thumb|Ekofisk-komplekset i 2010. Ekofisk var det første store feltet som ble bygget ut i norsk sektor Norges petroleumshistorie er historien om funn og utvinning av petroleum på norsk kontinentalsokkel og de direkte konsekvensene av denne virksomheten. Historien er en viktig del av fortellingen om Norge i oljealderen. Denne artikkelen gir en oversikt, med fokus på virksomheten til havs. Historie knyttet til direkte ringvirkninger på land er omtalt i Norges petroleumshistorie, landbasert virksomhet.
Fra de første funnene i Ekofisk-området i 1969 er petroleumsvirksomheten vokst til å bli den største næringen i Norge. I toppåret 2013 kunne arbeidstakere i Norge knyttes til denne næringen. Norge er blitt en av de største eksportørene i verden av gass og olje, og inntektene har gjort landet til et av de rikeste i verden. Utviklingen har ikke foregått uten menneskelige og miljømessige kostnader.
Nasjonalarkivet i Stavanger har et nasjonalt ansvar for å dokumentere norsk petroleumshistorie. Norsk Oljemuseum bidrar også til å dokumentere historien og vise teknologiutviklingen.
For en oversikt over norske petroleumsfelt, med opplysninger om funnår og produksjonsstart, se olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel
Forspillet
Det geologiske forspillet thumb|Dybdekart for Norskehavet, med Storeggaraset markert i gult
Gjennom hundre millioner av år har det blitt avsatt sedimenter i havet utenfor Norge, dannet ved at fjell og stein er blitt brutt ned til fine partikler og transportert ut i havet eller til innlandsbasseng. Sammen med sedimentene er det i perioder blitt avsatt organisk materiale, alger, plankton og sporer. Under påvirkning av temperatur og trykk har det organiske materialet gjennom millioner av år blitt omdannet til olje og gass. Fra kildebergarten der petroleum er dannet, har væsken flyttet seg oppover gjennom bergartslagene i en migrasjonsprosess, inntil væsken er blitt fanget i petroleumsreservoar slik vi finner de i dag.
Geologien i norsk sektor er svært kompleks, preget av en lang historie med jordskorpebevegelser, vekslende innsynkninger og landehevninger, kalde og varme perioder. Sedimentene spenner over mange geologiske perioder. Viktige kildebergarter er avsatt sent i perioden jura.W. Glennie: Petroleum Geology of the North Sea s.423 Også mange reservoar befinner seg i bergarter av jura alder.
I dag er Nordsjøen et relativt grunt havområde. Nær land i sør utgjør Norskerenna en dyp dal, dannet under istiden.I. Ramberg, I. Brynhi, A. Nøttvedt: Landet blir til. Norges geologi s.493 Renna går fra Oslofjorden rundt Sørlandet og oppover langs Vestlandet. Dybden er størst i sør, med over 700 meter. Norskehavet er vesentlig dypere enn Nordsjøen, men kontinentalsokkelen danner et grunnere område som strekker seg ut til Eggakanten. Også Barentshavet helt i nord er relativt grunt.
Storeggaraset var ett eller flere gigantiske undersjøiske skred i Norskehavet, utløst for om lag åtte tusen år siden. På Nordvestlandet raste et område på størrelse med Island ut, med en rasmasse som ville kunne dekke hele Norge med et ti meter tjukt leirlag. Også Trænadjupraset og Andøyraset er kjente undersjøiske rassteder på grensen av kontinentalsokkelen.I. Ramberg, I. Brynhi, A. Nøttvedt: Landet blir til. Norges geologi s.554
Tidlige observasjoner
Det har lenge vært observert at petroleum kan piple opp av jorda og legge seg som en tynn hinne på vann eller forekomme som myrgass, men mengdene er for alt for små til at de kan utnyttes kommersielt. I sin Norgesbeskrivelse Det Første Forsøg paa Norges Naturlige Historie fra 1752 skrev Erik Pontoppidan «Nord-Søens Fedme er næst dens Salthed en mærkværdig Egenskab --- End videre er det venteligt, at i Havet ligesom paa Jorden, udgyde sig her og der nogle rindende Olie-Bekke eller Strømme av Petroleo, Naptha, Svovel, Steen-Kul-Fedme og andre bitumineuse og Olieagtige Safter».E. Helle: Norges olje... s.12ff
I England hadde en alt på 1700-tallet i Shropshire utvinnet tungolje som hadde migrert til landjorda.W. Glennie: Petroleum Geology of the North Sea s.104 I 1919 ble en oljeforekomst funnet i Hardstoft i Derbyshire og ble den første som ble utnyttet kommersielt i England. Funnet ble gjort etter boring til et dyp på omkring tusen meter, i bergarter fra karbon. Også andre små funn ble gjort i East Midlands-området, det største nær Welton.
Geneve-konvensjonen fra 1958 thumb|O.C. Gundersen ledet den norske delegasjonen til Genève-konferansen. Foto fra ca. 1940 I september 1945 erklærte president Harry Truman at alle naturressurser på kontinentalsokkelen utenfor USA skulle være amerikansk eiendom, underlagt amerikansk jurisdiksjon og kontroll. I årene etter fulgte flere stater det amerikanske eksempelet. Behovet for et internasjonal rammeverk for eiendomsforhold til sjøs ledet til Genève-konferansen i 1958, der 87 nasjoner deltok.
Den norske delegasjonen i Genève ble ledet av høyesterettsdommer O.C. Gundersen. Før konferansen hentet delegasjonen inn informasjon om mulige naturressurser utenfor den norske kysten, og i et brev til Utenriksdepartementet datert februar 1958 skrev Norges geologiske undersøkelse: «Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst». Ekspertene trodde den gang at geologien i havet var omtrent den samme som en fant på land i Norge. Den norske delegasjonen var derfor primært interessert i å begrense kyststatenes rettigheter, slik at internasjonal skipstrafikk ikke ble hindret. Skipsfart og fiske var på denne tiden de viktige motivasjonsfaktorene for den norske politikken.
Den store vansken på Genève-konferansen var å bli enige om hvor langt ut kontinentalsokkelen strekker seg fra en kyststat: Skulle en definere grensen ut fra et havdyp eller som en viss avstand i fra land? Folkerettskommisjonen som forberedte konferansen, hadde foreslått en dybdegrense på 200 meter eller «så langt ut som havdypet tillater utnyttelse av naturforekomstene». Med det store dypet i Norskerenna ville en slik definisjon gi en svært liten kontinentalsokkel til Norge. Definisjonen ble av Norge også oppfattet som for vag, siden den var avhengig av den teknologiske utviklingen.
Den endelige konvensjonen som ble vedtatt av konferansen, slår fast at grensene til havs skal fastsettes gjennom avtaler med de berørte statene, og utgangspunktet for forhandlingene skal være midtlinjeprinsippet. Norge avsto fra å stemme i den endelige voteringen over konvensjonen, offisielt fordi konvensjonen manglet bestemmelser om tvungen rettshåndtering av tvister. Uklarhet rundt spørsmålet om utstrekningen av kontinentalsokkelen var antagelig en viktigere uoffisiell grunn.
Den første petroleumslovgivningen
Funnet av det store gassfeltet Groningen på nederlandsk sokkel i 1959 gjorde at flere av de store selskapene var interessert i å lete i Nordsjøen. Toppsjefen i det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum Company ba i 1962 om å få laget en intern vurdering av muligheter for nye funn i Europa. Den rådende oppfatningen var at de sedimentære bergartene som kunne romme petroleum, var avsatt sørfra og ikke strakk seg fra engelsk og nederlandsk sektor opp til norske farvann.E. Helle: Norges olje... s.24ff Geologer i Phillips utarbeidet en alternativ modell, der sedimenter også var avsatt nordfra, og dette åpnet opp for nye muligheter i nordlig Nordsjø.
thumb|left|Jens Evensen (1917-2004) Høsten 1962 kom to representanter fra Phillips til Oslo, for å sondere muligheten for å få lete- og utvinningsrettigheter i norsk sektor. Trygve Lie hadde vært generalsekretær i FN og var dermed et kjent navn som ble kontaktet. Han var i 1959 blitt gitt i oppdrag av regjeringen å forsøke å trekke utenlandske investeringer til Norge og arbeidet i Industridepartementet. Her hadde han vært involvert i arbeidet med å få etablert de første store oljeraffineriene i Norge, på Slagentangen og i Sola. Trygve Lie henviste de to representantene videre til ekspedisjonssjef Jens Evensen i Utenriksdepartementet.
Phillips ba norske myndigheter om enerett til norsk kontinentalsokkel, mot å bruke én million dollar på å lete etter olje i norsk sektor. Nå banket imidlertid flere selskaper på dørene til norske myndigheter, og etter ni måneders betenkningstid sa myndighetene nei til tilbudet fra Phillips. Den 31. mai 1963 la Utenriksdepartementet fram forslag til ny midlertidig lov om utnyttelse og undersøkelse av undersjøiske naturressurser. Loven slo fast at «retten til undersjøiske naturforekomster tilligger staten» og «Kongen kan gi tillatelser til å utforske eller utnytte forekomster».
Den 8. november 1963 ble et Kontinentalsokkelutvalg oppnevnt for å støtte Industridepartementet med videre utarbeidelse av lover og regler for petroleumsvirksomheten. Jens Evensen fikk i oppgave å lede utvalget. Utvalget arbeidet fram til 9. april 1965, da de første konsesjonsreglene for norsk sokkel ble vedtatt ved kongelig resolusjon. Kontinentalsokkelen sør for 62 breddegrad ble delt i blokker, der selskapene kunne søke om enerett for virksomheten. Et visst boreprogram var obligatorisk, og selskapene måtte levere blokkene i retur dersom programmet ikke ble fulgt.
Kontinentalsokkelutvalget ble i april 1965 erstattet av Statens oljeråd, også dette med Jens Evensen som formann. Som sekretær for utvalget ble ansatt juristen Nils Gulnes, senere omtalt som «arkitekten bak fordelingsmodellen og gjennomføringen av den omfattende første konsesjonsrunden».
Det rådgivende organet Statens oljeråd var i virksomhet fram til 1980.
Bilaterale avtaler Ingen av Nordsjølandene hadde i 1963 ratifisert Genève-konvensjonen fra 1958. I løpet av årene 1964-65 foregikk bilaterale forhandlinger mellom Norge-Danmark og Norge-England om delingen av mellomliggende havområder. En avtale basert på midtlinjeprinsippet ble inngått med Storbritannia 11. mars 1965. Midtlinjen skulle regnes fra de to samme grunnlinjene som landene brukte til å definere fiskerigrensene og territorialgrensene. En slavisk følging av disse grunnlinjene ville gi en krokete grense, så avtalen la til grunn en forenklet delelinje, basert på åtte grensepunkt mellom landene. Avtalen omfattet også delingsprinsipp for eventuell funn som strakk seg inn i begge lands områder.
En tilsvarende avtale ble inngått med Danmark 8. desember 1965.
Sammen sikret disse avtalene Norge den største kontinentalsokkelen i Europa, med et areal som er mange ganger større enn Fastlands-Norge.
Oljeleting på Svalbard
Den første kommersielle prøveboring etter olje og gass i Norge ble utført på Svalbard, på land ved Grønfjorden i 1963. Boringen ble gjennomført av det norske selskapet Norsk Polar Navigasjon. Også på Andøya ble det i 1971 gjennomført boringer, med små funn av olje. Ingen av disse undersøkelsene førte til kommersielt drivverdige funn.
Seismiske undersøkelser
I første halvdel av 1960-tallet utførte flere selskap seismiske undersøkelser i Nordsjøen, både Phillips og et konsortium bestående av Shell, British Petroleum og Esso. Undersøkelsene bekreftet at sedimentære strukturer var til stede nordover i Nordsjøen og ga mulighet for forekomster av gass og olje.
Norsk Hydro går inn i olje
Norsk Hydro ble i 1963 kontaktet av franske selskaper som ønsket å sondere muligheten for et samarbeid i Nordsjøen. I Hydro var det først betydelig skepsis til idéen, og i konsultasjoner med Industridepartementet hadde også Jens Evensen uttrykt forbehold mot å inngå en avtale. Forskningsdirektøren i Hydro, Johan B. Holte, arbeidet imidlertid hardt for å få til et samarbeid. En avtale om å opprette en samarbeidsgruppe kalt Petronord ble undertegnet 20. september 1963.
De franske selskapene var Bureau de Reserches de Petrol (forløper til Elf Aquitaine), Compagnie Française des Pétroles (forløperen til Total), Cofranord, Coparex og Eurafrep.
Nyheten om samarbeidet nådde avisene først i januar 1964.