under kampene, mens rundt 10 tusen sivile klarte å overleve i ruinene, mens krigen pågikk.
Tyskland og dets støttespillere tapte store mengder utstyr og soldater i slaget, og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. I tillegg til materielle tap, var de psykologiske, de var svært negative for Tyskland og de andre aksemaktene, og tilsvarende positive for Sovjetunionen og de allierte. Hitler hadde flere ganger offentlig lovet å ta Stalingrad, og beholde byen, Tysklands tap av omdømme var derfor tilsvarende stort. Sovjeternes tap av soldater og materiell var antagelig minst like store som Tysklands. De hadde imidlertid større ressurser å ta av, også gjennom forsyninger fra sine allierte USA og Storbritannia. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad markerte - både for samtiden og ettertiden - starten på frigjøringen av Sovjetunionen, og seieren over det nazistiske Tyskland.
Bakgrunn, Tysklands invasjon av Sovjetunionen
Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte (med rundt 3,5 millioner soldater), Sovjetunionen i operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i den europeiske delen av landet. I begynnelsen vant Wehrmacht terreng og tok flere millioner sovjetiske krigsfanger.Beevor 2002, s. 28, 31–32 Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske Den røde armé det tyske Wehrmacht seig motstand. Etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.Evans 2009, s. 198–199
I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de Rostov og Kertsjhalvøya på Krim. Størst fremgang hadde de sovjetiske styrkene i slaget om Moskva. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet på sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.Beevor 2002, s. 42, 47–49 I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394 000 drepte, 414 000 tatt til fange, 46 000 savnet (antatt drept), 112 000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725 000 sårede,Turner 2013, s. 23 om lag 1/3-del av den opprinnelige styrken.Bell 2011, s. 55
De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942.Beevor 2002, s. 54–55 De tyske generalene ville ha et fornyet angrep mot Moskva. Hitler bestemte imidlertid at sommerens hovedfelttog skulle skje i sør: mot de sovjetiske jordbruksområdene og oljefeltene i Kaukasus. Hensikten var å sikre mat og drivstoff til Tyskland, såvel som elven Volga; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i området.Overy 1995, s. 64, 231Beevor 2013, s. 356, 371Beevor 2002, s. 69–71Evans 2009, s. 404–405, 409 Den tyske planen for sommeroffensiven, (førerdirektiv 41, utstedt 5. april 1942) nevnte Stalingrad svært kort, kun i forbindelse med å sikre flanken til den fremrykkende styrken mot Kaukasus.Glantz 2015, s. 133–134
Den tyske overkommandoen (OKH) visste samtidig at tiden var knapp; USA hadde gått inn i krigen på britisk og sovjetisk side etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Hitler anså imidlertid at kampene på østfronten ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.Beevor 2013, s. 281, 303–304
Grunnet Wehrmachts tap etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i sommerens offensiv.Turner 2013, s. 28 En tysk seier i det sørlige Sovjet ville svekke Sovjets krigsevne og økonomi alvorlig. Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via den persiske korridor ville også hindres om elven Volga ble blokkert.Glantz 2015, s. 133Beevor 2013, s. 365
Tyskernes sommeroffensiv i 1942
Innledende kamper på Krim
Armégruppe syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland, inn i Kaukasus, for å erobre sovjetiske oljefelt. Styrken inkluderte den tyske 6. armé, den 17. armé og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde armégruppe syd okkupert Ukraina, og var i posisjon for den planlagte offensiven.Beevor 2002, s. 38–39, 75–77
Operasjon blå (den tyske sommeroffensiven i 1942, tysk: operation blau) var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på Krim. Deretter gikk de den 8. mai løs på Kertsjhalvøya, og den 20. mai var halvøya i tysk besittelse.Winchester 2014, s. 145–149 Sovjeternes motstand ved festningen Sevastopol var hard. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli.Winchester 2014, s. 149–151 I slutten av mai hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk motangrep ved Kharkov, og tatt flere hundre tusen fanger, rundt 2 tusen kanoner, og mesteparten av stridsvognene til den sovjetiske 6. og 57. armé i hva som ble kjent som Barvenkovo-fellen.Beevor 2002, s. 72–73Winchester 2014, s. 139–145 Deretter sikret de tyske styrkene seg utgangsstillinger for den store offensiven mot Kaukasus. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere.Turner 2013, s. 157 Tyskerne tok mange fanger, de ble behandlet inhumant, i strid med krigens lover og de fleste døde av sult.Beevor 2002, s. 83
miniatyr|Operasjon blå, tysk fremrykking fra 7. mai til 18. november 1942 (større kart)
Tysk hovedoffensiv mot sør-øst Den 28. juni 1942 angrep tyskerne og deres allierte i armégruppe syd på en 125 km bred front ved Kursk, med kurs for Voronezj.Beevor 2002, s. 77 Byen ligger på begge sider av Voronezjelven, som her løper parallelt med elven Don. Det tyske angrepet var mot den svakeste delen av den sovjetiske fronten, og ble en fullstendig overraskelse på sovjeterne.Overy 1995, s. 66 Mye av bakgrunnen for at de sovjetiske styrkene ble overrasket var Stalins absolutte overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 ville bli mot Moskva. Det tok noe tid før den sovjetiske ledelsen ble klar over at den tyske hovedoffensiven var i sør.Overy 1995, s. 258Evans 2009, s. 405Ferris og Mawdsley 2017, s. 343
Mens de sovjetiske og tyske styrkene i nord og sentrum var noenlunde likeverdige i styrke, var de tyske styrkene klart overlegne i antall soldater, stridsvogner og fly i sør. Wehrmachts styrkeoverlegenhet, sammen med overraskelsesmomentet, førte til stor fremgang for de tyske styrkene sommeren 1942.Overy 1995, s. 69Den røde armé hadde 187 000 soldater, 360 stridsvogner og 330, mens Wehrmacht hadde 250 000 soldater, 740 stridsvogner og 1200 fly, Overy 1995, s. 66, 69.
Den 5. juli 1942 startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger.Turner 2013, s. 58–59 De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj, blant annet fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør.Beevor 2002, s. 77–80 Styrkene fra Wehrmacht og deres støttespillere fortsatte fremrykkingen lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for 6. armé var så vellykket at Hitler beordret 4. panserarmé å slutte seg til armégruppe syd A.Beevor 2002, s. 82 Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst én uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.Beevor 2002, s. 98
Tysk fremrykking mot Kaukasus
Mot slutten av juli 1942 hadde tyskerne nådd elven Don, hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj-na-Donu lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store brohoder som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj-na-Donu. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover.Glantz 2015, s. 143 Den 9. og 10. august 1942 nådde de oljefeltene ved Majkop, men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene.Glantz 2015, s. 145 Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen Novorossijsk, som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september 1942 stod de bare ca. 50 km fra Grozny, med sine store oljeforekomster. Men der ble de stanset.
Sovjeterne befestet Stalingrad De tyske målene ble nå klart for den sovjetiske ledelsen; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Overfart til den østlige siden ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD, så ingen skulle kunne flykte fra kampene. Denne gruppen ble den nye 62. armé under general Vasilij Tsjujkov, han tok kommando 13. september 1942.Overy 1995, s. 70 Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.Beevor 2013, s. 387Hellbeck 2015, s. 271Beevor 2002, s. 125
Kampene i Stalingrad
Innledende tyske angrep mot byen